Bokelskere.no

Humoristisk og trist

Fredrik Backman fikk sitt store gjennombrudd med "En mann ved navn Ove".
Tematisk er ikke denne nye boka så langt unna "En mann ved navn Ove", selv om hovedpersonen er i den andre ende av skalaen aldersmessig i forhold til Ove. Hun heter Elsa, er syv år, snart åtte. Hun blir mobbet og hundset med på skolen, uten at skolen ser ut til å ta dette på alvor. En som imidlertid tar Elsa på alvor er mormor. En kjederøykende, pensjonert lege med det meste av sin praksis fra katastrofeområder. En mormor med et frodig språk og et utradisjonelt levesett. Mormor lærer Elsa om livet gjennom en oppdiktet eventyrverden. Mormor lærer Elsa opp til å være en superhelt i sitt eget liv. Men så får mormor kreft og dør. Hun etterlater seg en hel del brev, der hun sier unnskyld til sin mange naboer i boligblokka. Og med det sender Elsa ut på en slags skattejakt etter disse brevene.
Og det er her tematikken fra boka om Ove kommer inn - det handler om mennesker som lever tett på hverandre - stort sett uten å ha noe med hverandre å gjøre - uten å tåle trynet på hverandre - de unngår hverandre så godt det lar seg gjøre. Ove var katalysatoren i den første boka, slik Elsa er det i denne - katalysatoren til at menneskene kommer nærmere hverandre, og lærer hverandre å kjenne, til å kunne leve sammen med alle sine lyter - men også sine styrker.
Boka er humoristisk, særlig i starten der vi får et herlig samspill mellom mormor og Elsa. En mormor som gir faen i alle normale konvensjoner, og gir klart uttrykk for dette til sitt barnebarn og sine omgivelser. Boka endrer karakter etter at mormor dør. Humoren er der fremdeles, men iblandet en aldri så liten dose sårhet.
Jeg har lest en anmeldelse av boka i Dagbladet der den blir nærmest slaktet. Jeg er sterkt uenig i denne anmeldelsen som sier at språket er banalt og dialogene anmassende. Dette fordi jeg mener forfatteren evner å gi Elsa et språk som er et barn verdig, samtidig som han behandler temaer som er viktige i dag, som mobbing og mangelen på kontakt oss mennesker imellom. Og ikke minst - det å være annerledes. Forfatteren viser innimellom både til hendelser i bøkene om Harry Potter, og forfatterskapet til Astrid Lindgren. Dette mener anmelderen i Dagbladet er en svakhet. Jeg mener vi trenger flere Pippi'er!
Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.

Full fart

Tom Kristensen kom inn som spenningsforfatter som ei kule i 2001 - ja nettopp, med boka "En kule". Og siden har han vært en sikker leverandør av bøker med høy spenningsfaktor. Så også denne gang. Kristensen vet hvordan man bygger opp spenningsbøker, til man nærmest blar febrilsk de siste sidene for å få greie på slutten.
Jahn Christoffersen er soldat i Telemark bataljon, og er på sitt aller første ordentlige oppdrag - i Afghanistan. Og det går helt galt. Bestekameraten blir drept, og selv må han reise hjem med store psykiske problemer. Etter å ha kommet hjem blir han klar over at han var med i akkurat denne kampen på feil premisser. De forsvarte slett ikke det han trodde den fatale dagen da kameraten ble drept. Dette får Jahn til å ønske hevn over den/de skyldige. Og han setter i gang med sine egne undersøkelser, noe som medfører stadig større farer, og stadig mektigere fiender.
Starten av boka føles ganske så langdryg - nærmere 60 sider med detaljerte beskrivelser av kamp mellom norske styrker og lokal milits i Afghanistan. Men så drar det seg gradvis til, og spenningen øker nærmest for hver eneste side. Til det selvfølgelig kulminerer mot slutten - en slutt du som leser nok aner vil komme.
Kristensen skriver svært effektivt, noe som gjør at spenningen er sterk hele tiden. Tempoet er høyt, nærmest hesblesende. Noe som til tider gjør at undertegnede mener forfatteren med fordel kunne ha roet ned litt innimellom. Og det skjer noen ganske så usannsynlige ting - som hvordan vår helt klarer å få til å møte den brutale og totalt hensynsløse krigsherren i Afghanistan - og ikke bare en, men to ganger. Her strekker forfatteren strikken vel langt. Mer interessant er da måten han beskriver hvordan forsvarsledelsen og den politiske ledelsen her hjemme håndterer krisen som oppstår på. En nærmest panisk tilstand hvor det viktigste blir å forsøke å viske ut flest mulig spor av hva som har hendt - i nært samarbeid med, og nærmest som lydige hunder - underlagt CIA.
Som spenningsbok fungerer "Dødspakten" som bare det. Men jeg savner noe mer dybde, både hos personene i boka, og også i selve temaet. Og så er det så voldsomt macho det hele. Boka fungerer nok mye bedre på brakka i en eller annen militærleir enn i en litterær feinshmeckersetting. Bare så det er sagt. Men spennende, ja det er det så det holder.

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Fremdeles full steam

Matros Halvor Skramstad fra Rena fosser videre over verdenshavene i bind tre av dette overdådige krigsseilerverket av Jon Michelet. Og selv om jeg allerede har lest 1200 sider i de to første bindene, og at det her er nye 600 sider, blir jeg på ny dratt inn i dette røffe sjømannslivet. Vel, noen gjentakelser og noen seilaser på halv fart må det jo bli når det er så omfattende, men det er hele tiden nye vrier, og ikke minst ny historisk kunnskap å hente.

Halvor reiser ut igjen med tankeren Iberia, men blir etter kort tid sendt i land med blindtarmbetennelse. Derfor må han skifte skip - denne gangen til en ny tanker - Vivian. Noe som må sies å være en nesten nødvendig vri, siden vi da får helt nye personer å bli kjent med. Noen få navn er fremdeles med i fortellingen fra de to første bøkene, ikke minst gjelder det Muriel - Halvors store kjærlighet. Men som i de to første bindene er det krigens redsler som er det sentrale - både de store linjene ute i verden - og den isnende frykten den lille sjømannen føler i konvoifarten med ubåter og gigantiske slagskip i nærheten. Vil de klare det denne gangen?

For en som tidlig i tenårene var over middels interessert i krigshistorie (mye takket være et fire-binds oppslagsverk i bokhylla hjemme) er dette rene honningkrukken. Når jeg også gjennom tyve år var en ivrig frimerkesamler er det mange av disse fjerntliggende stedene jeg faktisk visste om fra før. Michelet viser fram en fantastisk kunnskap både historisk og geografisk, i tillegg til at han gir oss denne intime nærheten til fortellingen gjennom vår store sjøhelt - Halvor Skramstad.

Jon Michelet var den store norske forfatteren for mange av oss studenter på midten av 70-tallet og for min del fram til midt på 80-tallet. Da mistet jeg "kontakten" med Michelet - nye forfattere kom til. Derfor er det veldig artig at Michelet har fått nye generasjoner lesere. For mannen kan skrive - det har det aldri vært/er det fremdeles ingen tvil om.

Og han lover oss to nye bind i denne serien - det er bare å glede seg!

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Grøssende galskap

Litt oppklarende fakta først: Mo Hayder har skrevet seks bøker om etterforsker Jack Caffery.
I de fire siste av disse bøkene (inkl Dukkene) er også politidykkeren Flea Marley en sentral karakter - og denne serien på disse fire bøkene blir kalt "The Walking Man series".
Grunnen til at jeg kommer med disse opplysningene først er at denne serien har en egen krimfortelling i hver bok. Men den inneholder i tillegg utviklingen av forholdet mellom Caffery og Marley, som også inneholder en uoppklart sak som hele tiden setter forholdet deres på prøve.
Derfor nevner jeg ikke noe om forholdet/saken mellom Caffery og Marley, siden det vil kunne ødelegge for de som har lyst til å lese hele serien fra starten.

Hovedplotet i "Dukkene" finner sted på Beechway mentalsykehus for kriminelle fanger. Og det er litt av et persongalleri Hayder presenterer for oss. Vi blir kjent med noen sprøyte gale forbrytere. Vi møter røffe pleiere med sær humor i en vanskelig arbeidshverdag, der flere av de ansatte er sykmeldt pga uforståelige hendelser. Noe som også skaker opp klientene. I tillegg møter vi en del personer på utsiden av denne institusjonen som heller ikke virker helt gode. Mo Hayder tar oss inn i denne historien på en varsom og sakte måte. Vi blir ikke overlesset med grøss og galskap. Det kommer snikende - noe som kan være mye mer virkningsfullt når det gjøres på en slik elegant måte som i denne boken. Spenningen kommer krypende hele veien, og mye av det du tror blir forandret underveis. Mot slutten økes tempoet og spenningsskruen strammes til - mot en overraskende løsning (må imidlertid skyte inn her at jeg hadde en sterk mistanke mot vedkommende :-).
Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Blod, gørr og batterisyre

En ung, vakker kvinne blir kidnappet på vei hjem fra et restaurantbesøk i sitt eget nabolag. Gjerningsmannen behandler henne svært brutalt, og tvinger henne med til et nedlagt lagerlokale, der han plasserer henne i et bur. Et bur som er så lite at hun blir sittende i en forvridd og smertefull stilling uten å kunne bevege seg. Han sier aldri noe til henne, svarer ikke på spørsmålene hennes - unntatt det ene - hvorfor hun er der? Svaret er at det er fordi han skal se henne dø.
Slik starter denne heidundrende thrilleren, der vi møter en etterforskertrio noe utenom det vanlige - Camille er sjefen, en liten hissigpropp på bare 145 cm, Louis er en søkkrik, kultivert, svært velkledd og belest gentleman, og Armand, hans rake motsetning, en uflidd og sykelig gjerrig mann. En sammensetning som fører til en god dose humor midt oppe i all råskapen.
(Et lite innsmett her : Fred Vargas, fransk hun også, sine krimbøker har en liknende oppbygging med etterforsker Jean-Baptiste Adamsberger og hans undersåtter, en mildt sagt broket forsamling det også - i oktober skrev jeg en liten epistel om Vargas sine bøker, bøker jeg anbefaler på det varmeste!)
Og råskap er det mye av, det er blod, gørr og batterisyre så det holder. I første del av boka har forfatteren en aldeles grøssende god sekvens om hvordan rotter blir opphisset av menneskeblod, og i del to begynner man å undres på om forfatteren har kommet i en liknende blodrus? Men alle grusomhetene til tross - dette er så drivende godt skrevet - så utrolig spennende lagt opp - så finurlig vridd - at denne leseren gir seg fullstendig over! Og så er det slutten, da - den er jo aldeles feil - men allikevel så aldeles riktig - les!, så skjønner du hva jeg mener.
Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Det å tenke det utenkelige

"Den største forbrytelsen" er en sakprosabok først og fremst om jødenes skjebne i Norge under den 2. verdenskrigen. Men den er også så mye, mye mer.
Boka tar utgangspunkt i ekteparet Sara og Benzel Braude, som reiser fra en liten landsby i Lithauen til Kristiania i 1912. De reiser fordi jødene opplever vanskelige kår i det østlige Europa med stadig forfølgelse. I Kristiania slår de seg ned, og de får etter hvert fire barn. Vi følger den lille familien sin etablering og utvikling i Norge sammen med andre jøder på Grünerløkka. Samtidig som vi får vite mer og mer om "jødeproblemet" rundt om i Europa, og den forfølgelse og terror som denne folkegruppen blir utsatt for.
Parallelt blir vi også kjent med den tyske nazisten Wilhelm Wagner, og den norske frontsoldaten og nazisten Stian Bech jr. Marte Michelet vet jo ikke helt konkret hvordan disse menneskene ble som de ble, men hun gir oss bakgrunnsstoff som kan være med på å forklare hvorfor.
Og midt oppi dette gir hun oss også de storpolitiske linjene, og referater fra møter i de innerste sirkler i nazityskland som viser hvordan utviklingen av jødeproblemet gradvis tok form.
Vi har jo alle visst om holocaust, og utryddelsen av seks millioner jøder under 2. verdenskrig. Det som gjør boka til Michelet så god er at hun gir oss skjebner som er levende mennesker. Det får en til å tenke på det utenkelige. Hvordan var det å leve som jøde før og under krigen? Klarer vi å forestille oss at 33 771 jøder, i hovedsak kvinner, barn, syke og eldre ble regelrett henrettet i løpet av to dager i Babi Jar i 1941? Meiet ned med maskingeværkuler. Klarer vi å forestille oss hvordan 510 kvinner og barn ble henrettet i en liten landsby, og at 289 av disse ble begravd levende for å spare på kulene? Klarer vi å forestille oss at av de 188 kvinnene og 42 barna som ble deportert med skipet "Donau" fra Oslo i 1942 ble 188 kvinner og 42 barn gasset i hjel den første natta ved ankomst Auschwitz? Klarer vi å forestille oss hva de tenkte da de måtte løpe nakne inn i gasskamrene denne vinternatta? Klarer vi å forestille oss at i en av leirene, Treblinka, ble 10 000 jøder drept i løpet av et døgn? Klarer vi å forestille oss at 1,1 millioner jøder ble drept i Auschwitz-leirene? Klarer vi å forestille oss at det her er snakk om seks millioner enkeltskjebner, mennesker, som eneste "forbrytelse" var at de var jøder? Et folkeslag som i nazistenes øyne var undermennesker. Klarer vi å forestille oss hvordan enkeltmennesker kan torturere og drepe andre mennesker på den måten som ble gjort under denne krigen? Michelet skriver slik at våre møter med enkelmenneskene i boka gir oss i hvert fall muligheten til å forestille oss noe av dette. Men klarer vi det? Det er nesten umulig fordi grusomhetene er så mange og ufattelige, og vi får bare en ørliten flik av det hele.
I februar i år var jeg i Budapest. Et av turistmålene der er Holocaust Memorial Center som gir en dyptpløyende innføring i jødenes og til dels også romfolkets skjebne i det østlige Europa, og spesielt i Ungarn. Det var et rystende besøk, samtidig som det også var svært lærerikt. Det er forøvrig første gang jeg er i et museum der jeg blir utsatt for en fullstendig sikkerhetskontroll slik du blir på flyplassene. Inne i senteret er det vegger som gjør et uutslettelig inntrykk på deg - vegger med navn på hver enkelt jøde som ble drept i Ungarn under krigen - tusener på tusener av navn.

Marte Michelet har skrevet en viktig bok. En bok som gir oss innsikt i de norske jødenes skjebne under 2. verdenskrig. Og hun gir oss både de enkelte menneskene og de store linjene i en og samme bok. Hun skriver i et sobert språk uten å bruke unødvendige store ord. Marte Michelet får med sin nøkterne prosa leseren (i hvert fall denne leseren) til å tenke selv, noe som gjør vondt. Vondt langt inn i margen. Det er helt utenkelig, men det hendte, alt dette grusomme.

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Ny svensktopp

Dette er fjerde bok av duoen Hjorth & Rosenfeldt om kriminalpsykologen Sebastian Bergman. Og den tar umiddelbart tak der den forrige sluttet. Da ble en kollega skutt i øyet hjemme hos Bergman da hun tittet i kikkhullet i døra hans da det ringte på.
Og for dere som ikke kjenner Sebastian Bergman fra tidligere, kan det her fortelles at han er en svært dyktig psykolog som brukes av Riksmord i Sverige. Utenom det er han en utålelig drittsekk og notorisk skjørtejeger som aldri legger noe imellom verken i møte med sine kollegaer eller noen som helst andre for den saks skyld. Bortsett fra Vanja da, en kollega han har et helt spesielt forhold til. Hva det forholdet består i skal ikke røpes her, fordi det vil ødelegge for dere som ikke har lest de andre bøkene....
Sebastian Bergman sliter på det personlige planet fordi han mistet sin kone og eneste barn under tsunamien. Noe som forfølger ham både i søvn og i våken tilstand. Dette temaet blir svært sentralt i denne historien der en hel familie blir utslettet helt i starten av boka. Et ektepar og deres to små barn blir brutalt massakrert. Nådeløst beskrevet av duoen. Det skjærer i hjertet å lese om dette. Imidlertid viser det seg at en liten jente har vært vitne til udåden - derav bokas tittel.
Boka utvikler seg til en nådeløs jakt - der morderen jakter den lille jenta som har sett det hele, samtidig som politiet jakter morderen. Og forfatterduoen har virkelig snekret sammen en uimotståelig historie der spenningen stadig eskalerer gjennom snedige vrier og avsløringer.
Spesielt i denne boka er utviklingen som skjer med Bergman, det at det er en liten jente som er i livsfare. Noe som virkelig utfordrer Bergman i og med at han måtte slippe taket i hånda til datteren under tsunamien. Har han likevel en mer menneskelig side?

De tre første bøkene om Sebastian Bergman har vært gode leseopplevelser for meg, men denne overgår de alle! Og jeg regner med det kommer mer... Avslutningen peker mot at noe kan komme til å skje i forholdet til Vanja, den spesielle kollegaen - eller vil det? Man vet aldri med Sebastian Bergman....
Strålende krim!!!!!

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Fortreffelig skriveøvelse

Denne hørte jeg på lydbok tur/retur Evje - Nesodden. Og for en lytteopplevelse!
Thorbjørn Harr leser, og det gjør han med bravur. En slentrende og bråkjekk opplesning, som gjør Nesbø sitt univers til en fryd å lytte til. Det er nesten så jeg ikke tror at jeg skriver dette, men denne boka er bedre å lytte til enn å lese!
Å skrive noe om Nesbø er nesten litt skummelt. Han må være vår mest omtalte og leste forfatter. Og så leverer han alltid, så også denne gang. Som kjent er dette ikke en Harry Hole-roman, men en frittstående fortelling. En fortelling om leiemorderen Olav Johansen, eller ekspeditøren, som han selv kaller seg. Vi befinner oss i 1975, og boka starter med at Olav fullfører en jobb for storforbryteren Daniel Hoffmann. Og han er bare så vidt ferdig med jobben da Hoffmann gir ham et nytt oppdrag - til femdobbelt honorar. Han skal ekspedere kona til Hoffmann, den vakre Corina. Et oppdrag som skal forandre forholdet dem imellom totalt.
Som alltid hos Nesbø er det en blodig og til tider grotesk fortelling vi blir presentert, men vi godtar det hver gang. Olav er en leiemorder, men også en mann som liker å lese, selv om han er sterkt dyslektisk, en litt sart sjel som forsøker å gjøre noen gode gjerninger innimellom de noe mindre gode, ganske så bløthjertet i en del situasjoner.
I overskriften bruker jeg ordet skriveøvelse, og med det mener jeg at her har Nesbø tilsynelatende pusset og gnidd på hvert eneste ord, og hver eneste formulering til det skinner av det. Språket er helt unikt, og passer til tidsepoken og personene som hånd i hanske. Dette gjelder særlig i første halvdel av boka. Den siste halvdelen er mer preget av at handlingen eskalerer kraftig, og at det kommer litt i veien for språket. Og som vanlig er det en del nesbøske finurligheter og groteske detaljer i det som hender.
Slutten er noe helt for seg selv. Den leder tankene dine hen til HC Andersen sin fortelling "Piken med svovelstikkene".
Boka er kort, nesten på grensen kort, 172 sider, eller tre og en halv time som lydbok. Men når jeg lyttet til den var det med stor glede, ofte med et smil i munnviken. Takk til Thorbjørn Harr for en flott opplevelse!

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Eventyr under stjernehimmelen

I denne historien møter vi Billie og Franck. Og vi møter de under stjernehimmelen på en fottur i fransk fjellandskap. Omstendighetene er at Franck har sklidd ned en bratt skråning og skadet foten sin stygt. Så stygt at han svimer av innimellom. Bille er derfor svært bekymret. Så bekymret at hun er redd for at det kan gå galt med hennes kjære venn. For å holde seg våken, og samtidig våke over Franck, forteller hun derfor historien deres til ei av stjernene på himmelen.
Og historien er om henne, løvetannbarnet som vokser opp i fattige og brutale kår, og Franck, rikmannsgutten som er homofil. Begge to er de utskudd som finner hverandre gjennom et teaterprosjekt på skolen, og et ubrytelig vennskap oppstår.
Tidligere har jeg lest to bøker av Anna Gavalda, Saman er ein mindre aleine og Lykka er ein sjeldan fugl. Den førstnevnte var hennes store gjennombrudd som forfatter, selv om debuten kom flere år tidligere. Begge disse bøkene var for meg store leseopplevelser. Derfor skuffer Billie en del. Det er fremdeles spennende å lese Gavalda, særlig fordi hun har et fantastisk og særegent språk. Og hun skriver veldig godt om outsiderne i samfunnet, så også i denne boka. Men den er tynnere (bokstavelig talt) og ikke så fargerik som de to andre bøkene jeg har lest av henne. Tematikken er noe av det samme jeg har lest tidligere, men det kan virke som at dette er ei bok der restene av den samme tematikken, det som ikke kom med i de andre bøkene, er samlet her.
Uansett - jeg vil benytte anledningen til å fremheve Tove Bakke, som har oversatt bøkene til Gavalda til norsk. Eller nynorsk - heldigvis - de fungerer strålende!

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Stødig politiarbeid i en noe kjedelig krim

Hanne Kristin Rohde er ute med sin andre bok, igjen med politietterforskeren Wilma Lind i hovedrollen. Historien starter med en pressekonferanse hun er tilstede på der to mennesker blir skutt, en journalist og en politiadvokat. Videre blir to små gutter av utenlandsk opprinnelse funnet drept i Oslo. Etter hvert veves disse to sakene inn i hverandre.
Forfatteren er som kjent en tidligere profilert toppleder i Oslo-politiet, noe som gjør at hun skriver troverdig om det indre liv i en politietterforskning. Men det betyr ikke at det automatisk blir mer spennende av den grunn. Historien lunter avgårde uten det helt store drivet, og uten de helt store overraskelsene. Men Rohde skal ha skryt for at hun til tross for et ufyselig tema med salg av svært unge gutter til sexkunder rundt i Europa ikke lar seg friste til å utbrodere den delen av boka med skitne detaljer.
Hun har nok opplevd både gode og dårlige sjefer og medarbeidere i sin karriere i politiet, og bruker helt sikkert noen karakteristika fra disse i sine personbeskrivelser. Men hennes nærmeste sjef, Tone Bylien, blir nesten for karikert ekkel og uspiselig i bøkene hennes. Så ille kan du vel ikke være som menneske, og samtidig få en slik toppjobb, selv i politiet.
Spenningen eskalerer, slik den skal, mot slutten av boka. Men den tar aldri helt av, slik at det hele føles litt for oppkonstruert. Må jo ha noe action mot slutten, liksom.
Så en liten detalj som jeg synes er en liten tabbe. Vår heltinne må gjennom en mørk kjeller, og jeg tenker på hvorfor hun ikke bruker mobilen sin for å få litt lys? Samtidig minner hun "skurken" på å bruke mobilen til det samme i neste kapittel i den samme kjelleren!
Rohde har uttalt til pressen at hun vil utfordre Nesbø og co på å bli den store krimforfatteren i landet. Vel, hun har et godt stykke å gå for å nå dit.
Denne gang hadde jeg boka som lydbok, og det er Ingrid Vollan som leser, noe hun gjør på en glimrende måte. Og det sier jeg ikke bare fordi hun og kona mi gikk i samme klasse på barneskolen. I tillegg er samboer til dattera vår lydtekniker i Lydbokforlaget, og har samarbeidet med Vollan ved flere anledninger - artige sammentreff :-)

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Et persongalleri hinsides det meste!

I fjor ble vi kjent med Hillevågsgjengen gjennom romanen "Vi ses i morgen". En roman som traff meg midt i mellomgulvet. Og her har vi altså oppfølgeren.
Vi møter de hyperkriminelle kameratene Jan Inge og Rudi igjen. Sentralt denne gangen er det at Cecilie, kjæresten til Rudi og søsteren til Jan Inge skal ha barn. Og allerede helt i starten blir vi kjent med de to aldeles skakkjørte brødrene Rikki (16) og Ben (15). De er sønner til bror til Rudi, og vokser opp i et dysfunksjonelt hjem der far jobber svart, tjener haugevis med penger og banker ungene. Mor er manisk-depressiv og tilbringer stort sett dagene innendørs i et sort hull av et liv. Dette korte utdraget fra boka sier det meste:
"Liker du mor best når hun er manisk eller deppa?" pleide Rikki å spørre.
"Jeg liker henne ikke uansett," pleide Ben å svare.

Yngstebror Ben er den av brødrene med mest utrustning, og den som makter å holde Rikki oppreist. Etter hvert får han nok av ikke-livet hjemme og bestemmer seg for å oppsøke onkel Rudi. Han vet at onkelen er kriminell, og føler selv en sterk dragning til det livet. Med seg har han en plan om det store kuppet.

Tore Renberg skriver om de personene i samfunnet vi sjelden eller aldri har fått høre noe om. Og han skriver med en intensitet og kjærlighet til outsiderne som gjør at vi blir både betatt og besatt av dem, til tross for en livsførsel totalt fremmed for de fleste av oss. Og for et språk! For et driv! Det er grotesk, det er hjerteskjærende, det er livsbejaende, det er vilt, det er fargerikt, det er kullsort. Det er stor litteratur!

"Vi ses i morgen" og "Angrep fra alle kanter" er noe av det absolutt ypperste i nyere norsk litteratur! Løp og kjøp!

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Helstøpt blinkskudd

Jørn Lier Horst debuterte i 2004 med "Nøkkelvitnet", den første i serien om politietterforsker William Wisting. "Hulemannen" er den niende i rekken om denne eminente etterforskeren. For de som ikke kjenner serien eller Wisting selv; har forfatteren laget denne oversikten - ganske så informativ og ikke minst fornøyelig.
En nabo av Wisting blir funnet død, og han har vært død lenge, nærmere bestemt i fire måneder. Datteren til Wisting, VG-journalisten Line, synes det er trist at et menneske kan bli så ensomt at det kan ligge død i fire måneder uten at noen legger merke til det - ikke før strømleverandøren ikke får betalt for tjenestene sine. Derfor ønsker hun å sette fokus på dette ved å lage en featurereportasje i VG. Hun reiser hjem til Stavern og starter sine undersøkelser.
Samtidig finner noen et lik under et grantre i en juletreskog. Også dette liket har ligget lenge. Og Wisting blir satt på saken. En sak som utvikler seg til en spennende jakt på en massemorder som trolig har kommet over fra USA for mange år siden, på flukt fra FBI.
Og ikke uventet glir disse sakene langsomt inn i hverandre.
Jeg har likt bøkene om William Wisting svært godt. Det ikke minst fordi Lier Horst selv er politietterforsker, og vet hva han skriver om. Samtidig er Wisting en ganske så "normal" person, enkemann, to voksne barn, og strever ikke spesielt verken med demoner, alkohol eller andre svakheter. Men han er ikke uinteressant av den grunn. Vi har blitt kjent med et menneske i løpet av disse ni bøkene.
"Hulemannen" er etter min mening den beste av dem alle. Lier Horst bygger opp sin historie skritt for skritt. Det virker hele tiden troverdig. Og hele tiden klarer han å øke intensiteten og spenningen - til det nesten blir uutholdelig. Og så klarer han å erte deg som leser ved å legge ut små spor/hint på de fleste bipersonene, slik at det tilsynelatende kan være noe med de fleste av dem som gjør at de kan være morderen. Og du bytter den du tror er gjerningsmannen flere ganger underveis, helt til du er ganske så sikker. Men har du rett da? Sannsynligvis ikke, i hvert fall bomma jeg.
Denne kriminalromanen har alt, og er svært dyktig satt sammen. Et blinkskudd! 1. juni kommer den tiende Wisting-romanen - "Blindgang" - og gjett om jeg gleder meg!

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok