Bokelskere.no

Ekorn fikk Ester Nilsson til å tenke på verdens urettferdighet. Uten de søte øynene og ørene, den buskete halen og måten de satt og holdt en kongle på, ville de bare vært noen ekle rotter som mennesker ville jaget vekk.

Kathleen mente ekteskapet hans i praksis var oppløst siden han var sammen med henne. Etter det var alt bare et tidsspørsmål. Og han begikk samme feil og trodde at Kathleen fungerte på samme måte som ham. Kathleen tenkte: Hvis han er utro mot sin kone, så er det fordi han vil skille seg. Skuespilleren tenkte: Hvis hun innlater seg med en gift mann, så er det fordi hun vil være elskerinne. Og begge tok feil, siden ingen av dem evnet å forstå den andre slik den andre forsto seg selv.
      "Eller så gjorde de det, men nektet å godta det de så", sa Ester.

De snakket og snakket. For Ester fantes det ikke noe herligere enn dette, å kunne snakke og snakke med noen som svarte og svarte.
      "Hvordan kommer det til å gå med verden, tror du", kunne hun spørre, bare for å holde praten i gang. "Alt ser jo så mørkt ut."
      Og han svarte: "Det kommer til å gå ganske bra med verden, omtrent som det alltid har gjort. Mørkt er bare et annet ord for ubalanse, og ubalanse blir rettet opp, hvorpå det oppstår en ny ubalanse som man da begynner å bekymre seg for."

En rekke løfter hadde Ester fått anledning til å gi seg selv etter sine sørgelige erfaringer på kjærlighetens slagmark, og et av dem var at hun aldri mer skulle være så imøtekommende at hun ble oppbrukt. Pinefullt hadde hun kommet til den erkjennelse at verden ikke fungerte slik den burde, og at hun var pent nødt til å tilpasse seg dens skavanker. Også dårlige lover måtte følges, deriblant denne: Det som fantes i større kvanta enn det sjelen og kroppen begjærte, sank i verdi. Hvis man hele tiden sto til rådighet, ble man uinteressant.

Det var like spennande å leike gøymsel mellom betongblokkene som i skogen. Sånn sett har eg trua på mennesket, eg trur at vi kan tilpasse oss alt. Eg trur ikkje det er meininga at vi skal gå rundt i varehus utan vindauge, men når vi først gjer det, kjennest det like naturleg som å gå på jakt i skogen. Eg trur heller ikkje det er meininga at vi skal sjå folk ligge med kvarandre på internett, men når nettpornoen først er her, har millionar av menneske forveksle han med sex.

Du har aldri vært sen før. Faktisk pleier du nesten alltid å være der før meg. Selv når jeg er der en halvtime før tiden, er du allerede på plass.
"Kommer du alltid så tidlig?" spør jeg en gang.
"Å sitte her og vente på deg, det er noe av det beste jeg vet", sier du.
"Å sitte og vente?"
"Ja."
"Er det bedre enn å treffe meg?"
Du smiler. Men du svarer ikke på spørsmålet. Alt du sier, er:
"Hør her, mens jeg sitter sånn og venter, og tenker på hva vi skal gjøre og hva som kommer til å skje, så er mulighetene for hva som kan skje, ubegrenset. Skjønner du?"
Det har du kanskje rett i. For straks vi møtes, vil alle de ubegrensede mulighetene uunngåelig omgjøres til en avgrenset virkelighet.

Av og til lurte han på hvordan det kunne ha seg at han var så godt likt av så mange, men nesten ikke likte seg selv i det hele tatt, og om det egentlig fantes noen mennesker som hadde selvinnsikt nok til å like seg selv nøyaktig like godt som gjennomsnittet av omgivelsene og dermed kunne tenkes å ha oppnådd et slags perfekt balansert selvbilde.

Det er bare folk som gjorde noe en bestemt dato, som kommer inn i historiebøkene. De som gjorde alt imellom, de som kjempa alle de små kampene i sine små samfunn eller familier, forblir navnlause i et større perspektiv.

Jo da, noen ganger har selvhjelpsbøker noe for seg, endring av livsstil et mulig. Men selvhjelpsbøker er middelklassens format. En del av de som trenger regulering aller mest, har ikke kapasitet til å sette seg ned med en selvhjelpsbok, kanskje ikke engang penger til å kjøpe den.

Hvis du er aleneforelder og jobber døgnet rundt for å få endene til å møtes, har du da krefter til å sette deg inn i hvordan du på fornuftig vis kan regulere ditt barns skjermbruk? Orker du å sette deg ned med skoleskjermen for å finne ut hva barnet egentlig kan bruke den til? Har du digital kompetanse nok til å installere skjermtidsapper og filtre som trygger barnet på internett? Orker du å sjekke aldersgrenser på spill?

Mangel på regulering rammer alltid de svakeste.

Individuelle løsninger fra bekymrede middelklasseforeldre er ikke noe mer enn nettopp det: Individuelle løsninger for middelkkassen.

Faktisk viser mange ulike studier at vi voksne, som ikke er vokst opp med en skjerm i hånda, er like digitalt kompetente som yngre generasjoner. Heller ikke de som har laget all teknologien vi omgir oss med, hadde den da de var barn. De klarte å lage den likevel.

Argumentasjonen fra teknologioptimistene som dytter apper og dingser inn i livet til ungene våre, er ofte levert med andpustenhet, som om noe haster. Teknologien har ikke bare "kommet for å bli", men er et "tog som går fra oss" og er noe vi, og særlig barn og ungdom, "er nødt til å lære oss å bruke".

Jeg forstår ikke hvor hastverket kommer fra.

Å skape en tekst gir så enormt stor glede. Ved å sette ord på papiret og fange tankene våre i et format som kan bevares for ettertiden, skaper vi også mening for oss selv, i vårt eget liv. Hver gang vi skriver noe, setter vi spor etter oss selv, gjør oss selv litt udødelige.

Skal vi virkelig gi det til maskinene?

De tre jentene som ser ned i skjermen på vei hjem fra skolen, ser ikke naturen rundt seg, oppdager verken ekornet på strømledningene eller meitemarken på bakken, er ikke i kontakt med den kroppen som er verden, og dermed heller ikke med sin egen kropp.

(...) vil jeg benytte anledningen til å minne om et av litteraturens viktigste kjennetegn, nemlig dens langsomhet.

Jeg tenker ikke nå på hvor lang tid den tar å lese, men på hvor lenge den kan virke, og på det merkelige fenomenet at selv litteratur skrevet i andre tider med radikalt andre og noen ganger dypt fremmede forutsetninger fortsatt kan snakke til oss. Og ikke bare det, men også si oss noe om hvem vi er, noe som vi uten den ikke ville ha sett, eller ikke sett slik.

Den (boken) er da et objekt, tilgjengelig for et hvilken som helst subjekt der ute. Da reverseres prosessen på en underlig måte, for når boken leses av leseren, oppheves på lignende vis skillet mellom objektet og subjektet, og det blir uklart hvor boken befinner seg: i leseren eller i objektet i hendene til leseren? Og hvem tilhører forestillingene som da tar plass i leserens hode? Boken eller leseren? Begge? I alle fall ikke forfatteren, som mens forestillingene utspiller seg i leserens hode, kanskje legger våte klær i en tørketrommel i et lite vaskerom et helt annet sted i verden og tenker på et stykke sjokolade som ligger i skapet på kjøkkenet.

Det finnes en nokså utbredt forestilling om at romanen er viktig når den handler om noe viktig, og enda mer når det på en eller annen måte er aktuelt. Men at temaet er viktig, avgjør aldri om romanen er det. Tvert imot kan det være et problem for romanen, for om det viktige har man ofte sterke meninger som er der på forhånd, og alt som er der på forhånd, gjør det vanskelig for romanen, siden det som gjør den viktig, slik jeg ser det, er nettopp at den gir språk til noe som ikke har språk, til noe som ellers ikke kommer til orde, og siden det viktige blir snakket om overalt, er det viktige et område det er vanskelig å være i for romanen. Den kan klare det, om språket kommer så nær det viktige at det unnslipper meningen om det.

Inntrykkene litteratur gir kan være sterke og svake, men de er helt klart inntrykk, som skiller seg tydelig fra ikke-inntrykk. Hva er et inntrykk? Du vet det når det inntreffer. Teksten overgår seg selv. Teksten blir noe annet og på sett og vis vesensforskjellig fra det som står der svart på hvitt. Nedslag der forfatteren er så veldig i kontakt med teksten. En meningsutvidelse som ikke kan pekes på. Noe ubeskrivelig? Ja. Inntrykket er ubeskrivelig. Og noen opplever inntrykket, andre ikke; noen opplever det sterkt og andre svakt. Kan man likevel si at inntrykket er der? Hvis noen ikke opplever det? Ja, hvis noen opplever det. Selv om det er ubeskrivelig og udefinerbart. For man er ikke i tvil.

Vi sitter på bakken, armene strake bak, knekk i knærne. Det er ikke videre komfortabelt, og man ligner litt på en fluktstol. Å støtte seg på albuene hjelper ikke stort, det blir slitsomt, det også, klærne får merker fra gresset, man klarer ikke tenke på annet.

Constance samlet på fingerbøl. Hun lette alltid etter ulike typer og varianter, av metall eller porselen, på reisene sine, særlig i utlandet, og nå var det som om hun hadde tatt på seg noen av disse under elskovsakten. Fingertuppene føltes annerledes når hun berørte den nakne huden min, de hadde blitt kjølige.

Forholdet vårt startet i bagasjerommet på en Volvo 245, for så å forflytte seg til en leilighet på 245 kvadratmeter bak Slottet.