Bokelskere.no

• Det er oss to mot kreften. Du er ikke ett med sykdommen din. Og samtidig som jeg sier det, og mener det av hele min endeløse kjærlighet til Steinar, vet en del av meg at jeg ikke håper han skal leve to år til. Ikke om han skal være så syk som nå, selv om han gjerne vil tilrettelegge.

Vi er alle viktige i noens liv, og vi setter spor på steder og i mennesker vi ikke hadde regnet med.

26 februar begynner min telling - tiden jeg skal disponere, tiden fra diagnosen til døden. Hva ville du gjort hvis du hadde seks måneder igjen å leve?

Nest etter kreft er spredning det styggeste ordet i språket vårt. Spredning er dødelig uansett kreftform.

Alle personer, alle ting, har en mening her i livet. Du, jeg, den lille praktvindelen. Vi er alle bundet sammen.

Under hver overflate er det så mange lag man kan oppleve. Så mange vakre lag.

[...] Noen kjærlighetshistorier er annerledes enn andre. Noen varer bare et øyeblikk, andre et helt liv.

Det perfekte fines ikke. Bare annerledes. Men annerledes kan være fantastisk.

[...] jeg innså at noen av de vakreste tingene i livet, gror fra de mørkeste øyeblikkene.

Du kan ikke flykte fra deg selv ved å flytte fra et sted til et annet.

Alle er flinke til noe. Det tar bare en stund å skjønne hva det er.

Om tjue år vil du være mer skuffet over de tingene du ikke gjorde, enn de du gjorde. Så kast loss, seil vekk fra den trygge havnen. Få vind i seilene. Utforsk. Drøm. Oppdag.

Er det en ting jeg har lært, så er det at tiden får ting til å fremstå i et mildere lys.

En bok er både lege og medisin på en gang. Den stiller diagnosen samtidig som den utgjør behandlingen. Å kombinere den rette romanen med den passende lidelsen - det er den måten jeg selger bøker på.

Minner er som ulver. Du kan ikke sperre dem inne og håpe at de lar deg være i fred.

Hvis jeg måtte velge ut et enkelt minne om Michael og Alex, ville det ikke bli noen spesiell dag, som en fødselsdag eller festdag. Jeg setter mest pris på hverdagene. Det rare med dem er at mens man opplever dem, går de liksom bare, uten at man legger merke til dem engang.

For alle andre var dette bare en beskrivelse av to savnede barn, men for meg var det Mike - Mike og Fat Rat, mine sønner. Jeg kjente klærne på de bildene. Jeg hadde dratt genserne over hodet på dem og hadde prøvd å få dem til å slutte vri på seg mens jeg holdt dem på bena. Disse to nøkterne beskrivelsene, sammen med fotografiene, traff meg liksom i hjertet. Det fikk det til å verke i meg.

Vårt forhold til aviser og fjernsyn var splittet. På den ene siden ville vi ha hjelp fra reporterne når det gjaldt å få sporet opp guttene, men på den annen side virket de nesten som gribber som levde av andres ulykker.

Husk hvem som mistet livet. Det er det viktigste, og jeg vil minne alle om nettopp det.

[...]men sannelig skal det sterk rygg til for å ta alle slagan livet gir.