Bokelskere.no

Anton angrer aldri. I et overlevelsesperspektiv er dette muligens klokt, i et moderne mellommenneskelig perspektiv ikke fullt så klokt.

-Alle mener alltid at de står frem for å hjelpe alle andre, sier Guro. - At de vil bryte tabuene. Men snart er det jo et større tabu ikke å ha psykiske problemer.

Matti la babyen i fanget mitt, og jeg satt stille med henne i armene mine i timesvis, hun luktet fortsatt blod og sjøbunn, jeg la nesen mot det varme dunete hodet og trakk inn duften av urtid.

Øv deg også i det som du har oppgitt å få til. Venstre hånd er unyttig til alt mulig fordi den ikke er øvet, men den er sterkere til å holde tøylen enn den høyre. For det er den vant til.

Jo mer jeg tenkte på det, desto mindre skjønte jeg av hva som var riktig og hva som var galt. Jeg følte meg satt tilbake til tiden som avmektig og forvirret tolvåring. Sammen med Shimamoto mistet jeg vurderingsevnen, jeg visste ikke hva jeg burde si, eller hva jeg burde gjøre. Jeg forsøkte å forholde meg avventende, jeg forsøkte å bruke hodet. Det gikk ikke. Hver gang jeg var sammen med henne, fikk jeg en følelse av å si eller gjøre noe som var helt på jordet. Og uansett hva jeg gjorde eller sa, ville hun vende seg mot meg og se på meg med dette avvæpnende smilet som syntes å ta opp i seg alle følelser, og si: "Det gjør ikke noe. Det er helt i orden."

Folk flest forstår seg ikke på slikt, men faktum er at det trengs talent for å mikse perfekte drinker. Ok, alle kan sikkert lære å lage helt greie cocktails, om de anstrenger seg litt. Med litt øvelse og god opplæring, kan du fint lære deg å lage drinker som er fullt ut akseptable og som du ikke behøver å være flau over å servere. Men for å komme videre, er det nødvendig med talent. På samme måte som man trenger talent for å bli pianist eller maler eller for å vinne hundre meter sprint. Jeg har lært meg, etter mye strev, å mikse ganske anstendige cocktails selv, men de blir aldri så gode som de han lager. Selv om jeg bruker nøyaktig de samme ingrediensene, og rister drinkene nøyaktig like lenge og på nøyaktig samme måte som han, smaker aldri mine drinker like godt som hans. Hvorfor vet jeg ikke. Sånn er det bare. (...) Det finnes et visst nivå, og så finnes det de som er i stand til å overskride dette nivået, og de som ikke er i stand til det.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, er det bare i noen enkeltstående tilfeller at jeg er blitt tiltrukket av typisk vakre kvinner. (...) Meg har den såkalt "pene" alltid gått hus forbi. Jeg bruker heller aldri å bli opphengt i billedskjønne skuespillerinner eller fotomodeller. (...)
      Det som tiltrekker meg, er ikke en ytre skjønnhet som lar seg kvantifisere eller generalisere, men noen dypere og mer grunnleggende. Akkurat som det finnes folk som innerst inne elsker regnvær eller jordskjelv eller langvarige strømbrudd, blir jeg tiltrukket av et eller annet dypt som flyter stille. Dette "et eller annet" kaller jeg Dragning. Det har ikke noe å gjøre med om man liker noen eller ikke, eller om man passer eller ikke passer sanmen, men handler ganske enkelt om en slags magnetisme.

Jeg kunne ikke skjønne at jeg noen gang skulle komme til å ville såre henne.
      Jeg skjønte det ikke da, at jeg skulle komme til å såre noen så dypt at de er ødelagt for livet. At et menneske kan såre noen, ganske enkelt ved å være til

Jeg begynte å gå på biblioteket, og leste meg metodisk gjennom hyllene deres, bok etter bok. Hadde jeg først tatt fatt på en bok, var jeg ute av stand til å legge den fra meg, da var jeg rett og slett hekta. Jeg leste mens jeg spiste, jeg leste på toget, jeg lå i sengen og leste til daggry, og når anledningen bød seg, smugleste jeg i skoletimene.

Jeg trengte henne, og jeg tror hun trengte meg. Men jeg hadde så altfor liten selvtillit, og var så altfor redd for å bli såret. Jeg møtte henne ikke igjen, før mange år senere.

Sommarnatt
Sundet mørkna i fargen og var så stilt som det kunne bli. Vinden var borte, og varmen frå dagen låg att som ein godleik. Skogen på hi sida sundet var heilt svart og ukjend. Den lange brua batt det roleg saman med med det kjende. Men eins eigne ynske gjekk inn i det ukjende. Vinglande fuglar hit og dit. (Fra Tårnet)

Før reformasjonen feide over det nordlige Europa tidlig på 1500-tallet, het det i dansk lov at en kvinne som hadde ligget med en fremmed mann, "skulde tage sin elsker og drage han den ene gade op og den anden ned, ved det lem der han gjorde synden med hende".
      Denne smått humoristiske bestemmelsen ble under reformasjonen avløst av dødsstraff for ekteskapsbrudd eller samliv utenfor ekteskap. Mannen skulle henges, med mindre han var adelsmann - da mistet han bare to fingre - mens den tidligere jomfru fikk livsvarig fengsel. I alle danske byer var det kvinner som hadde oppgave som angivere. Alle som fødte utenfor ekteskap, ble angitt.

Det var ofte på kveldene at avtalene mellom forlagene ble inngått, over noen drinker. Alt det der er over nå. I gamle dager spiste alle pølser og helte i seg øl. I løpet av 2000-tallet ble barene byttet ut med sushi og presset appelsinsaft til fjorten euro glasset.

Jeg hadde aldri sett slike moderne redskaper før. På Røros ble amputasjoner foretatt med kappsag. Pasientene døde som regel. Men dette var vakre verktøy: velformede på en egen, dempet måte, som om de med sin estetikk ville understreke at det kun var snakk om et begrenset inngrep, at det ville forløpe lett, fint, ja, smertefritt. Dette var ikke slakterredskaper, men vitenskapelige instrumenter, som for lenge siden hadde skilt lag med den grove, menneskelige realitet - og solte seg i sin egen perfeksjonistiske glans. Det var nesten synd å søle dem til med blod, tenkte jeg.

"Jeg har en dyster forutanelse," fortsatte jeg og tok en sup av en ny øl. "En gang i fremtiden vil enerne forsvinne. En gang vil enerne bli nedkjempet av vår erkefiende: toerne!"

Ingen mann har noe å si før han fyller 50, tenkte Hell.
      Det som er trist, er at da er det slutt.

Det skulle bare finnes lykkelige mennesker, alle forutsetninger for det er tilstede, men det finnes bare ulykkelige. Vi begriper dette først meget sent. Så lenge vi er unge og vi ikke har vondt noe sted, tror vi ikke bare på det evige liv, vi har det. Så bruddet, så sammenbruddet, så jamringen over det og så slutten. Det er alltid det samme. En gang hadde jeg lyst til å lure ligningskontoret, men ikke engang det har jeg lyst til lenger, sa jeg til meg selv. Jeg lar meg kikke i kortene av alle som vil. I øyeblikket tenker jeg slik. I dette øyeblikk. Spørsmålet er egentlig bare hvordan vi mest mulig smertefritt kan komme gjennom vinteren. Og den enda mye mer grusomme våren. Og sommeren har vi bestandig hatet. Høsten tar så alt fra oss igjen.

"Hvordan tar Jerry og Tom det?" spurte Ester. Hun nektet å kalle dem Tom og Jerry. Å oppkalle barn etter tegneseriefigurer anså hun i bunn og grunn som et overgrep.

"Jeg levde sammen med en kvinne en gang", sa han. "Hun mente at de eneste ekte handlingene var de kyniske, for de kunne aldri være en hyklers verk."

Denne kvelden skulle de se En sporvogn til begjær. De drakk opp vinen og bega seg til teateret.
      "Bare de ikke har forandret på alt og flyttet handlingen til en svensk forstad eller noe annet søkt", sa Fatima på vei inn i salen. "Kan vi ikke gå i pausen i så fall? Nei, det skal man ikke gjøre, det er respektløst, men jeg synes ofte at stykkene slik de ble skrevet, er mer interessante enn endringene. Det er stykket vi vil kjenne igjen, ikke virkeligheten. Den får vi nok av på nyhetene."