Bokelskere.no

Påkjenninger.
I denne boka skriver forfatteren engasjerende om livsløpet til sin egen svigermor (1871-1960). I noen knappe kapitler får han fram hennes arbeid for likestilling og utdanning for kvinner i en pionertid. Resten av boka konsentrerer seg om forholdet til ektemannen, Halvdan Koht, som ruvet stort som historiker og politiker, og til datteren, den seinere kjente psykologen Åse Gruda Skard. Et liv med mange høydepunkter, men også store påkjenninger.

Jeg har hittil holdt meg til Dag Solstads tidlige bøker. De preges sterkt av forfatterens entusiasme for ytre venstre i norsk politikk. Det gjelder «Svik – førkrigsår», «Gymnaslærer Pedersen» og «25. septemberplassen» som er den sist leste. Men de siste to inneholder også et tvisyn der han retter søkelyset på politiske aktivister som går seg vill i troen på revolusjonens nødvendighet. Men det er også mye særegent godt i disse romanene i likhet med den første «Irr! Grønt!»

Forfattaren voner at jamaldringar vil kjenna seg sjølve att i det han har å bere fram som ein gamal mann. Akkurat det tvilar eg på etter å ha lese denne stutte, men elles velskrive boka. I fyrste bolken summerer han opp aktive år som skribent og utgjevar av ein heil rad publikasjonar, noko som knapt er typisk for pensjonistar elles. Seinare nyttar han dikta sine til å skildra livet som enkemann med trong til å finna meining med tilvera.

Intervju med Karl Ove Knausgård i Washingington Post 6.12.24. Mange kjente og ukjente favoritter.

En politisk samtidsroman blir historisk.

På sett og vis gir denne romanen fra 1974 et historisk sveip over norsk etterkrigshistorie fra 1945 til den ifølge Solstad slutter med folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972. For skal vi holde oss til fortellerstemmen gjaldt denne avstemningen først og fremst Arbeiderpartiets svik mot vanlige arbeidsfolks interesser. Hadde det vært det eneste poenget, ville romanen som helhet vært sørgelig utdatert og uleselig.

I første del av boka får vi en livlig, detaljrik skildring av den mangfoldige industribyen Halden der hovedpersonen Håkon Nyland i mange år jobber i en skofabrikk. Håkon får etterhvert råd til å stifte familie, bygge seg hus og kjøpe bil. Det er år preget av framskritt. Det snur når sønnene, Axel og Inge, går tidlig ut i arbeidslivet og får seg jobb i papirindustrien, som ikke gir de ufaglærte arbeiderne der grunn til å tro på videre framskritt. Axel reagerer med passivitet inntil han forelsker seg i en mye yngre lærerskolestudent. Inge blir derimot en ihuga politisk aktivist inntil det truer ekteskapet hans. Begge støtter nei-siden foran folkeavstemningen. Det er de personlige krisene som Axel og Inge gjennomgår i denne perioden som gjør romanen verdt å lese.

Ubesluttsom eller bare forsiktig?
Christian Birch-Reichenwald («Birch») var en betydelig politiker og embetsmann omkring 1860, flere år før gjennomføringen av parlamentarismen. For forfatteren er det sentrale spørsmålet om Birch som leder av regjeringen lyktes «å se fremgang for sin vilje til å utjevne motsetninger, skape bedre stemning mellom statsmaktene?» Det vil si først og fremst kongen i Stockholm, Stortinget og hans egen regjering.

Denne vekten på forsoning og harmoni skygget for Birch-Reichenwalds egne standpunkter i tidens kontroversielle saker. Det gjorde ham upopulær blant nordmenn som ønsket en klarere kamp for å styrke landets stilling i unionen med Sverige. Boka kan leses som et forsvar mot denne kritikken, som særlig kommer fram i Jens Arup Seip berømte bok: Et regime foran undergangen (1945). Dette polemiske draget bidrar til en omstendelig framstilling.

Innledningvis får vi en velskrevet innledning i hva som menes med «norsk konservatisme» som er nyttig om en vil skille mellom ulike former for høyrepolitikk selv i dag.

Demetras engelsk-italienske utgave av «Horror Stories» av H.P. Lovecraft er behagelig både å holde i og lese. Boka har to språklige hjelpemidler ved siden av den løpende oversettelsen på annen hver side. Dels er vanskelige eller sjeldne ord på engelsk forklart ved hjelp av synonymer i fotnoter nederst på hver side. Andre «nye» ord er oversatt i en engelsk-italiensk ordliste bakerst i boka.

For dem som har tålmodighet til det, er dette en glimrende måte å lære seg et nytt språk på et nivå godt over Duolingo. Bøkene er dessuten ganske lavt priset.

Skrekkhistorier fra en mester.
Av de to historiene i denne boka er «The Dunwich Horror» klart den beste. Kanskje fordi den på en glimrende, indirekte måte får fram skrekken og panikken hos folk flest i møtet med det hittil ukjente og faretruende.

Min versjon er en tospråklig utgave beregnet på italienere som ønsker å lære seg engelsk. Problemet er at Lovecrafts ordrike engelsk bidrar til at den italienske oversettelsen blir svært tung å forholde seg til. Ellers synes jeg at slike tospråklige bøker er en god idé.

Takk! Løp og kjøp tydeligvis, selv om tittelen virker litt søkt synes jeg.

Barneklassiker fra gårsdagens skole.
Dagens skole sliter med mobbing og andre problemer, men det virker som ingenting mot 1800-tallets gutteskole i Tromsø. Her svinger lærere spanskrøret og deler ut spydigheter til elever som ikke mestrer all puggingen. Likevel er det både en psykologisk troverdig og spennende historie om hovedpersonens til tider vanskelige forhold til medelever, foreldre og lærere. Rektor Holst framstår som den innsiktsfulle pedagogen som gang på gang bidrar til å løse krisene som Svend Bidevind kommer opp i. Min farfar - som gav meg boka - mener at rektor Holst er modellert etter sin egen far.

Språket i 1959-utgaven min er kraftig modernisert, men omfatter fortsatt fremmedartete ord som «allongeparykk» om Ludvig 14.s hodepryd.

Undertittelen er «essays og noveller,» men her glir fakta og fiksjon umerkelig over i hverandre. Mye er selvbiografisk om livet i Litauen i den postkommunistiske fasen etter frigjøringen fra Sovjetunionen i 1991. Radvilavičiūtės tekster er full av fantasifulle assosiasjoner og vittige tankesprang. De er velskrevne, men ikke enkelt å følge. Har man besøkt Vilnius noen ganger, er det derimot lett å kjenne seg igjen i beskrivelsen av gamlebyen. Vi minnes dessuten om at byen ikke bare omfatter litauere, men også polakker og russere. (Jødene derimot er ikke kommet tilbake etter 1945).

Oversettelsen flyter stort sett bra med enkelte korrekturfeil her og der.

Rami Aronzon er simpelthen en god samtalepartner for Christian Borch, som stiller typisk norske (eller europeiske) spørsmål om utviklingen i Israel og Midt-Østen generelt og får tankevekkende svar.

Fin liste, Lillevi, med mange aktuelle bøker. En god roman fra overgangstiden fra det britiske mandatområdet til opprettelsen av staten Israel er When I lived in modern times av Linda Grant. Handlingen er lagt til Tel Aviv 1948. Enda en bok jeg leste med stor interesse nylig er Ramis vei av Christian Borch, som har en norskutdannet jødisk lege i Jerusalem som sin hovedperson.