Lenke til omtale på bloggen min:
De skriver med en troverdighet som gjør at jeg føler varmen, insektene, fuktigheten og luktene inne i jungelen. Jeg blir en fjetret tilskuer til maktspillet i Det Hvite Hus. Jeg føler desperasjonen i livene til de 10-12 år gamle leiemorderne helt innerst i bakgatene i Bogota.
Men Becca vet hvordan de er når de er glade, og det er ikke sånn. Ansiktene på vei hjem igjen ser eldre og dratte ut, tilsølt av rester fra tiloversblitte miner som ble presset inn for hardt og ikke lar seg fjerne.
Jeg gir dem en klem, det er de alltid takknemlige for, gamle folk har jo ingen som kjærtegner dem, og sørger for at de blir oppslukt av en TV-serie. Det er jo ingen som vil dø før de har sett hvordan det går.
"Bortsett frå dei ville augeblinkane då du elskar han og han trenger inn i deg, er ein mann alltid på utsida. Og derfor, etterpå, når du ikkje elskar han lenger, mislikar du tanken på at du ein gong i tida ville ha han. Han likte meg, eg likte han, det var det.
Folk døydde av vanskjøtsel, av korrupsjon, av overgrep, og likevel, kvar gong det var nytt val, gav folket entusiastisk støtta si til politikarar som gjorde livet deira utoleleg.