Bokelskere.no

For meg er alminneliggjøring og synliggjøring er viktig. Det er grunnen til at jeg iblant legger ut bilder av Stian på sosiale medier - jeg vil at han skal synes i samfunnet. Jeg vil at verden skal se ham.

Det er blitt en slags sannhet at har du Down Syndrom, er du breddfull av kjærlighet og klemmer og er alltid bare blid og glad. Men sånn er det ikke. De er mennesker, på godt og vondt. De er forskjellige, med forskjellig temperament, og med gode og dårlige dager.

[...]jeg tror at alle mennesker er skattkister, med mange skatter i seg.

Forholdet mellom Stian og meg har klare likhetstrekk med en helt vanlig søskenhistorie. Det er også så enkelt som det, en historie om et søskenliv. Og kanskje er det jeg ønsker å vise; det er ikke så annerledes. Mye av livet som leves er det samme som i en hvilken som helst familie. Det kan også sies slik: Jeg vil alminneliggjøre Stian. Og gjennom dette ufarliggjøre ham.

Men kan man velge bort noe man ikke vet hva er? Kan man mene noe om noe man ikke vet hva er? Ønsket mitt med denne boken er å tilføre debatten en nyanse som handler om relasjoner og erfaring. Erfaringer med virkeligheten er kanskje noe av det som sterkest kan påvirke livet vårt.

Nok en gang ser jeg livet i Bergen for meg. Et liv der skolen fortalte hvor mislykket jeg er. Der jeg hele tiden ble fortalt hva jeg ikke får til. Et liv hvor jeg følte at min intelligens og verdi som menneske ble vurdert ut ifra hva som sto på karakterkortet. Strøk man på skolen, strøk man i livet.

Det er fascinerende hvordan man fra starten av livet automatisk tar til seg lærdom som en svamp. Jeg passer nabobarna innimellom for å få litt penger til å feste, og spørsmålene slutter aldri. Hvorfor må mennesker spise? Hvorfor kan jenter kun få barn, og ikke gutter, er ikke det... urettferdig? Hvorfor, hvorfor,hvorfor? . [...] Men hvorfor stopper det ? Hvorfor stopper trangen til å smake nye smaker, som en baby som putter forskjellige ting i munnen for å kjenne om det er godt? eller trangen til å reise, som barnet hele tiden tøyer grensene til foreldrene ved å se hvor langt ned i gaten han kan gå før han får beskjed om å komme tilbake. Når slutter det? Når i livet finner man ut at, nei, nå har jeg smakt nok, jeg liker grandis eller taco best og trenger ikke å smake på mer. Eller nå har jeg utforsket Bergen, jeg vet hvor jeg liker gå, og er ikke interessert i hva som gjemmer seg der ute. Er det slik at man blir fornøyd og ikke orker å utforske mer? Eller tenker man bare ikke over det, og plutselig har man nok?

Fra man går ut av ungdomsskolen, skal man liksom ha en plan for hva vil gjøre resten av livet. Jeg aner virkelig ikke hva jeg vil med livet, det eneste jeg vet, er at jeg trenger en pause. Rett og slett en god, lang pause.

Det er en grunn til at vi helst husker det gode som har hendt i livet. Mennesket har en fenomenal evne til å skille ut det vonde.

[...]I alt virkelig gammelt hviler en historie.

Jeg rekker opp hånden for deg, Stian, jeg vil vise de stirrende blikkene hva som bllr valgt bort. Ser de deg?
Kjærligheten i deg.
Kjærligheten du skaper i oss.
Du er livet slik livet er, slik det bor i oss alle.
Dette er en stemme om livet selv.
En stemme for Stian.

Jeg tror at når Gud gir deg en gave, så vil han at du skal gjøre det beste ut av det.

Det er slik det bør være mellom søsken, sier hun til Josef. Uansett hva de krangler om, må de alltid tilgi hverandre og legge det vonde bak seg.

Alle opplever vi øyeblikk som kommer helt uventet på oss, og som endrer livet vårt for alltid.

Det å kunne dø med masse kjærlighet rundt seg, og vite at den tiden du har vært her har vært viktig og at du har betydd noe for andre, det tror jeg er avgjørende for sjelefreden. For når alt kommer til alt, handler det jo om hva du har vært for andre, ikke om hva du har betydd for deg selv. Det er svært få som skal dø som tenker på pengene sine og bilen i garasjen.

Jeg håper og tror at det jeg har delt av Ylvas liv gjennom tekst og bilder har gjort at mennesker ser at man kan ha et liv til tross for at man opplever noe sånt. At det er lov å både le og gråte. Og det er ikke farlig snakke om det.

[...] Jeg tror det er et kjempebehov i samfunnet vårt for å reflektere over alt man har, selv om man verken har Tesla eller et stort hus. Det er viktig å se de tingene man så lett glemmer. Å se dem og være fornøyd med dem tror jeg er oppskriften på et godt liv.

Jeg innså at mange som er blinde, mangler en arm eller har hjernesvulst, har liv som er bedre og mer innholdsrike enn mitt eget. Det eneste problemet deres er at vi ser annerledes på dem. Jeg lærte meg hvor viktig det er å tørre å møte mennesker på det planet de er på, at det var greit å sette seg ned og spørre en blind gutt om hvordan han tror blomsten han lukter på, ser ut. For meg åpnet det en ny verden å bli kjent med disse menneskene. Der jeg tidligere hadde sett opp til folk som tjente mye penger, hadde makt eller på andre måter gjorde det jeg anså som store ting i verden, fikk jeg nye idoler, som visste hvor fornøyd man kan være med bare å være til.

Det er rart å tenke tilbake på hvor mye jeg tok for gitt. Det at Ylva alltid skulle være der var så selvfølgelig at jeg ikke en gang tenkte tanken. Jeg skulle virkelig ønske at jeg den gangen hadde forstått at morgendagen ikke er en selvfølge, at ingen vet hva den bringer. Det er vondt å tenke på at jeg ikke var der, selv om jeg så henne hver eneste dag. Hun var så nær, men likevel så fryktelig langt borte.

Å flytte inn i et nytt kollektiv med nye mennesker er som å begynne i en ny jobb. Man vet ikke helt hva man skal gjøre, hvor man skal sitte, eller hvor mye man bør være der.