Bokelskere.no

Jeg håper hele teamet rundt det norske fotballandslaget har lest biografien om Drillo.
Ikke for å mimre om hvordan Norge gikk fra mygg til gigant under hans ledelse på 1990-tallet, men for å lage en sjekkliste over hva man IKKE skal gjøre gjøre i et fotball-VM i USA. Hører dere, Ståle Solbakken og Brede Hangeland, IKKE begå disse feilene som Norge gjorde i USA-VM 1994:

Trening med søppelsekker på overkroppen for å akklimatisere seg til varmen. Knallharde treninger under mesterskapet. Alle ble tappet for krefter da kampene skulle spilles. Tafatt lagledelse da Norge måtte score mot Irland i siste kamp. Avreise uten fellesavslutning og debrief da Norge var utslått.

Alfred Fidjestøls biografi Mine kamper er en samvittighetsfull gjennomgang av Egil Olsens liv, som har handlet litt om politikk og bittelitt om familie, men overskyggende mest om fotball.

Jeg tenkte underveis at Fidjestøl ikke kommer så tett på mennesket Drillo. Men så tenkte jeg at han nok gjør det likevel. Drillo er en fotballorganisme, så livet hans må nødvendigvis handle om kampene han har vært involvert i.

Fidjestøl er på sitt beste når han viser hvor tilfeldig livet er. Hvis Aalesund hadde sparket Drillo i 1989, som de hadde god grunn til, ville han neppe vært i posisjon til å bli landslagstrener året etter. Men de beholdt ham, Aalesund gjorde en god høstsesong og Drillo var ledig da landslaget brått trengte en ny trener.

Det mest slående med Drillos trenerkarriere er at det var som norsk landslagssjef han var overlegent best. Hvorfor det ble sånn, kunne vært interessant å lese mer om.

Uansett, denne biografien er en mimrefest for alle 90-tallskids, og samtidig en historie om fotballens forandring sett gjennom én person, fra amatørdagene på 1950-tallet til dagens milliardindustri.

35 - trettifem!!!!! - personer blir takket i etterordet. Jeg ville foreslått å erstatte 34 av dem med en person som har et snev av peiling på tennis.

Dette er en tennisroman. Carrie Soto gjør comeback for å vinne tilbake en tapt rekord. Plottet er tynt, figurene rene pappfigurer og "enemies to lovers"-opplegget verken spicy eller romantisk. Men jeg elsker tennis, og kan godt lese en BookTok-favoritt uten å rynke på nesa.

Jeg har ingen problemer med at romanforfattere tar seg friheter fra virkeligheten. Men boka hadde ikke tapt noe hvis dette hadde vært fiksa:
- Man kjører ikke vestover fra L.A. til Indian Wells, men østover.
- Ingen tennistrener eller -spiller i verden har noen gang trukket fram evnen til å HOPPE som avgjørende for suksess.
- En hard serve kan ikke lande i beina på motstanderen.
- Tennis har ikke verdensmestre. Det deles ikke ut medaljer i tennis.
- En comeback-spiller som velger å BARE spille de fire Grand Slam-turneringene i sitt comeback? Haha.
- Rankinglistene kommer hver uke. Det er ingen komité som "kårer" hvem som er best i verden.
- At årets mannlige Wimbledon-mester ikke vet at den kvinnelige mesteren har vunnet turneringen før? Det blir for dumt.
- Verdens beste damespiller kan ikke vinne sett, langt mindre kamper, mot herrespillere ranket innenfor topp ... 300 (?).

Har du et barn som spiller tennis og har havna litt i lesemyra, kan denne funke. Men ikke ellers.

Det finst sikkert lukkelege skilsmisser. Oppløysinga av The Beatles var ikkje ei av dei.

Peter Doggetts bok You never give me your money (2009) er ei utmattande leseoppleving. Ho tek til på tampen av 1960-talet, då stemninga mellom Lennon, McCartney, Harrison og Starr hadde surna alvorleg.

Boka viser korleis dei fire prøver å finne fotfeste i livet som eks-Beatle dei neste 40 åra, og korleis dei vekslar på å sabotere kvarandres forsøk på trivsel, kommunikasjon og - kanskje var det aldri realistisk - gjenforening. Drapet på John Lennon i 1980 betra samhaldet i leiren ein kort periode, men det varte ikkje.

Det finst ingen skurk i denne historia. John-, Paul- og George-leirane meiner sikkert at deira Beatle kjem dårleg ut av det, men det er eg ueinig i. Doggett sin syrlege penn råkar dei alle, i tillegg til Ringo, som får alkoholikar-passet sitt grundig påskrive av forfattaren.

Pengar, kontraktar og opphavsrett er gjennomgåande tema i boka.

Fenomenet The Beatles vaks langt over hovudet på alle dei involverte på 1960-talet. Doggett gjer eit heiderleg forsøk på å forklare krattskogen av Beatles-selskap og pengemekanismar, og korleis dei fire sterke personlegdomane hadde ein eviglang såpeopera med utfall mot kvarandre gåande i pressa gjennom heile 1970-talet.

Har du eit personleg godt minne om noko Beatles-medlemmene gjorde etter 1970, får du det sannsynlegvis justert av å lese Doggetts bok. Eg har alltid likt McCartneys Unplugged-plate. Doggett avslører at sjølv den spontane feilsynginga av "We can work it out" der var innøvd. Og eg likte Anthology-serien, som ifølgje Doggett var eit resultat av Harrisons pengeproblem, og først kom på lufta etter ein knirkete diplomatisk prosess på bakrommet som får FNs sikkerhetsråd til å framstå som leikestove.

Ikkje les denne boka dersom du vil behalde barnetrua på The Beatles som fire upletta fyrar. Peter Doggett har ingen problem med å skrubbe patinaen av personane John, Paul George og Ringo.

Musikken deira står like støtt uansett.

Ufattelig kjedelig. Hvordan kunne dette skje? Hvem er boka skrevet for? I alle fall ikke meg, som trodde den skulle handle om bøkene hennes. Dem er hun bare passelig interessert i, her er det side opp og ned med detaljer fra livet hennes. Styr unna, tross enkelte gode formuleringer her og der - det er for lenge mellom drammene, som min gamle sjef pleide å si.

Den grunnleggende svakheten med denne boka, er den som den deler med nesten alle selvbiografier: Forfatteren forstår ikke at DEN ENE tingen de gjør bedre enn 99% av verdens befolkning, er den vi vil lese om. Ikke alt det andre. Jeg har lest SÅ mange selvbiografier som ikke skjønner dette, enten forfattere har vært forfattere, idrettsutøvere, politikere osv., så skriver de lite, og ofte uten noe driv, om hvordan de får til greia si. Kanskje fordi det vi andre ser på som ekstraordinært er noe de har vanskelig for å artikulere, at det kommer naturlig for dem? Jeg vet ikke.

Dette er IKKE en typisk Torgrim Eggen-tekst. Han er vanligvis frekk, spissformulert og skriver om verden i dag. "Blodet" er en historisk roman fra andre verdenskrig, om to norske brødre som kjemper på tyskernes side, uten eggenske språklige finurligheter.

Den begynner nokså stivt og tregt, men blir bedre. Brødrene i boka er forfatterens virkelige onkler, og dette er deres historie. I siste del av boka trer Torgrim Eggen selv fram, og forteller om sitt forhold til onklene. Jeg vet ikke hvordan juleselskapene dine var nå nettopp, men hvis de var like ille som de eggenske på 1960-tallet, har du min medfølelse.

Denne boka er et argument mot å legge bort bøker som er litt kjedelige i begynnelsen.

Jeg burde skjønt fra blurben på forsida at dette ikke en bok for meg. Den blir frontet som NYDELIG og STEMNINGSFULL. Det betyr ALLTID at en bok er kjedelig, blodfattig, fri for interessant plott og energi, og full av hakkete replikkvekslinger, stillhet og folk som står i døråpninger og tenker på ting. Zzzzzzz.

Dette er de lengste 156 sidene jeg noen gang har lest. Om søstre som mister mora si, og en far som får dem til å spille mye squash.

Dette er en deprimerende true crime om tidenes mest utbredte forbrytelse: Barnedrap. Jeg slukte Cecilie Wingers bok på én dag, dypt fascinert over denne historiske skrekk-kavalkaden om barndom fra antikken til våre dager.

Barneoppdragelse har gjennom historien handlet om å banke barn til lydighet. Far var Guds allmektige representant i familien, og kunne gjøre som han ville med alle i husholdningen. Barn skulle verken ses, høres eller roses, de skulle trues, straffes og ydmykes for å bøye seg for de voksnes viljer. Alt var gjort i beste mening.

Cecilie Winger har en personlig og lett penn i sin gjennomgang av barneoppdragelsens historie, og mange av de skråsikre rådene fra historiens eksperter vil få deg til å le. (Akkurat som dagens råd også vil framstå merkelige om hundre år?) Winger svartmaler ikke, men trekker også fram pionerene som opp gjennom historien antydet at juling ikke var måten å behandle barn på.

Men det er langt mellom lyspunktene. Barndommen for de aller fleste av våre forfedre må ha vært et sant helvete.

Solid pakke med et langt forord og en lang forklaring etterpå, om Tacitus sin berømte bok fra år 109. Jeg likte spesielt godt gjennomgangen av bokens mange tolkningstradisjoner fram til vår tid. Er det en farlig bok? Nei, ikke i seg selv. Boka i seg selv er ikke et forsvar for germansk fortreffelighet på noe vis, snarere det motsatte. Men når nasjonsånden spirer, som i Tyskland på 1800- og 1900-tallet, tyr man til ekstremt skeiv kildekritikk for å få noe historisk glans å kaste over tankegodset sitt.

En annen versjon av Jesu liv, med en handling som minner om evangeliene, men fortelles stort sett fra Jesu perspektiv. Boka skapte mye bråk da den kom på 1950-tallet for skildringen av en feilbarlig og tvilende Jesus, som fristes av å velge et samliv med Maria Magdalena i stedet for døde på korset.

Språket i min oversettelse er nokså gammeldags, kanskje for å matche den greske originalen? "Hvorledes", "kold" osv. Du må være åndelig påskrudd for å få mye ut av denne boka, hvis ikke tror jeg all den religiøse grublingen og det høyspente språket kan irritere deg.

Sommer i New York, ca. 1945: 17 år gamle Grady er alene hjemme mens de rike foreldrene er på ferie i Europa. Det kommer nok til å gå kjempefint!

Denne boka ble funnet i Truman Capotes etterlatte papirer, og er hans første roman. Den var kanskje ikke ment for utgivelse fra hans side? Men Sommeroverfart er en knall debut, selv om du aner retningen historien skal ta ganske tidlig. Lekent, elegant språk skildrer en hjemme-alene-ferie som går grundig på trynet.

Denne boka er så fullastet av temaer og tråder at den så vidt holder seg flytende. Underveis fikk jeg assosiasjoner til Babylon Berlin (tv-serien), Den blinde morderen (Atwood) og Krigsseileren (film). Gangstere, kjønnsroller, dykking, andre verdenskrig, sjøfart, hemmeligheter osv. Okei som sommerbok, men ikke så mye mer enn underholdning.

"Roman"? "Uoppløselig episk element"? Jeg må igjen sitere Eva i Skam: Køddar du med meg?

Kan all tekst bli en roman ved å kalle det en roman? Dag Solstad holder seg selv strengt i tømmene i disse 427 sidene om sin egen slekt gjennom tre hundre år. Han dikter ikke. Han forholder seg til de sparsommelige kildene, som forteller om hvem som blir gift, født, dør og hvor de bor.

Er det bortkastet å lese den? Hvis du har forventninger om noe du forbinder med begrepet roman, så ja, langt på vei. Men boka hadde en virkning på meg på den måten at det gikk opp for meg hvor sykliske folks liv var før. Hvor trange rammer folk levde innen. Personene beveger seg knapt nok bort fra stedet hvor de er født, til nøds til en nabodal, og de lever korte, brutale liv fulle av tap og sorg. Underveis satt jeg og heiet på at moderniteten skulle komme og sveipe dem alle med seg inn i en tid med muligheter, helse og reiser.

Hei, kjekt at du leste den på ny!

Mitt problem med boka er først og fremst at den er så ensidig. Jeg mener ikke at forfattere alltid skal være det moralske korreks til fortidens tankegods, men i denne boka var det utrolig lite variasjon. Hadde personene bare blitt satt littegrann i et ironisk lys av en romanfigur eller en fortellerstemme, hadde jeg likt den mye bedre. Skal ikke romansjangeren være karnevalsk, da? (ref. Bakhtin og de) Til å vare i tusen sider, var det altfor lite karneval i Tatt av vinden.

Hm, så fram til Roots var folkemeningen at slaveriet i USA ikke var så ille? Så historieløse tror jeg ikke folk var i årene før Roots. I så fall var det mer snakk om fortrengning enn uvitenhet.

Scarlett kjemper for seg og sitt, og bryter en rekke tabuer om hvordan kvinner skulle oppføre seg. Så selv om hun er drevet av personlig vinning og ikke overordnede tanker om kjønnsroller når hun gjør det, blir hun en foregangskvinne som utvider kvinners handlingsrom i romanen. Hun er en smart bedriftseier, hun pleier tett sosial omgang med Rhett selv om hun er gift, hun beveger seg rundt i samfunnet selv om hun er gravid. Og hun er virkelig ikke interessert i barna sine - i alle fall til ulykken rammer.

Har ikke god litteratur ofte noe ambivalent og gåtefullt over seg? Enten den er ny eller gammel? Jeg prøvde virkelig å finne det i Tatt av vinden, men klarte det i liten grad.

Scarlett er en feminist og en egoist, men absolutt ingen humanist, og for platt til at selskapet hennes i tusen sider blir særlig givende.

I vinter spilte vi inn en episode i Sølvbergets podcast om "The Great American Novel". Jeg har lest noen sånne, men mest av menn. Tatt av vinden var bare et uttrykk for meg, så jeg bestemte meg for å lese boka for å finne ut hva som faktisk står i den.

Rasismen er én ting, jeg er mest opptatt av hvor lite ambisiøs den er som roman. Mer enn tusen sider, alt med skylappene på: Verden sett fra den hvite herskerklassen i Georgia sitt perspektiv. Det er ingen flerstemmighet å snakke om. Det er fint lite dynamikk mellom den allvitende fortellerens perspektiv, og romanfigurene - fortellerstemmen agerer mest som en heiagjengleder for personene sine. Det er nokså kjedelig.

Scarlett O'Hara er interessant på sitt vis, men har ikke noe større mål i livet enn å bli rik. I en av de få scenene hvor hun prøver - prøver! - å reflektere over noe litt større enn sin egen pengesituasjon eller mennene hun baler på med, funderer hun på hvorfor krigen oppsto. Svar: For å ta jorden vår og pengene våre. Ja, ja.

Den var i det store og hele uspiselig. Jeg likte replikkvekslingene mellom Scarlett og Rhett, men boka går etter hvert på tomgang.

Første verdenskrig er Europas grunntraume, ulykken som de neste hundre årene har måttet slite med ettervirkningene av. Den amerikanske borgerkrigen (1861-65) er USAs. Tatt av vinden er en dypt rasistisk roman som stiller seg med begge beina på taperlagets side og dyrker deres tapte verden av slaveri, uten å unnskylde seg for det. Det er en av de fire-fem mest ubehagelige romanene jeg noen gang har lest.

Vi må bak de mest umiddelbare assosiasjonene. "Tatt av vinden", hva er det første du tenker på? Noe med store kjoler og selskaper, filmen med Vivien Leigh og Clark Gable, kanskje? Uttrykket har gått inn i språket, som betegnelsen på noe flyktig, lett og forbigående. Erlend Loe skrev den komiske klassikeren Tatt av kvinnen, deLillos synger at "alt det der er tatt av vinden" når det dreier seg om en ungdomsforelskelse som tar slutt. Ja, selv Bjørn Eidsvåg (!) har en plate som heter Tatt av vinden. Har han lest Margaret Mitchell? Jeg tviler på det.

For hva STÅR egentlig i denne romanen? Vinden i Tatt av vinden er ikke fluffy og kjælende. Vinden er en ødeleggende kraft, det er et bilde på Nordstatene som feier over Sørstatene og knuser dem under den amerikanske borgerkrigen. Det finnes knapt noe bedre utgangspunkt for en roman enn en borgerkrig, men Margaret Mitchell er ikke interessert i noen form for flerstemmighet, selv om boka er på mer enn tusen sider. Hovedperson Scarlett O'Hara begynner som en grunn materialist, og utvikler seg knapt på de tolv årene boka varer.

Jeg satt hele tida og venta på at lerretet skulle utvides, at Mitchell skulle se ting fra flere sider, men det skjer ikke. Ingen yankeer (folk fra Nordstatene) kommer til orde. Jeg har ikke problemer med å forstå at n-ordet ble brukt flittig på 1860-tallets Georgia, det er mer menneskesynet som er forferdelig, og mest av alt et utslag av forfatterens latskap. Igjen og igjen kommer romanfigurene tilbake til hvor herlig alt var før i tida, da slaver var slaver og de hvite herskerne kunne ha tallrike grillselskaper og sprade rundt i kjolene sine.

Den svarte befolkningen blir forkastelig skildret gjennom hele romanen, ikke minst av den allvitende fortelleren, som er enda mer rasistisk enn romanfigurene i sin gjenfortelling av Sørstatenes historie. Slavenes frigjøring etter borgerkrigen blir skildret som en komplett ulykke, og opprettelsen av Ku Klux Klan framstilt som en nødvendighet fordi det streifet så mange frigjorde eks-slaver omkring som de hvite måtte forsvare seg mot. At Mitchell kunne skrive det, vel vitende om hvordan klanen hadde lynsjet tusenvis av svarte i årene etter borgerkrigen, er ufattelig. Men jeg tror at jeg forstår mer om det dypt splittede USA etter å ha lest Tatt av vinden.

Tatt av vinden er en trangsynt, ekkel, ensidig og ekstremt rasistisk bok. Jeg leste meg gjennom hele bare for å ha gjort det. Høydepunktet i boka er samtalene mellom Scarlett og Rhett Butler, han som sier "Frankly my dear, I don't give a damn" i filmen. Han er romanens forsøksvise samvittighet, men etter at han gifter seg med Scarlett, må vi gjennom 150 sider med ekteskapelig krangling før det tar slutt.

Frankly, my dears, jeg brydde meg heller ikke om at det gikk i dass for dere da siste side var ferdig.