Bokelskere.no

Jeg likte atmosfæren i denne boken, hvor nydelig natur og spennende arkeologiske funn var blandet med mystiske karakterer og skumle drapsforsøk. Det høres kanskje litt "Dan Brown-aktig" ut, men jeg syns i grunnen ikke at Jegerdukken minnet særlig om dagens kodekrim. Det er et mer avslappet, rolig tempo i Nygårdshaugs bok - den er ikke spesielt action-preget. Samtidig er det driv i historien, og jeg hadde hele tiden lyst til å lese videre. Det var ingen dødpunkter. Til og med beskrivelsene av fluefisket - som Drum og kompisen Stephen ofte drev på med - gjorde ikke boken kjedelig. Det var med på å skape stemningen i boken.

Han sier selv at han ikke skriver tradisjonell krim men heller relasjonsromaner. Jeg tror det er derfor jeg liker bøkene hans så godt, for jeg er ikke noe stor krimfan.

Jeg har funnet to geniale innledninger de siste ukene. Den første fra I Am the Messenger av Markus Zusak (han som skrev Boktyven):

"The gunman is useless. I know it. He knows it. The whole bank knows it. Even my best mate, Marvin, knows it, and he's more useless than the gunman. The worst part about the whole thing is that Marv's car is standing outside in a fifteen-minute parking zone. We're all facedown on the floor, and the car's only got a few minutes left on it."

Og den andre er fra Ghosts av Paul Auster (den andre boken i New York Trilogien):

"First of all there is Blue. Later there is White, and then there is Black, and before the beginning there is Brown. Brown broke him in, Brown taught him the ropes, and when Brown grew old, Blue took over. That is how it begins. The place is New York, the time is the present, and neither one will ever change. Blue goes to his office every day and sits at his desk, waiting for something to happen. For a long time nothing does, and then a man named White walks through the door, and that is how it begins."

Helt enig! Johan Theorin er min krimfavoritt og Gerlof er min krimheltfavoritt. Gerlof liker å gruble og pønske ut løsninger på mysterier, og har i følge Theorin "den livserfaringen som behøves". Gerlof er en stillferdig helt - skarp som en detektiv og modig, selv om det å være over 80 år skaper en del naturlige begrensninger. Han er nok hovedgrunnen til hvorfor jeg elsker Johan Theorins bøker. Theorin har så nydelige karakterskildringer og så fin stemningen i bøkene sine. Gleder meg til den siste.

Wow, jeg er imponert. Dette var en fantastisk god bok. Det var noe med stemningen som traff meg fullstendig. Boken forvirret meg. Den gledet meg. Den gjorde meg nysgjerrig. Jeg vet ikke helt hva jeg sitter igjen med etter å ha lest den, men jeg vet jeg kommer til å tenke på den i lang tid.

Det er vanskelig å skrive om denne boken. Jeg vil skrive om alt jeg elsket ved den, og jeg vil skrive om alt som forvirret meg. Jeg vil at folk som leser dette skal skjønne hvor god boken var, men det virker umulig å forklare stemningen og ordene på en måte som er verdig boken. Men jeg håper dere vurderer å lese den - hvis ikke går dere glipp av noe stort.

Mine fem er:

1. The Secret History av Donna Tartt
2. Skumringstimen av Johan Theorin
3. The Wench is Dead av Colin Dexter
4. Tyrkisk Gambit av Boris Akunin
5. And Then There Were None av Agatha Christie

Godt å høre at en som liker Morse er glad i Dalgliesh. Morse er uten tvil min favoritt, men siden jeg leser ganske lite krim har jeg ikke altfor mange å velge mellom. Har nettopp kjøpt min første av P.D. James med Dalgliesh, og er spent på om jeg vil like ham like godt som Morse. Basert på dette kan det se ut til at jeg treffer blink der.

Her var det flere gode jeg har lest, og har planlagt å lese, i tillegg til noen gode tips. Fin liste =)

Denne boken viste seg å være mye mer enn jeg forventet. Jeg elsket det frekke, humoristiske språket til Zusak, og forventet meg litt av et hendelsesforløp etter bankranet i begynnelsen av boken. Spenning og svart humor med en god dose ironi fra et stabeist av en karakter. Det var det jeg håpet på. Og jeg fikk det.. men jeg fikk også en historie om en middelmådig fyr uten ambisjoner som sakte men sikkert beveger seg ut av sitt skall og utvikler seg til en slags helt - en helt som er sta og frekk i kjeften, men likevel en helt. Zusak har skrevet en bok man blir påvirket av, en bok som får leseren til å ønske å gjøre gode gjerninger, og det uten at det blir klisjefylt. Uten at språket blir svulmende og belærende.

Til alle som likte Boktyven: prøv dere på mer av Zusak!

Må bare si meg enig med Tornerose: Tordengudens Sønn er min Paasilinna favoritt så langt. Utrolig morsom, langt fra forutsigbar og full av galskap.

Jeg gleder meg til å lese Cornwells bøker. Kjøpte den første for ikke så lenge siden og venter bare på å få overstått eksamen før jeg begynner på den.

Av historiske romaner har Ikke Dø, Sophie av Karsten Alnæs rørt meg. Den er full av nydelige personskildringer, og man får flere perspektiver på en hendelse, noe som gir leseren et mer levende bilde av boken. Selv om jeg visste på forhånd hvordan det ville ende ble jeg likevel rørt da jeg kom til slutten av boken.

Jeg begynte på flere av hans bøker da jeg var 16-17 år, men fullførte ikke noen av dem. Konkluderte dermed med at Hemingway ikke var noe for meg. Burde jeg revurdere det kanskje? Man endrer seg jo på seks år.