Bokelskere.no

Det er lenge siden jeg brukte mer enn en måned på 236 sider, men det skjedde med denne boka.

Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er krevende. Hver side roper POSTMODERNISME mot deg; det er en roman om det å skrive og lese en roman. Lag på lag, innover og innover, med en rammehistorie og ti ulike romanfragmenter inni der ... jeg klarte sjelden å lese mer enn fire-fem sider om gangen.

Men akkurat da jeg var klar til å avfeie den som en bagatellmessig postmoderne piruett, samlet den trådene på de siste sidene. Alle dere som skal holde taler om litteraturens kraft, kan forsyne dere fra de siste ti sidene i Hvis en reisende... Der kom gåsehuden for min del, etter alle formeksperimentene på de første 200 sidene.

Kan ei bok på 630 sider være for kort?

Middelhavet har vært et basseng for krig og konflikt siden den første båten ble satt på vannet. I denne romanen bruker Vetle Lid Larssen selveste Sankta Lucia, som skal ha levd rundt år 300, som omdreiningspunkt for å fortelle en serie historier om regionen de siste 1700 årene.

Hvis du likte romanen hans om norske slaver i Algerie (1001 natt), kommer du til å like denne også. Den er som forgjengeren basert på skriftlige kilder, men hakket mindre journalistisk.

Alt er velskrevet og pageturnende. Det som mangler, er litt kontekst for en uvitende protestant som bare forbinder Lucia med boller og altfor tidlige frokoster i barnehagen rett før jul. Hvorfor ble Lucia en helgen? Hvorfor er alle så opptatt av henne i årene etter hennes død?

Mary Beard klarer å gjøre de romerske keiserne mer menneskelige og mindre forskjellige enn klisjeene om dem vil ha oss til å tro. Er det sikkert at Caligula og Nero var ravende gale despoter, at Augustus var stabilitet og klokskap på to bein, at Trajans krigsprestasjoner var blendende?

Nei, nei og nei, mener Beard. Hennes prosjekt i denne boka er å se på rollen keiser av Romerriket. Den forandret seg ikke noe særlig på 200 år fra Augustus i år null. Filmer og myter har lært oss å tenke på Romerriket som resultatet av en stor plan, styrt av strategiske herskere på toppen. Beard mener dette er langt fra virkeligheten. Å herske over Romerriket framstilles som en risikofylt jobb, hvor avgang sjelden skjedde med kake i lunsjen, for å si det sånn. Ja, både risikofylt og kjedelig, med uendelig mye byråkrati til rollen.

Boka tar for seg keisernes middagsvaner, boliger, statuer, fritidsaktiviteter og utenlandsreiser. Boka er morsom og uhøytidelig. Den er mest av alt en 400 sider lang oppvisning i hva som menes med kildekritikk, og Beard går aldri rundt grøten. Mye bedre enn SPQR-boka hennes!

Alle kynikere har en indre romantiker, og denne boka snakket til min. Det ville vært lett å avfeie Himmeltårnet. Det er en oppjaget, adjektivtung tekst som oppleves mer som et postulat enn som en historie. Men hei, jeg liker forfattere som ikke legger bånd på seg, men skrur alt opp til 11.

Det handler om byråkraten Kamante, som leter etter et sted i landet som han kan besøke for å skrive rapport om kjærlighetens stilling i vår tid (!). Han finner bygda Aur, og en håndfull folk der som er i like tett og hyppig kontakt med livets store spørsmål som Kamante.

Boka minner om VLL-romanen Kjærlighet før øya synker: Bygdemiljø, ånd vs. materie, de store spørsmålene, hyppige replikkvekslinger om livets aller største mysterier. Himmeltårnet kan også leses som et moderne nikk til Unge Werthers lidelser av Goethe. Det forelskes, det sanses, det lides. Og midt i alt handler teksten om det fysiske himmeltårnet, et gigantisk byggverk som bygdas kjipinger vil bygge midt i den vakre naturen.

Denne boka er ikke for alle. Men for meg! Hør gjerne Waterboys-platene A pagan place og This is the sea mens du leser, for å sikre at du kommer i rett modus.

Kiellands siste roman minnet meg om thrilleren Den talentfulle mr. Ripley: Underklasse-outsider brøyter seg vei blant de rike (som også er nokså naive), og tar det han vil ved hjelp av smarte og umoralske planer.

Bonden Tørres Snørtevold er fryktelig glad i penger, og drar til byen for å gjøre karriere. Der må han takle fornærmelser pluss både synlige og usynlige klassemarkører, før han til slutt knuser alle som har stått i veien for ham. MO-HA-HA-HA!

Kielland har utstyrt hovedpersonen med bittelitt menneskelighet, men ikke så mye at det går an å bli sjarmert av denne iskalde pengetelleren. Men boka er absolutt verd å lese!

Hvorfor boka heter Jacob, når den handler om en mann som heter Tørres? Les og lær.

Det SKJER mye i denne boka. Men en sammenhengende handling å engasjere seg i, det mangler den totalt.

Alt foregår på øya Makkaur i Nord-Norge omtrent på vår tid, hvor vi følger gutten Armands liv. Han lurer på hvem som moren hans var/er. Han lurer også på hvem som er faren til vennen Bork. Det skal bygges en tunnel for å knytte øya til fastlandet. Armand krangler med faren sin. Armand blir mobbet. Folk dør på spektakulære måter. To-tre halvgamle menn sier livskloke ting på eksotiske lokasjoner. Og så videre.

Denne boka jobber hardt for å skape atmosfære og mystikk, men jeg synes den var et sammenkok av elementer som ikke drar i samme retning. Det snør, blåser, mugner, blir varmt, kaldt, overskyet og grått om hverandre. Det er mye skildring av hvordan folks ansikter er når de sier det ene og det andre. Til slutt var det fullstendig likegyldig hva som skjedde med både Armand, øya og alle folkene der.

Men hey - boka har i snitt terningkast fem, og folk med større horisonter og mer kullsyre i brusen enn meg vil sikkert synes den er storartet.

Så vidt jeg husker, og det kan godt hende jeg husker feil, jeg var jo bare 14 år på den tida, så var ikke virkelighetslitteratur et begrep i den norske boksamtalen i 1990. I dag hadde nok VLLs romandebut blitt sendt gjennom den kverna. Det handler tross alt om Villiam, som er født i 1960, som har en yngre og litt plagsom bror, Georg. VLL er født i 1960 og har en bror som heter Gaute. Dedikasjon i begynnelsen av boka: "Til Gaute, med kjærlighet". Disse sammentreffene KAN jo være helt tilfeldige.

Nok om det, denne fine romanen handler om forholdet mellom brødrene, som vokser opp i Oslo (tror jeg, det er få stedsmarkører i boka), som barn av et 68'er-par som strever med sitt. De har også en kjær onkel.

Jeg husker boka som voldsom og medrivende da jeg leste den som 19-åring. Som 47-åring opplevdes den som en velskrevet, fin historie som mangler litt tyngde for å gjøre det helt store inntrykket. Okei, brødrene slåss og krangler og foreldrene skiller seg, men jeg fikk aldri følelsen av at Georg eller Villiam var på virkelig tynn is.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

"Etter en injeksjon med lederartikler ser Kåre Willoch straks bedre ut."

"Mens blakke kolleger blir kastet på hodet ut fra Ryktebørsen, flyr Knut Haavik privatfly til landstedet i Sandefjord, hvor en helhjertet kone venter med en halv burgunder."

"De bor beskjedent, i et unnselig lite palass i utkanten av Kristiansand."

Skal verken trille terning eller si så mye om denne, siden få andre har lest den. Kom og hør intervjuet med forfatteren på Kapittel-festivalen i Stavanger 20. september!

Dette er ei interessant bok på mange måter. Hvordan er det å skulle skrive en oppfølger til en roman som kom ut 34 år tidligere, og har blitt et globalt TV-fenomen på de årene? Gileads døtre handler om samme univers som Tjenerinnens beretning, og foregår sannsynligvis litt senere.

Jeg ser at noen klager over at denne boka er overflødig, og jeg skjønner på en måte hva de mener. Men jeg tenker heller som så: Hvis Tjenerinnens beretning er en perfekt komponert Michelin-rett (og det er den), så er Gileads døtre en skikkelig god burgermeny. Mer spetakkel, mer bråk, mer stemning, flere stemmer, en fantastisk opplevelse.

Boka vever sammen livene til tre forskjellige kvinner som har ulike roller i Gilead. I årene mellom utgivelsen av Tjenerinnens beretning og denne romanen, har mye gått i feil retning IRL. Jeg tror Atwood skreiv denne boka for å sette håp i folk, og det klarer hun. Og som i alle de nyeste romanene hennes, er det faktisk en del å le av her også. Men alvoret er størst, og det mest interessante spørsmålet som reises, er hvordan diktaturer klarer å mobilisere vanlige folk til å begå forferdelige overgrep.

Norske elever får bedre og bedre karakterer. Så hvorfor jubler ikke forfatter Andreas Outzen?

Fordi han mener karakterforbedringen ikke betyr at elevene blir flinkere og flinkere år for år. At karakterene aldri har vært bedre enn under korona-årene, er ikke til å tro. (Hvis elevene aldri har vært flinkere enn under hjemmeskolen, hva skal de med klasseromsundervisning?)

Andreas Outzen har bakgrunn som lærer og tillitsvalgt, og går grundig til verks i sin gjennomgang av hvorfor karakterene blir stadig bedre. Hans hovedpoeng er at skolen i alle ledd er for opptatt av det som måles, mer enn hva elevene faktisk lærer.

Og når skolen bygges opp på den måten, formes elevene deretter. De blir "stadig mer resultatorienterte og stadig mindre læringsorienterte", ifølge forfatteren. De vil vite nøyaktig hva de vil bli testet i. Alt som ikke er relevant for vurderingssituasjoner (det som vi kalte "prøver" i gamle dager), ser de bort fra. Som du skjønner: Kritikere av new public management får mange liter vann på mølla av å lese Vitnemålsfabrikken.

Machiavelli er misforstått!

Alt han vil med denne boka er å komme inn i varmen igjen hos makthaverne i Firenze, etter at han ble tvunget i politisk eksil. Derfor skrev han Fyrsten, en bruksanvisning i hvordan makthavere skal holde på makt. Den er tettpakket med praktiske tips, og har så mange stilige enlinjere at man skulle trodd boka var skrevet for å bli sitert som memes på sosiale medier.

Boka har fått mange merkelapper i de 500 årene som er gått siden den ble skrevet, og er slett ikke noen svartebok som vil forderve leseren. I likhet med noen andre politiske filosofer har Machiavelli en nokså skjematisk sjakkspillforståelse av virkeligheten. Hvis A, så B. Virkeligheten er sjelden slik. Boka har heller ikke noe forhold til ideologier, men prøver å skape orden i det politiske kaoset som Europa var før de sterke nasjonalstatenes framvekst.

Men ja, Machiavelli er bløt om hjerterøttene selv om alle i dag tror han er en kyniker. Boka begynner med en über-smiskete hilsen til "den Ærverdige Lorenzo de' Medici", som boka er tilegnet. Og helt til slutt, etter 150 sider med matematisk dosering av hva som skal til for å beherske makt-faget, kommer kapittelet som rett på sak heter "Oppfordring til å befri Italia fra barbarene", hvor alle følelsene kommer ut: Hvorfor skulle Italia, Romerrikets etterkommere, bli herset med av all verdens naboland? "I hver manns nese stinker barbarveldet." Who ya gonna call for å hive utlendingene ut og gjøre Italia great again? Medici-slekten, mener Machiavelli.

Til tross for Machiavellis lærebok skulle det gå mer enn 300 år før Italia ble samlet. Det er fortsatt et av Europas mest regionaliserte land, med "fyrstedømmer" som får hjertene til å banke hardere enn staten klarer.

Tre kvinner i Toronto får livene sine ødelagt av Zenia, som tar mennene deres (og mer til), en etter en. De tror hun er død, men plutselig er hun tilbake i byen. Det er tid for et oppgjør med Zenia.

Dette er den åttende Atwood-boka jeg leser på kort tid, og nå vet jeg hva jeg går til: I Atwoods bøker er nesten alle mellommenneskelige relasjoner maktkamper. Det er like greit å tro det verste om andre og lete etter deres egentlig motiver, godhet og raushet er for idioter som ber om å bli utnyttet. De tre hovedpersonene i Røverbruden har sår fra oppveksten, og bakgrunnshistoriene deres er skikkelig fine. De tror de har funnet en venn i Zenia, men hun er destillert kynisme. Vend det andre kinnet til, og du får en på trynet der også.

Jeg kan godt like å lese om sleipinger, men synes ikke denne boka lykkes helt. Zenia blir bare kjip, uten særlige motiver å bli klok på. De tre kvinnene som blir manipulert er litt for teite til at jeg synes synd på dem. Jeg synes avslutningen lar for mye bli hengende i lufta, og forfatteren kommer nesten ut av boksidene i sitt forsøk på å tolke fortellingen for oss.

Hva er poenget med å lese et helt forfatterskap i kronologisk rekkefølge? Den største gleden er å se hvordan forfatteren kretser rundt mange av de samme motivene, men gjerne med større intensitet og naknere desto mer modent forfatterskapet blir.

Katteøyet er den dystre tvillingromanen til Dronning Orakel, som hun skrev 12 år tidligere. Miljøet, scenene og romanfigurene ligner kraftig, men denne boka vrir seg ikke over i komikken. Den går rett inn i det grusomme og holder oss der. Som alltid hos Atwood handler det om makt mellom mennesker, og mest om nådeløsheten mellom barn. (Når dine barns venner er ekstremt høflige mot deg, lytt til den lille alarmklokken du hører.)

Det er også noen meta-nivåer her. Når hovedpersonen, kunstneren Elaine, blir intervjuet av et magasin, nekter hun å godta noen av premissene som journalisten legger. Aller minst vil hun bli stemplet som feministisk kunstner.

Jeg innbiller meg at det er forfatteren selv som snakker, tre år etter verdenssuksessen Tjenerinnens beretning.

Tempoet i boka synker utover boka, og den kunne godt vært kortere. Men det er ikke nok til at jeg dropper sekser-terningen.

Det er ei 98 prosent perfekt bok, bare den overflødige epilogen trekker ned. I sin sjette roman traff Atwood planken på en helt annen måte enn i de forrige bøkene. Denne har en roligere stil og et helhetlig univers, og historien vikler seg nydelig ut.

Kjønnskampen er flyttet til framtiden, og som i alle gode dystopier blir jeg A) imponert over det hvor godt settingen er bygd opp, B) skremt over tegnene til denne galskapen i vår egen samtid og C) imponert over hvor treffsikker forfatteren er i mange av sine spådommer.

(En helt annen ting: Jeg har hørt en del på U2s gode gamle Achtung baby i det siste. Når de synger "Don't let the bastards grind you down" i "Acrobat", er det en hyllest til det latinske sitatet som går igjen i denne boka, eller har de tatt det fra et annet sted???)

Kor ska' vi reis hen? Jo, til en oppdiktet karibisk øy, i hælene på journalist Rennie Wilford. Originaltittelen er perfekt, for det er mye kropp i denne boka, stort sett vold. Rennie har overlevd brystkreft. Hun er tilbake i jobb, på tur for å skrive en lettbeit reisereportasje. Hun vikler seg inn i alle slags dårlige relasjoner på øya, og boka ser også tilbake på dårlige forhold hun har hatt før. Denne boka er like deprimerende som Life before man, bare under en varmere himmel og etter hvert på en mye mer blodig måte. Hovedpersonen er merkelig distansert, selv når hun sitter i en blodig celle.

Som vanlig er plottet mindre viktig enn skildringen av hovedpersonene og dynamikken mellom dem. Ikke les Margaret Atwood hvis du liker å tro på det gode i mennesket: Alle relasjoner er maktspill hvor det handler om å dominere den andre med alle mulige midler.

Det er utrolig at folk fortsatt har sidesprang, når det finnes så mye advarende litteratur om aktiviteten. Da snakker jeg ikke om det umoralske ved å ha utenomparlige forhold, men alle bøkene som handler om hvor lite stas det er.

I denne Atwood-boka fra 1979 finnes det knapt et eneste lykkelig øyeblikk. Ekteparet Nate og Elizabeth har to døtre, men hverandre ble Nate og Elizabeth ferdige med for lenge siden, de bor sammen av gammel vane. Elizabeths forrige elsker tok livet sitt, og Nate har et avsluttet forhold til Martha. Han forelsker seg i Lesje, som han innleder et nytt forhold til.

Eller, det blir feil å si at han forelsker seg, han er mer som et førerløst skip som driver misfornøyd i land et sted, som er Lesje. Elizabeth har sine livssorger (i tillegg til den døde elskeren), og Lesje trenger strengt tatt ingen mann i livet så lenge hun kan få forske på dinosaurer. Jeg tror tittelen (Tidenes morgen / Life before man) henger sammen med dette,

Denne boka framstiller livet som en serie pinefulle møter med folk du ikke liker. Tåler du svartsynet, kommer du til å digge Atwoods evne til å vise hvordan vi rettferdiggjør handlingene våre, samme hvor liten grunn vi har til det.