Bokelskere.no

"You are describing Tyranny," Percitia said grandly -Temeraire heard the capital letter quite distinctly- "and a moment's reflection will show you its numerous flaws: only one can be a tyrant, and therefore such a political system will rarely be just, or serve the needs of all."
"That is lamentable, to be sure," Ning said practically, "-unless one should happen to be the tyrant, whereupon it makes everything very easy."

All maps are fiction when the world is seen from the sky. But if ten thousand dragons choose to believe in this one, I think you will find it nearer the truth than otherwise.

'Chiamanka, stop looking for a partner in your madness. And what does it actually mean to be known? You want somebody to study you and cram you like a textbook?'
'Yes, and anticipate me.'
'Anticipate you.'
'If you live your life and die without one person fully knowing you, then have you even lived?'
'Well, I know you fully.'
'It has to be romantic.'
'Why?'
'It just has to be.'
'Your thesis is falling apart. So you're not looking to be known, on principle; you're looking for a hetereosexual man who will study you like a textbook'.
'It doesn't sound as nice when you say it like that.'
We were both laughing and I thought of how much I had missed my cousin, how I longed to hug her again.

Zikora felt a bifurcation of self, two parts of her existing in parallel. At work she was meticulous, sceptical, reading everything twice and asking questions, but with men she blundered ahead, wanting to believe whatever she was told.

I have never lied in my life as often as I lied to Darnell. I lied to please him, to be the person he wanted me to be, and sometimes I lied to wrest wretched scraps of reassurance from him. I'm sick, I would write, to force a reply, after days of sending him unaswered texts. Sometimes he replied right away, and other times he waited a day or two. Fell better, was all he would write; not a question that opened the door for more, not How are you feeling now? or What's going on? My days passed in emptiness until I saw him again. My phone lay always beside me on my desk, never on silent, for fear I might miss his call. When it beeped a text message, I snatched it up and felt annoyed with whoever had texted, as if by texting they had taken up the space meant for him. His silences astonished me; how could my force of feeling not cause in him a smilar obsession?

Men mange av propagandistene i Diktaturklubben har lært av feilene som ble gjort på 1900-tallet. De gir ikke sine medborgere en visjon om en utopi, og de inspirerer dem ikke til å bygge en bedre verden. I stedet lærer de folk å være kyniske og passive, siden det ikke finnes noen bedre verden å bygge. Målet deres er å overbevise folk om å passe sine egne saker, holde seg borte fra politikken og aldri håpe på et demokratisk alternativ.

I have quite settled it that he is a bounder: he will say anything, and do anything, and be friendly to anyone, only to be back as governor; but I do not think it is because he wishes so much to do anything pleasant or nice for anyone.' 'No, he only wishes to be vindicated, I believe,' Laurence answered, 'and revenged.'

Jeg antar at man kunne slengt hele Europa fra seg et tilfeldig sted på dette kontinentet og ikke klare å finne det igjen.

Forstadsliv: en (vibrerende, varmegenererende) bikube.
Famlieliv: liten, selvgod bikube inni en bikube.

Når jeg har sagt nei, føles maset til en mann helt uutholdelig. Selv om han gjør det høflig eller forsiktig, overkjører han den tydelig uttalte hensikten min. Budskapet er: Valget ditt spiller egentlig ingn rolle. Mitt ønske er det som har noe å si, og jeg har ikke lyst til å få dårlig samvittighet for å tvinge deg. Så kanskje du burde tenke deg om på nytt?

Overalt hvor enken går, er hun i følge med alene.

Sinne etterlater alltid et tomrom, som umiddelbart fylles av en tristhet som renner som en stor elv, en flom, uten begynnelse eller slutt.

Å ja, denne Mannen var født til å lede. Og det var også det eneste han var i stand til.

Kroppene våre brytes ubønnhørlig ned, snart blir vi syke og dør. Våre kjære vil forlate oss, minnet om dem vil forsvinne i larmen; ingenting blir igjen. Bare noen klesplagg i skapet og et menneske på et bilde, som man ikke kjenner igjen lenger. De mest dyrebare minnene blåses vekk. Alt vil synke ned i mørket og forsvinne.

På sett og vis kan folk som fører pennen være farlige. Man aner en falskhet -som om de ikke er seg selv, men et øye som observerer uten stans og forvandler det de ser til ord; og på den måten skreller de av det som er det viktigste ved virkeligheten: dens uuttrykkelighet.

Når man har kommet i en viss alder, må man falle til ro med at folk kommer til å være utålmodige med deg hele tiden. Før var jeg ikke klar over eksistensen av eller meningen med gester som raske nikk, flyktige blikk og det å gjenta "ja, ja, ja," som et tikkende ur. Eller å se på klokken, klø seg på nesa. Nå forstår jeg godt hele dette narrespillet som uttrykker den enkle setningen "La meg være i fred, gamle kjerring".

Noen personer er det vanskelig å prate med, som oftest er det menn. Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi.

Sånn er det alltid med lommelykter, de er bare synlige i dagslys.

Du står opp, legger i ovnen, setter på kjelen, kanskje vil du varme opp brødet fra i går og plutselig er du død. En som ikke vet hvem du er, har beordret angrep. Glovarme splinter fra en bombe treffer landsbyen din før morgengry, trenger seg inn i folks kropper, knuser hjertene, punkterer lungene. Flere hundre graders hett metall smadrer skaller, river av fingre, eller en hel arm. Det stanser alt, en drøm, en gjesp, en tankestrøm, et halvveis uttalt ord.

Jamilas brødre mobbet ham for å være sin kones tjener. "Om dere ser en kvinne med en tung bør, og hun er i ferd med å kollapse under den, ville dere hjulpet henne?" spurte han dem. "Selvsagt," svarte de. "Vel, der har dere Jamila. Hvorfor er det liksom mandig å ta børen for en kvinne på gaten, men ikke å avlaste henne i huset?" De ristet på hodet av mannen som stelte hjemme.