Det spurte mannen meg om her om dagen. Jeg elsker de melankolske bøkene, som jeg ligger og snufser og gråter av. Mannen min rister bare på hodet av å se meg tørke tårer. Jeg føler vel kanskje disse historiene om trise skjebner berører meg på en måte. Kanskje jeg blir lykkeligere over å vite at jeg ikke har det slik selv, men virkelig kan sette meg inn i følelsene til hovedpersonenen, kanskje tørre å kjenne på slike følelser. Feks må jeg inrømme at jeg tenkte i mange uker på gutten som satt igjen i skapet i boka Sharas nøkkel og startet nesten å gråte hver gang selv om det er lenge siden jeg leste boka. Så da lurer jeg på, hvorfor leser du slike bøker og får du noe igjen for det annet at man føler seg trist en stund?
kunsten å høre hjerteslag. en feelgoodroman spør du meg. Historien handler litt om å takle hverdagen med det man har :)
Denne boken fikk meg til å tenke på sansene og kjærligheten. Jeg likte godt historien og som alle godt fortalte bøker ble den litt for kort. Følte virkelig med hovedpersonene
koste meg med denne mens tårene rant innimellom. en vakker bok om å ønske seg barn og nydelige naturskildringer
denne var underholdende og tankevekkene når man tenker på hvor trygg og god barndom man selv har iforhold til det som blir presantert i denne boken. herlig bok om å leve her og nå
mistet meg underveis, den ble for tung
tankevekkende og vakker bok selv om temaet er trist