2018
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Saramago sendte inn manuset til Lyssjakten i 1953 og fikk ikke svar før i 1989. Da gjenfant forlaget det i en skuff og selv om dette fortsatt var noen år før han fikk nobelprisen, ville de gjerne utgi. Saramago nektet og gav ingen tillatelse til å utgi dette ungdomsverket i sin egen levetid. Boken representerte for ham ikke først og fremst et minne om avslag, men om forlagets likegyldighet og dårlige manerer. Det er uansett en begivenhet at boken endelig kommer ut, for dette er en roman som allerede tydelig viser at den kommende mesteren var full av kreativitet og ikke vek unna for kontroversielle spørsmål. Vi blir kjent med et knippe naboer i Lisboa som Silvestre og Mariana, et eldre, godt gift ektepar som tar inn den unge Abel som leieboer. Adriane, som er mer glad i Beethoven enn menn, men hvis gryende seksuelle oppvåkning er i ferd med skape nye følelser. Carmen har forlatt Galicia for å gifte seg med den stillferdige Emilio, men hater Lisboa og lengter tilbake til sin første store kjærlighet, Manolo. Lidia som pleide å jobbe på gaten som prostituert, men nå har en fast "venn", den rike Paulo, som sørger for henne. Dette er noen av karakterene vi møter i denne nyoppdagde romanen som er like dypsindig klok som vi kjenner Saramago fra hans senere arbeid, men med en friskhet som er mer typisk for en fortsatt uetablert forfatter.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788202405533
EAN 9788202405533
Omtalt tid Etterkrigstiden
Språk Bokmål
Sider 285
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en forfatter jeg setter høyt. Hans egenartete stil med lange fabuleringer og muntre-alvorlige sidesprang, manglende bruk av punktum, komma og avsnitt, og spesielle evne til å stille «sannheter» i et nytt lys, fascinerer meg.
Manuskriptet til Lyssjakten skrev Saramago i sin ungdom. Da forlaget oppdaget det, etter å ha «glemt» det i en skrivebordsskuff i tredve år, nektet forfatteren utgivelse. Boken ble først utgitt etter hans død. Innledningsvis streifet tanken meg at manuset kanskje skulle ha blitt i skuffen. Dette var ikke den Saramago jeg kjente. Det er jeg glad det ikke gjorde! «Min» Saramago trådde gradvis frem. Riktignok med både punktum og avsnitt, men med den samme kjærligheten til sine mennesker, sin klokskap og humor.
«(…) Det er ikke komplisert. Det er god musikk og det er dårlig musikk. Det er gode mennesker og det er dårlige mennesker. Det er det gode og det er det onde. Det er opp til enhver å velge …» fastslår tante Amélia i tredje etasje. «Gid det var så vel,» repliserer søsteren Cândida. «Mange ganger vet man ikke hva man skal velge, man har ikke lært å velge ...» (s. 63)
Her ligger Saramagos store styrke. Menneskene er ikke enten eller, livet er ikke ensidig og rett frem. Med innsikt og varme tegner Saramago opp leiegårdens beboere. Deres gode og dårlige sider, hvordan ulike relasjoner får frem ulike sider hos dem, hvor komplisert det er for dem å velge riktig, selv med en fornemmelse av hva det riktige er, og ikke minst – hva er det riktige.
I den uforsonlige og evinnelige konflikten mellom fru Carmen og ektemannen Emílio får vi forståelse og sympati for dem begge. Selv den ufordragelige koneplageren Caetano har sine svake sider og vekker en viss medfølelse og sympati. Forholdet mellom han og konen Justina er sterkt og rystende. Kanskje ble jeg mest grepet av tante Amélia, som lever sammen med søsteren Cândidia og Cândidas to døtre Isaura og Adriana. Amélia blir stilt overfor, eller stiller seg selv overfor, et tilsynelatende uløselig dilemma, skal hun gjøre det gale og onde for å tjene det riktige og gode. Eller for Emílio, som hungrer etter friheten, men ikke vet hva han skal bruke den til når han får den.
Saramago berører mange dypt menneskelige spørsmål. Kanskje henspiller tittelen Lyssjakten på at forfatteren gir oss et blikk inn livet til menneskene i leiegården, setter dem under et skarpt lys, før de forsvinner for oss. Og vi blir sittende igjen med mange tanker og spørsmål.
På sitt beste er dette Saramago i toppform. Når jeg likevel lander på et sterkt terningkast 5, henger det sammen med at jeg synes boken varierer noe og ikke når helt opp til forfatterens aller beste. Uansett – en meget god bok!
Vi følger livene til flere mennesker i en gammel leilighetsbygning. Byen er Lisboa, og tidsrommet er tidlig 50-tall.
Silvestre, som er skomaker, og konen Mariana, sliter med økonomien. De averterer etter en leieboer for å spe på inntekten. Valget faller på unge Abel, men har han rent mel i posen?
Carmen forlot Spania for ektemannen, Emilio, men etter åtte års ekteskap angrer hun bittert. Det eneste positive som har kommet ut av forholdet, er sønnen Henrique.
Lidia er tidligere gateprostituert, men de siste årene har hun fått seg en rik elsker, som forsørger henne. Men, hun er likevel ikke tilfreds.
Justina og Gaetano mistet datteren som åtteåring, og forholdet deres er iskaldt.
Adriana bor sammen med moren, søsteren, og tanten. Hun er hemmelig forelsket, noe bare dagboken får høre om.
Godt skrevet om vanlige mennesker, og deres forhold til hverandre.
Boka er forfatterens debut, men den ble gjenglemt i en skuff på forlaget. Da de fant det igjen, nektet Saramago dem å utgi det før hans død. (Han døde i 2010.)
Saramago fikk Nobelprisen i 1998.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet finnes ord som trekker seg unna,som nekter å komme - fordi de er for tunge av betydning for våre ører som er så trette av ord.
Menn er som haner, når de bestiger en høne, har de allerede sett seg ut den neste.
Jenta minnet om den fargeglade forsiden på et amerikansk ukeblad, av det slaget som viser verden at i Amerika fotograferer man ikke folk eller ting uten at man på forhånd har gitt dem et nytt strøk med maling.
Men så ville du vel glemme meg ...
Det vet jeg ikke.
Kunne han ha ventet seg et annet svar? Gutten kunne jo umulig vite om han ville glemme ham. Ingen vet at de glemmer noe før de har glemt det.