Bokelskere.no

Tenk om hun kunne holde dette øyeblikket, kapsle det inn for alltid.

Mødre forstår tilgir mer enn noen andre, og spesielt når det gjelder barna sine.

Livet er dessverre fullt av uforutsette farer og uventede ulykker, Roberto.

Selv om jeg er sint mens jeg skriver dette, klarer jeg aldri å være sint lenge om gangen. Jeg lukker øynene og ser morfar sitte i stua på Sørlandet mens han spiller på sag. Sollyset fyller rommet, og melodien er en rose er utsprungen. Så kort er veien fra det politiske raseriet til den private kjærligheten.

Jeg vil ta nærhet til familiehistorien min. Jeg er så uenig med SS -mannen Per Pedersenat jeg blir rasende av det han skriver. Jeg vil ikke frata ham ansvar eller skyld for krigsforbrytelser han må ha vært med på som frontkjemper. Men vi kan ikke klippe det ut, sette fyr på det, legge det i en skuff, late som ikke skjedde: Vi kan ikke klippe ut SS - portrettet fra maleriet av de lykkelig nygifte besteforeldrene mine uten å samtidig kaste ut restenav livet deres.

I følge Patrick Desbois finnes det to Holocaust - et østlig og et vestlig. Det vestlige var den organiserte, nærmest industrielle utryddelsen vi tenker på når noen sier nazisme. Det østlige begynte som et kaotisk massedrap som lenge var udokumentert og lite snakket om.

Det er ikke sånn at all religiøs tro eller politisk overbevisning fører til ekstremisme. Jeg tror det tvert imot er slik at dragningen mot det ekstreme fjerner deg fra de fleste av dine potensielle meningsfeller.

Samtidig antar jeg at Breivik foretok den samme virkelighetsfordreiningen da han drepte AUF-ere som SS-mennene gjorde når de drepte jødisk barn: Du tror mer på din egen ideverden enn på det du ser rett foran deg. Og i ideverdenen din er dette riktig å gjøre.

Konspirasjonsteorier vokser seg større og sterkere jo mer du mater dem[...]

Men minner er skjøre greier: Det er ikke gitt at det du husker og det som skjedde, henger så tett sammen som du tror.

Det viktigste, sier mamma, er å lære seg å tåle det. Å tåle sannheten om hva han gjorde, uten å føle at vi må be om unnskyldning. Uten å slutte å være glad i ham. Denne holdningen er utgangspunktet mitt i denne boken: Å tåle sannheten, uten å forvandle morfar til et monster. Uten å akseptere handlingene eller verdensbildet hans.

Å være etterkommer av den eneste snille nazisten handler ikke bare om å beskytte familien. Det handler om å beskytte identiteten vår. Og de unnskyldningene vi bruker når vi skal beskytte identiteten vår, er forbausende like for alle med nazi - opphav.

Etter at jeg kom ut av SS-etterkommer- skapet, ble jeg kjent med flere andre med tilsvarende familiebakgrunn. Det visste seg at samtlige stammet fra den snille nazisten. Alle de landssvikdømte fedrene, bestefedrene og onklene var misforståtte. De var ofre for manglende forståelse og et unyansert krigsoppgjør. Alle kunne vise til formildende omstendigheter som burde vært tatt hensyn til. Jeg forstår at vi etterkommere klamrer oss til bortforklaringene: Alle vil være stolte av hvor de kommer fra. Alle vil at forfedrene skal være noe romantisk eller imponerende.

Jeg er etterkommer etter en SS - mann og Krigsforbryter. En krigsforbryter jeg fortsatt elsker.

Men kanskje er det nettopp slik at vi ikke vet at hemmelighetene våre er hemmelighet før noen begynner å snakke om den?

Jeg slet med to motstridende impulser: På den ene siden ville jeg vite alt. Jeg ville følge historikerne og få klarhet. På den andre siden ville jeg gjerne avskrive alt om morfar og krigen som løgn. Da kunne jeg få Wikipedia artikkelen slettet og være ferdig med de vanskelig spørsmålene en gang for alle.

Ein blir som barn på ny i jula, sa Onkel Thor.

Eg måtte komme tilbake til her og no, som det heiter. Eg måtte ikkje drøyme meg bort lenger. Ikkje tenke på det som ikkje finst!. Ikkje tru på det som er umogleg.