Yousif Mahmud Razvi som svar til Sol Skipnes :
22:28, 23. mars 2011 Diskusjon: Sol Skipnes om Veronika vil dø av Paulo Coelho av Paulo Coelho
Helt enig med deg. Boken var kjempebra. Jeg hadde sett filmen lenge før jeg visste at det var P.C som hadde skrevet den. Siden jeg har bred interesse innefor selvutvikling og eksistensiell psykologi, var dette en bok som satte mye på spissen. Vi kommer inn på moral også: var det rett av terapeuten å lyve om helsetilstanden til Veronika? Det kunne like gjerne ha endt med tragedie for hennes del. Men så skjedde det motsatte, nemlig at piken begynte å sette pris på den siste perioden av sitt liv.
Kanskje må man være såpass kontroversiell aktør for å vise andre hva livet egentlig er?
Yousif Mahmud Razvi som svar til Tilla :
22:25, 23. mars 2011* Diskusjon: Sol Skipnes om Veronika vil dø av Paulo Coelho av Paulo Coelho
Etter at Paulo Coelho virkelig slo gjennom som forfatter er det selvsagt et stort fokus rettet mot han. Med tanke på de strabasene han måtte gjennom for å virkeliggjøre sin drøm så unner jeg han all suksess. Om han fremtrer like genuint som han gjør nå også i fremtiden gjenstår å se. Det at han er på promo-turer og signerer bøker er vel en del av hans virke. Det hadde virket rart om han ikke gjorde det. For ønsker ikke de fleste av oss å kunne virkeliggjøre vår store drøm? Og suksessen kommer jo deretter.
For den søkende personen er forfatterens bøker utvilsomt nyttige og læreike. Jeg lærte mye om mangt etter å ha lest Alkymisten og spesielt dette sitatet henger igjen:
"Gi opp aldri dine drømmer. Følg tegnene."
Ordene blir veiledere i tunge perioder. Mange har omtalt hans bøker som kvasifilosofiske. Men dersom disse hjelper mennesker i deres søken etter lykke er det vel ikke mye kvakksalveri? Dersom man tar en titt på hans blogg så er den full av positive kommentarer fra personer som setter pris på det de har i nuet. Det er vel flott?
“Og han svarte:
Du gir bare litt når du gir av dine eiendeler.
Det er når du gir av deg selv, at du i sannhet gir.
For hva er dine eiendeler annet enn ting du bevarer og passer på av frykt for at du skal trenge dem i morgen?
Og morgendagen, hva skal morgendagen bringe den oversiktlige hunden som graver ned bein i den sporløse sanden mens den følger pilegrimene til den hellige by?
Og hva er frykten for nød annet enn nød i seg selv?
Er ikke frykten for å tørste når din brønn er full, nettopp den tørsten som uutslukkelig?
Det finnes dem som gir litt av den overflod de har
- og de gir for å få anerkjennelse, og deres skjulte ønske gjør gavene unyttige.
Og det finnes dem som har lite og gir alt.
Dette er de som tror på livet og livets gavmildhet og deres kiste er aldri tom.
Det finnes dem som gir med glede, og den gleden er dere belønning.
Og det finnes dem som gir med smerte, og den smerten er deres håp.
Og det finnes dem som gir og ikke føler smerte ved å gi, heller ikke søker de gleden, eller gir med tanke på egen vinning;
De gir slik myrten i den fjerntliggende dalen puster ut sin duft i rommet.
Gud snakker gjennom hendene til disse, og bak deres øyne smiler Han mot jorden.
Det er bra å gi når man blir bedt, men bedre er det å gi ubedt, i kraft av sin forståelse;
og den gavmilde finner større glede i å lete etter en mottaker enn i det å gi;
Og er det noe du vil holde tilbake?
Alt du eier, skal en dag bli gitt bort;
Derfor skal du gi nå, slik at gavmildhetens årstid blir din og ikke dine arvingers.
Du sier ofte, “Jeg vil gi, men bare til dem som fortjener det.”
Trærne i din frukthage sier ikke slikt, heller ikke hjorden på din beitemark.
De gir for å kunne leve, for å holde tilbake er det samme som å gå til grunne.
Den som er verdig å kunne motta sine dager og netter, er sannelig verdig å motta alt annet fra deg.
Og den som har fortjent å drikke av livets hav, fortjener å fylle begeret fra din lille bekk.
Og hvilken fortjeneste kan være større enn den som kommer fra motet og tilliten, nei barmhjertigheten, i det å ta imot?
Og hvem er det du som skal få mennesker til å blotte sitt bryst og vise frem sin stolthet, så du kan se deres verdighet avkledd og deres stolthet uten skam?
Sørg først for at du selv fortjener å være giver, og en redskap for gavmildhet.
For det er i sannhet livet selv som gir til livet -
mens du, som betrakter deg som giver, ikke er annet enn et vitne til det.
Og du som mottar – og alle dere mottar – la ikke takknemligheten tynge deg, for da legger du en byrde på deg selv og på den som gir.
Løft deg heller sammen med giveren på hans gaver som vinger;
For det å være altfor bevisst på sin gjeld betyr å tvile på gavmildheten til ham som har den rause jord til mor og Gud til far.”
Yousif Mahmud Razvi som svar til Ingri Eriksen :
21:21, 23. mars 2011 Diskusjon: Yousif Mahmud Razvi om Pakkis av Khalid Hussain av Khalid Hussain
Eureka :)
Yousif Mahmud Razvi som svar til Robert Nilsen :
20:53, 23. mars 2011 Diskusjon: Robert Nilsen om 23-salen av Ingvar Ambjørnsen av Ingvar Ambjørnsen
Helt enig! Dessverre ser vi noe av de samme grunnholdningene også i dag innen visse deler av helsevesenet. Tenker da primært på de kommunale helseforetakene der makten begjæres ettertrykkelig.
Yousif Mahmud Razvi siterer 23-salen av Ingvar Ambjørnsen (side 26)
20:52, 23. mars 2011 1 har det som favoritt.
"Da sa Noah: - Nå har vi lært at ingenting av det som vokser og gror er overflødig! Det som var ubrukelig for oss i den gamle verden, har vist seg å være alt vi trenger i denne nye verden. Heretter skal alt få blomstre og gro, og ikke en plante skal kalles ugress!"
Yousif Mahmud Razvi som svar til Ingri Eriksen :
20:45, 23. mars 2011* Diskusjon: Yousif Mahmud Razvi om Pakkis av Khalid Hussain av Khalid Hussain
Boken må bare leses fordi den er i bunn og grunn meget underholdende. Om samme forfatter hadde skrevet boken for 10 år siden så er jeg sikker på problematikken hadde vært annerledes, om ikke nyansert på et annet plan.
I løpet av mine 30 år har jeg innsett at det alltid vil være meninger og fordommer omkring alt som angår oss mennesker. Så kan man selv velge hvordan man ønsker å angripe disse mishagsytringene. Kanskje er jeg naiv i min tenkemåte, men man har jo alltid et valg. Dersom noen skulle kalle meg "Jævla pakkis" så er tryggheten såpass stor nå at man går videre uten å ha behov for å forsvare meg. Jo mer man responderer, jo mer vil jo man gi næring til ord som tidligere virket sårende. Pakistaner er bare en merkelapp, men i det dypeste eksistensielle er man jo mye mer. Og det kan man bruke som en selvutviklende aspekt på sin livsvei.
Mine tanker omkring dette :)
God lesning, Ingri E. :)
PS: Takk for boktipset.
Er "Pakkisen" død?
Den første gangen jeg leste denne boka var jeg omtrent 15 år. Boken var høyaktuell den gang og det er utrolig flott å se hvilken utvikling samfunnet har hatt siden den gang de første pakistanerne ankom Norge. Som barn av innvandrere med fødsel og oppvekst i Norge er mine subjektive følelser rundt tematikken blandede. Det er innlysende at min generasjon nyter fruktene av det arbeidet foreldregenerasjonen la til grunn.
Boken tar for seg temaer som førstegenerasjonsinnvandrerne opplevde sterkt på kroppen. Å komme til et fremmed land uten sosial støtte og nettverk er ganske tøft. De må ha følt seg fremmede, til og med uønskede. Hvor skulle man starte? Hva kunne man gjøre? Disse og flere spørsmål av samme kaliber må førstegangsinnvandrerne ha stilt seg mens de prøvde å fortolke de mange inntrykkene som møtte de.
Videre har man egne tradisjoner, mat og klesstil som ofte kan kollidere med storsamfunnets uskrevne regler. De første pakistanerne opplevde dette sterkt og rasismen man den gang opplevde er meget trist lesning. Men som Noman Mubashir skriver i en kronikk hos Aftenposten så er "pakkisen" mer eller mindre død. Norge har på mange måter akseptert pakistanere og mange pakistanere er deltakere i viktige norske arenaer. Kontrasten til den tiden boken ble skrevet kontra situasjonen i dag er stor, og man ser hvorledes Norge har forandret seg.
Hovedpersonen opplever ting som den gang var horrible, men som i dag er mer aksepterte. Hvitløk er noe som mange forbandt med pakistanere og det ofte i negativ retning. Men i dag er nordmenn åpne for kulinariske matopplevelser. Matbutikkene bugner av kinensisk mat, indisk tandoori og ikke minst meksikansk salsa. Mange steder danser man etter latinske toner og atter andre steder deltar man i bryllupsfeiringer. Internett har således gjort verden mindre slik at man har fått større åpenhet for mat fra andre land. Det er dessuten gledelig å se nordmenn besøke innvandrerbutikker i søken etter nye ingredienser til en inspirerende matrett. "Garam masala" er blitt en krydderblanding like naturlig for mange nordmenn som salt og pepper på kjøkkenbordet.
På den tiden boken ble skrevet var det lite trolig at en innvandrerfamilie hadde overlevd livet i "bygdene". I dag ser vi med en viss glede at en liten minoritet velger å bosette seg andre steder enn Oslo. Om det skulle være rasistiske undertoner blant de innfødte, er den nok mer usynlig enn før i tiden. Nå skal jeg ikke gå inn på alle mekanismene som kan være under aktivitet da dette er en bokanmeldelse, og ikke en hovedoppgave om integrasjonsmønstre.
Likeså er det enkelte steder inngått partnerskap mellom nordmenn og pakistanere med blandet hell. I de forholdene der for eksempel religion og kultur ikke er så altfor fremadstormende, kan det også se ut som at disse forholdene også er de som er mest suksessrike. Men så har man de tilfeller der ting ikke går helt slik de bør gjøre. I boken opplevde for eksempel hovedpersonen å bli kastet ut av sin venninnes hus grunnet farens misnøye overfor de nye landsmennene. Samme situasjon er muligens uhørt i dag da man får stadig nære bånd til innvandrere i form av naboskap, skole og ikke minst barn.
Tidene har forandret seg og boken er god lektyre om den store forandringen som tross alt har funnet sted i det norske samfunnet.
Yousif Mahmud Razvi som svar til [ Slettet bruker ] :
18:19, 23. mars 2011 Diskusjon: [ Slettet bruker ] om Drageløperen av Khaled Hosseini av Khaled Hosseini
Det er jeg enig med deg i. Jeg ønsket at boken fortsatte etter at han hadde funnet sønnen til Ali. Men det var kanskje en verdig slutt på boken.
Boken er en flott innsikt i hvordan politikk og byråkrati konkurrerer med hverandre om å få makt. Men samtidig leser vi om en psykolog som tror på seg selv og hans veileder er den som står for arrogansen og følelsen av allvitenhet. Gjennom de forskjellige pasientene får vi et innblikk i hvrdan er borderliner tenker og handler.
Det var regelrett spennende stoff og spenningen var til å føle på. Og det kom noen interessante vendinger underveis.
Yousif Mahmud Razvi siterer 23-salen av Ingvar Ambjørnsen (side 9)
16:10, 23. mars 2011 1 har det som favoritt.
"Som en forbryter har han vendt tilbake til åstedet, men uten frykt for pågripelse og straff. For den legale misgjerning kreves ingen annen straff enn den pine ettertanken gir."
Yousif Mahmud Razvi siterer Alkymisten av Paulo Coelho (side 74)
22:44, 22. mars 2011 2 har det som favoritt.
"Gi aldri opp drømmene dine," hadde den gamle kongen sagt. "Følg tegnene."
Yousif Mahmud Razvi siterer Alkymisten av Paulo Coelho (side 51)
22:39, 22. mars 2011 2 har det som favoritt.
"Jeg trodde jeg var lykkelig da jeg var sammen med sauene mine, og jeg var godt likt overalt og folk tok vel imot meg. Nå er jeg trist og ulykkelig. Hva skal jeg gjøre? Vil jeg bli bitter fordi et menneske har sveket meg? Vil jeg hate dem som finner skjulte skatter fordi jeg ikke fant min? Og vil jeg alltid forsøke å holde på det lille som er mitt fordi jeg er altfor liten til å favne verden?"
Sist sett
