2010
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Pastor Gregorius er en av hovedpersonene i Hjalmar Söderbergs hundre år gamle klassiker Doktor Glas. Han betegnes som en av den svenske litteraturens mest avskyelige personer, og når doktor Glas til slutt berøver ham livet, fremstår det hele som en velgjerning. I denne romanen forteller pastoren selv om det som skal bli hans siste sommer. Vi får høre om hans oppvekst som eksemplarisk sønn, om hans dype og skamfylte forelskelse i Helga, som senere skal bli hans andre hustru. Når hustruens utroskap blir åpenbar for han, kastes han ut i en malstrøm av følelser; fortvilelse, selvforakt og en paradoksal håpefullhet. Forfatteren skildrer Gregorius som en redd og usikker mann, en som gjennom sitt yrke møter mennesker som tørster etter kjærlighet, samtidig som de rygger for den. Han tvinges til slutt å innse at dette også gjelder han selv.
Omtale fra forlaget
Forlag Bazar
Utgivelsesår 2005
Format Innbundet
ISBN13 9788280870698
EAN 9788280870698
Språk Bokmål
Sider 425
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Augustprisen. Skjønnlitteratur 2004
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Pastor Gregorius er helt der oppe i toppen av skurkelista i svensk skjønnlitteratur, sammen med Ridder Kato, Tengil og Frøken Prysselius.
Pastoren er den ene siden av trekantdramaet i klassikeren Doktor Glas av Hjalmar Söderberg. Hovedpersonen i den romanen er doktoren, som går rundt og drømmer om å sette noen skikkelige spor etter seg her på kloden.
Romanen fra 1905 oppleves like frisk i dag, og skapte skandale da den ble utgitt. Historien fortelles i dagbokform. Gradvis overbeviser doktor Glas seg selv om at ugjerningene han har tenkt å begå, er på sin plass. I Söderbergs bok fra 1905 er pastor Gregorius en hundre prosent forkastelig fyr. All vår sympati går til den stakkars kona hans og litt til legen Glas.
99 år etter at Doktor Glas ble utgitt, kom Bengt Ohlssons "mot-bok", Gregorius (2004). Der fortelles historien fra prestens side. Doktor Glas har bare en liten rolle i denne romanen. Det meste handler om forholdet mellom pastoren og den unge kona hans, Helga. På mange måter kan boka minne om Madame Bovary av Gustave Flaubert, i måten den skildrer et skakt ekteskap hvor en uelsket mann nekter å innse realitetene og katastrofen siger på.
Gregorius er altså en slags "origin story", som Hollywood elsker å lage nå for tida. Den er absolutt ikke forsvarsskrift for presten Gregorius. Han er en selvgod overgriper i Ohlssons roman. Han er også full av tvil, beslutningsvegring, selvrettferdighet og komplekser. Etter 427 sider med Ohlssons presise prosa fortalt fra prestens synsvinkel, framstår pastoren som en mann det er ubehagelig lett å kjenne seg igjen i. Han ser verden gjennom et slør av tvil og tristesse, men depresjonen er så godt formulert av sidene fyker av gårde:
"I det siste har jeg begynt å undre på om det er mulig å leve et helt liv uten å ta del i det. Og livet ditt står der, som et par sko i hallen, og blir aldri brukt til noe. […] Gud har satt frem skoene til meg. Tålmodig, år etter år, hele tiden i en ny størrelse, slik at jeg bekvemt skal kunne sette føttene i dem og gå ut i verden og møte menneskene der. Men føttene mine vil absolutt ikke ned i de skoene. Jeg forstår ikke hvorfor."
Hvis du har lest Doktor Glas, kommer ikke slutten som en overraskelse. Du bør lese begge bøkene, en gammel og en moderne klassiker. Inntrykket jeg satt igjen med etter at jeg hadde lest de to bøkene, var at presten og legen var mindre ulike enn romanfigurene kan forestille seg: To menn som lengter etter sannhet, og etter et annet liv. Akk.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI det siste har jeg begynt å undre på om det er mulig å leve et helt liv uten å ta del i det. Og livet ditt står der , som et par sko i hallen, og blir aldri brukt til noe.
Hvis man betrakter et fremmed menneske tilstrekkelig lenge og inngående, virker vedkommende etter en stund ikke fremmed lenger, for da har man ubevisst utstyrt personen med de egenskaper vil at den skal ha.
Jeg kommer bare til å stirre på henne. Jeg vet hvilken type blikk som biter på løgnere. Jeg ser ikke på dem med avsky eller bebreidelse. jeg ser på dem med medlidenhet. Kom ut derfra, skal jeg tenke. Forlat din liksomverden. Jeg vet hvor ulykkelig du blir av å vanke der inne.
"Alle vellykkede bedragere sørger for å ha et skalkeskjul. men det holder ikke med hvilke skalkeskjul som helst. Man må vie det stor omsorg og legge sin sjel og sin hjerte i det. Hvis man trykker falske pengesedler i kjelleren, og man har åpnet en frisørsalong oppe for å dekke over sin kriminelle virksomhet, må man gå inn for frisørsalongen med minst like mye liv og lyst som for seddeltrykkeriet. Og jo mer du tenker på deg selv som frisør, desto bedre utsikter har du til å kunne fortsette med falskmynteriet. Kort sagt, jo bedre du er til å lure deg selv, desto bedre blir du til å lure dine omgivelser.
Han er knapt til å kjenne igjen. Jeg har bare møtt ham én gang. Da var ansiktet hans fullt av liv. Han forsøkte riktignok å skjule det meste av det som foregikk under overflaten, men det er liv det også.
Sorgen er som et forskremt dyr. I begynnelsen er den lett å jage på flukt. Så smyger den seg stadig nærmere, og før eller senere har man den inne på tunet. Og der blir den.
Siden har jeg erkjent at det for min hustru er forbundet med en slags pervertert trygghet å synes dårlig om seg selv. Det er simpelthen noe hjemmevant. Hun synes ikke hun fortjener nor bedre. Agnes forsyner henne beredvillig med denne vanedannende giften, og det eneste jeg kan gjøre, er tålmodig å forsyne henne med kjærlighetens motgift, og innimellom minne henne om at hun er god nok akkurat som hun er.
Vi går resten av livet og føler oss ufullstendige, halvferdige, sammenraskede, og samtidig som vi aldri finner oss til rette i det skinnende nye livet , kan vi heller ikke vende tilbake til det gamle, som vi en gang så inderlig ønsket oss bort fra, for de gjenværende der ser skjevt til oss, og språket som vi en gang snakket, er gått ut av tiden og blitt umoderne, og det gamle livet er tapt for alltid; de lever bare videre i minnene, kanskje ikke en gang der.
Iblant tror jeg det bare er en eneste ting som har drevet meg, , og det er drømmen om en gang å nå så høyt og komme i besittelse av såpass respektinngytende embede at jeg aldri mer skal behøve å kjenne hvordan skammen lammer meg.
Sett fra det perspektivet fremstår livet mitt som uutholdelig meningsløst.
dette er den andre siden av ensomheten. Den gode siden.
Det finnes faktisk en slik også.
Man kan gå omkring dagen lang og føle på hvor ensom man er i arbeidet og i ekteskapet, og at ansvaret er så tungt og arbeidsbyrden så stor, at ingenting blir gjort hvis man ikke gjr det selv. Man kan lengte bittert etter noen som sier: Det ser tungt ut, og du virker sliten, la meg hjelpe deg.
Men disse små, enkle tiltakene: papirbunken på sengen, smørbrødene på tallerkenen, en kopp kaffe....ingen annen ordnet det for meg. Men jeg gjorde det. Og det er som om noen kikker inn på meg gjennom en sprekk i veggen og smiler.