Bokelskere.no

Øystein Morten skriver på sitt beste når han oppsøker stedene som Sigurd Jorsalfare besøkte 900 år tidligere, når han klatrer i fjell og kryper i huler. Han leser kildene kritisk, og er minst like opptatt av hva de ikke forteller om. Han følger Sigurds rute i Middelhavet, og oppsøker stedene hvor de mest kjente slagene sto. Slike bøker står alltid i fare for å dreie seg mest om forfatteren og mindre om den historiske skikkelsen han prøver å skildre, men Morten vipper ikke over i det selvopptatte. (Hele omtalen ligger på Sølvberget sine nettsider.)

Et samlivsbrudd er noe av det verste som kan ramme et menneske. I Oss varsler Connie at hun vil gå fra ektemannen Douglas allerede på første side, noe han besvarer med en resignert, småmorsom kommentar. Noen sider senere ligger de omslynget i senga på hotell i Paris, hvor de kvitrer og koser seg. Men skilles, det skal de visst. Det er noe sitcom-aktig lett over Oss som gjør det vanskelig å bli grepet av den. Når Oss likevel ikke føles bortkastet, skyldes det David Nicholls fine formuleringsevne, og de mange korte kapitlene som gjør den vanskelig å legge fra seg. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Spennende om Olav den helliges sønn, som levde et kort, men innholdsrikt liv. Boken viser hvor usikker og omskiftelig vikingenes verden var. Livet var en sammenhengende kamp for å overleve, personlige bånd betydde alt og volden var utbredt. Allianser og maktposisjoner var hele tiden i spill, og de som havnet på feil side ble ryddet av veien av de nye herskerne. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Fordelen med sakprosabøker er at de kan leses fra A til Å, men også fra H til T. Eller O til Z. De kan plukkes fram for å få et lite sniff av historien de forteller, i de fire minuttene det tar å koke et egg eller de to det tar å vente på at datteren din skal få på seg uteklærne.

Noen bøker er umulige å legge fra seg fordi de trykker på alle de rette knappene. Andre er et slit å komme gjennom, men fester seg i minnet og lokker til å leses igjen (men ikke med det første). Larmen og vreden er en slik bok. (Full omtale på Sølvberget sine nettsider.)

Agnes Ravatn skriv dialogar som ein trur på, og diktar fram ein hovudperson som er akkurat passeleg på sida av vanlege sosiale omgangsformer. Det frekke og det ettertenksame vandrar fint saman gjennom boka, og Georg finn til slutt ei slags meining i tilværet. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Æ har vitser, tegneserier, intervju med Tysklands forbundskansler Angela Merkel (selvsagt fiktivt) og forslag til filmer som det neppe blir noe av. Æ etterlater samme følelsen som Nærums fredagsprogram Nytt på nytt: Du ler ikke av alt, men angrer sjelden på tidsbruken. (Større omtale på Stavanger biblioteks nettsider.)

Måtte legge denne fra meg de siste 30 sidene. Grusom bok, og jeg vil si spekulativ: forfatteren begrunner ikke de ekstreme handlingene godt nok i karakterene sine.

Fascinerende bok. Mister litt piffen de siste 50 sidene, men alt fram til dette er så smart og morsomt at helhetsinntrykket ikke svekkes noe særlig.

Mange av setningene og avsnittene her er reint gull. Jeg ble tidlig hekta, men merka at det tyngre mot slutten. Denne boka er blitt sammenligna med "Korrigeringer" av Jonathan Franzen, og jeg synes begge har noe av de samme problemene: Forfatterne er bedre til å lage typer og ironisere lett over dem (og tidsånden), enn de er til å skape drivende historier som gjør at jeg som leser investerer mine følelser i personene. ("Frihet" av Franzen er bedre i så måte, etter min mening.)

Gøy å se Renberg på et nytt spor etter Jarle Klepp-serien. Rudi står for underholdningen, men den ømme skildringen av tenåringsfaren Pål gjorde mest inntrykk på meg: En litt tafatt fyr som prøver å snu alt ved hjelp av en drastisk plan. Forholdet mellom foreldre og barn har alltid vært blant Renbergs styrker, og det fortsetter i denne boka, med beskrivelsen av Påls forhold til sine døtre.

Jeg har bare lest halvannen bok i Prousts serie, og vet ikke om jeg kommer til å lese mer. Men hver gang jeg tar fram Langelands bok, får jeg lyst å prøve igjen. Komprimert og kunnskapsrikt om Prousts livsverk.

Eggen er alltid lesverdig, og jeg spesielt sans for ham som essayist. Manhattan-boka hans har står rett ved siden av sofaen, og den leser jeg stadig i. Til sammenligning er dette en liten nedtur, selv om den på mange måter er grundigere. Denne er noe så sjeldent som en bok hvor jeg ønsket at forfatteren selv kunne vært mer til stede i form av reportasjeelementer.

Første verdenskrig er den litt anonyme lillebroren til andre verdenskrig, men minst like interessant. Sørensen ser både de store linjene, enkeltpersonene, absurditetene som vi vanskelig kan forstå i dag (som jubelen over krigsutbruddet) og ettervirkningene. Sterkt anbefalt!

Debuten hans gjorde sterkt inntrykk da jeg leste den. Den har en lang tittel som jeg skriver feil hvis jeg gjør det etter hukommelsen.

Begynte på denne, og er nær ved å gi opp etter de første 100 sidene. Det introduseres person etter person, hvem er alle sammen? Temmelig kaotisk, det hele.

Idrett er mer enn pokaler og resultater.

Alltid en fryd å lese Eggers, og en bok lagt til Saudi-Arabia. (Det kan bli vel mye norsk skjønnlitteratur for min del, og da var denne en god avveksling.) Liker pendlingen fra en åpning med mye absurd humor, til delvis mørkere preg etter hvert.

Slutten var litt uforløst, men ellers var det ei fin bok.

Spennende utgangspunkt, men plottet og språket var for dårlig.