Bokelskere.no

"Roman"? "Uoppløselig episk element"? Jeg må igjen sitere Eva i Skam: Køddar du med meg?

Kan all tekst bli en roman ved å kalle det en roman? Dag Solstad holder seg selv strengt i tømmene i disse 427 sidene om sin egen slekt gjennom tre hundre år. Han dikter ikke. Han forholder seg til de sparsommelige kildene, som forteller om hvem som blir gift, født, dør og hvor de bor.

Er det bortkastet å lese den? Hvis du har forventninger om noe du forbinder med begrepet roman, så ja, langt på vei. Men boka hadde en virkning på meg på den måten at det gikk opp for meg hvor sykliske folks liv var før. Hvor trange rammer folk levde innen. Personene beveger seg knapt nok bort fra stedet hvor de er født, til nøds til en nabodal, og de lever korte, brutale liv fulle av tap og sorg. Underveis satt jeg og heiet på at moderniteten skulle komme og sveipe dem alle med seg inn i en tid med muligheter, helse og reiser.

Hei, kjekt at du leste den på ny!

Mitt problem med boka er først og fremst at den er så ensidig. Jeg mener ikke at forfattere alltid skal være det moralske korreks til fortidens tankegods, men i denne boka var det utrolig lite variasjon. Hadde personene bare blitt satt littegrann i et ironisk lys av en romanfigur eller en fortellerstemme, hadde jeg likt den mye bedre. Skal ikke romansjangeren være karnevalsk, da? (ref. Bakhtin og de) Til å vare i tusen sider, var det altfor lite karneval i Tatt av vinden.

Hm, så fram til Roots var folkemeningen at slaveriet i USA ikke var så ille? Så historieløse tror jeg ikke folk var i årene før Roots. I så fall var det mer snakk om fortrengning enn uvitenhet.

Scarlett kjemper for seg og sitt, og bryter en rekke tabuer om hvordan kvinner skulle oppføre seg. Så selv om hun er drevet av personlig vinning og ikke overordnede tanker om kjønnsroller når hun gjør det, blir hun en foregangskvinne som utvider kvinners handlingsrom i romanen. Hun er en smart bedriftseier, hun pleier tett sosial omgang med Rhett selv om hun er gift, hun beveger seg rundt i samfunnet selv om hun er gravid. Og hun er virkelig ikke interessert i barna sine - i alle fall til ulykken rammer.

Har ikke god litteratur ofte noe ambivalent og gåtefullt over seg? Enten den er ny eller gammel? Jeg prøvde virkelig å finne det i Tatt av vinden, men klarte det i liten grad.

Scarlett er en feminist og en egoist, men absolutt ingen humanist, og for platt til at selskapet hennes i tusen sider blir særlig givende.

I vinter spilte vi inn en episode i Sølvbergets podcast om "The Great American Novel". Jeg har lest noen sånne, men mest av menn. Tatt av vinden var bare et uttrykk for meg, så jeg bestemte meg for å lese boka for å finne ut hva som faktisk står i den.

Rasismen er én ting, jeg er mest opptatt av hvor lite ambisiøs den er som roman. Mer enn tusen sider, alt med skylappene på: Verden sett fra den hvite herskerklassen i Georgia sitt perspektiv. Det er ingen flerstemmighet å snakke om. Det er fint lite dynamikk mellom den allvitende fortellerens perspektiv, og romanfigurene - fortellerstemmen agerer mest som en heiagjengleder for personene sine. Det er nokså kjedelig.

Scarlett O'Hara er interessant på sitt vis, men har ikke noe større mål i livet enn å bli rik. I en av de få scenene hvor hun prøver - prøver! - å reflektere over noe litt større enn sin egen pengesituasjon eller mennene hun baler på med, funderer hun på hvorfor krigen oppsto. Svar: For å ta jorden vår og pengene våre. Ja, ja.

Den var i det store og hele uspiselig. Jeg likte replikkvekslingene mellom Scarlett og Rhett, men boka går etter hvert på tomgang.

Første verdenskrig er Europas grunntraume, ulykken som de neste hundre årene har måttet slite med ettervirkningene av. Den amerikanske borgerkrigen (1861-65) er USAs. Tatt av vinden er en dypt rasistisk roman som stiller seg med begge beina på taperlagets side og dyrker deres tapte verden av slaveri, uten å unnskylde seg for det. Det er en av de fire-fem mest ubehagelige romanene jeg noen gang har lest.

Vi må bak de mest umiddelbare assosiasjonene. "Tatt av vinden", hva er det første du tenker på? Noe med store kjoler og selskaper, filmen med Vivien Leigh og Clark Gable, kanskje? Uttrykket har gått inn i språket, som betegnelsen på noe flyktig, lett og forbigående. Erlend Loe skrev den komiske klassikeren Tatt av kvinnen, deLillos synger at "alt det der er tatt av vinden" når det dreier seg om en ungdomsforelskelse som tar slutt. Ja, selv Bjørn Eidsvåg (!) har en plate som heter Tatt av vinden. Har han lest Margaret Mitchell? Jeg tviler på det.

For hva STÅR egentlig i denne romanen? Vinden i Tatt av vinden er ikke fluffy og kjælende. Vinden er en ødeleggende kraft, det er et bilde på Nordstatene som feier over Sørstatene og knuser dem under den amerikanske borgerkrigen. Det finnes knapt noe bedre utgangspunkt for en roman enn en borgerkrig, men Margaret Mitchell er ikke interessert i noen form for flerstemmighet, selv om boka er på mer enn tusen sider. Hovedperson Scarlett O'Hara begynner som en grunn materialist, og utvikler seg knapt på de tolv årene boka varer.

Jeg satt hele tida og venta på at lerretet skulle utvides, at Mitchell skulle se ting fra flere sider, men det skjer ikke. Ingen yankeer (folk fra Nordstatene) kommer til orde. Jeg har ikke problemer med å forstå at n-ordet ble brukt flittig på 1860-tallets Georgia, det er mer menneskesynet som er forferdelig, og mest av alt et utslag av forfatterens latskap. Igjen og igjen kommer romanfigurene tilbake til hvor herlig alt var før i tida, da slaver var slaver og de hvite herskerne kunne ha tallrike grillselskaper og sprade rundt i kjolene sine.

Den svarte befolkningen blir forkastelig skildret gjennom hele romanen, ikke minst av den allvitende fortelleren, som er enda mer rasistisk enn romanfigurene i sin gjenfortelling av Sørstatenes historie. Slavenes frigjøring etter borgerkrigen blir skildret som en komplett ulykke, og opprettelsen av Ku Klux Klan framstilt som en nødvendighet fordi det streifet så mange frigjorde eks-slaver omkring som de hvite måtte forsvare seg mot. At Mitchell kunne skrive det, vel vitende om hvordan klanen hadde lynsjet tusenvis av svarte i årene etter borgerkrigen, er ufattelig. Men jeg tror at jeg forstår mer om det dypt splittede USA etter å ha lest Tatt av vinden.

Tatt av vinden er en trangsynt, ekkel, ensidig og ekstremt rasistisk bok. Jeg leste meg gjennom hele bare for å ha gjort det. Høydepunktet i boka er samtalene mellom Scarlett og Rhett Butler, han som sier "Frankly my dear, I don't give a damn" i filmen. Han er romanens forsøksvise samvittighet, men etter at han gifter seg med Scarlett, må vi gjennom 150 sider med ekteskapelig krangling før det tar slutt.

Frankly, my dears, jeg brydde meg heller ikke om at det gikk i dass for dere da siste side var ferdig.

Dette er den dårligste Solstad-boka jeg har lest. Hvis du aldri har lest Solstad, er mange av de faste ingrediensene med her: Det foregår på Østlandet, hvor en intellektuell mann født i Sandefjord lever et utilfredsstillende liv i sosialdemokratiet, og foretar en omvendt klassereise til arbeiderklassen. Han forelsker seg i en vakker kvinne som objektiviseres i lange baner, og et rørende og noe desperat kjærlighetsdrama begynner. Det er også noen essayistiske partier, denne gangen om byutviklingens mangler i Oslo i etterkrigstiden - bokens beste sekvenser.

Boka har et livlig meta-anslag med forfatteren selv som deltar i handlingen, før hovedpersonen AG Larsen flytter fra Sankthanshaugen til Romsås (Oslo-bydeler begge to) og begynner sitt prosjekt om å leve et mer ekte liv der.

To tredeler ut i boka virker det som Solstad går tom for ideer eller energi, det er i alle fall ganske tomt på tanken, og boka etterlot meg med et stort skuldertrekk. Kun for Solstad-komplettister.

Hvis du vil forstå Stavanger og rogalendingen, må du lese Sven Egil Omdals nye bok om Stavanger Aftenblad.Omdal har vært journalist, redaktør og kommentator i Aftenbladet gjennom en periode på mer enn 50 år. Så er da også boka blitt en kjærlighetserklæring til Aftenbladet (som er medutgiver av boka), og lever opp til undertittelen I samfunnets tjeneste siden 1893.

Hva er "samfunnets tjeneste"? En ting er pressens rolle som fjerde statsmakt, men i Omdals bok handler det også i stor grad om "den gode saks tjeneste", enten det har dreid seg etableringen av Gladmat-festivalen, helikopterredningstjeneste for Nordsjøen eller nødhjelp til trengende i utlandet.

Aftenbladet har alltid vært på lag med regionen den har dekket, men har blitt merkbart mer maktkritisk med årene.

Boka viser hvordan mediebildet og journalistrollen har endret seg siden 1893. I Aftenbladets første 80 år stilte ingen spørsmål ved at journalister hadde trengt en gedigen yttergang for å få plass til alle hattene sine, men etter at partipressen falt endret dette seg gradvis.

Hvis du leser Sven Egil Omdals historiebøker, får du 1900-tallet sett fra Rogaland, fortalt med humor, perspektiv og elegante stikk. Boka om Aftenbladet er intet unntak.

Jeg tror dette var fjerde eller femte gangen jeg leste Gjeld. Første gang da jeg var 16, og syntes at stiligere enn dette kunne ikke litteratur bli. Nå er jeg litt eldre og mye mer blasert, og ser Gjelds svakheter. Boka har ikke noe særlig intrige å skryte av. Eks-jappen Jørgen Wiik går med i dragsuget etter 1980-tallets lånefest, og må skaffe mange tusenlapper på kort tid his han vil unngå at leiligheten tas av skattemyndighetene. Torgrim Eggen briljerer mer i hodet til hovedpersonen sin enn når han skriver scener, særlig mot slutten av boka.

Som tidsbilde av Oslo 1987-91 er den en fest å lese. Og den er langt forut sin tid i beskrivelsen av sushi, zenbuddhisme og bullshit jobs.

Kommer det flere opplag, skal jeg GRATIS korrekturlese de mange klønete forsøkene på å skrive Haugesund-dialekt. Møkje av det e' himla dårligt.

For en debut! Stilsikker og følsom oppvekstroman, om hvordan en meningsløs konflikt (Balkan-krigene på 90-tallet) pipler inn i livet til hovedpersonen. Skriv mer!

Ja, mange elsker denne! Men den var ikke for meg, ganske enkelt.

Kjempekjedelig kvinnelig hovedperson med replikkene "Hm" og "Hæ?" som standardrepertoar møter pedantisk, knirkete og usjarmerende gammel mansplainer, hvis favorittsysler er å
a) påpeke hvor dum hun er og
b) klappe henne på hodet.

Dette er romantikk uten et gram av kjemi eller gnist, fortalt gjennom en rekke spise- og drikkeseanser og samtaler som ikke engasjerer på noe plan. Sannsynligvis er det mye som er lost in translation og tapt i kultur for min del, for ingenting her appellerte til meg i det hele tatt. Skal dette være morsomt? Skal jeg bli rørt? Aner ikke. Jeg synes bare det meste var klønete skrevet, og folkene stive figurer.

Har noen norsk roman blitt utgitt til større forventninger enn Bisettelsen (2008), tredje bok om Gunnar, Seb, Ola og Kim? Tror ikke det. Etter 16 og et halvt år i bokhylla leste jeg den i helga.

Avslutningen av trilogien som begynte med Beatles (1984) gir ikke ved dørene. Begynnelsen av boka føles som en David Lynch-film, som kanskje får sin forklaring i siste del. Bisettelsen er like sorgtung som tittelen hinter om. Her sleper alle personene seg mot femtiårsmerket, men er allerede herjet av livet som om de var oldinger.

Tung lesning. Mange fine formuleringer. Ikke les denne boka i november, januar eller februar.

Lauren Groff finner formen for alvor med sin nyeste roman, Den vide villmark. Boka utforsker mange av de samme temaene som hennes forrige roman, Matrix.

Begge er historiske romaner om det trange handlingsrommet for kvinner i tidligere århundrer, med klare paralleller til vår tid.

Den vide villmark foregår i Nord-Amerika på 1600-tallet, og denne gangen handler det om en av samfunnets minste: Ei fattig tenåringsjente flykter fra et pestbefengt britisk fort og ut i vinterskogen, med bare noen få gjenstander i hendene.

Hvorfor gjør hun det? Hva venter henne på reisen, og hvor skal hun?

Lauren Groff har skapt en utfordrende historie for seg selv, for mye av boka er skildring av hovedpersonens tanker, og ikke minst hennes smerte, løping, sult, kulde og ensomhet. Romanen dunster av svette, blod, sykdom, skog, bål og rått kjøtt.

Og akkurat da historien står i fare for å bli repeterende i all sin nakne overlevelse, åpner den seg bakover i tid, og gir jentas bakgrunnshistorie. Alt sys elegant sammen på bokas siste sider, samtidig som vi blir utfordret på det vi har lest. Hvilket liv har vi hvis vi ikke har andre mennesker i det?

Med flukten som motor skaper Lauren Groff en historie om økologi, makt og undergang, og når fortelleren henvender seg til deg som leser i de siste setningene, treffer det rett i magen.

Boka kan også minne litt om Alias Grace av Margaret Atwood, om en annen kvinne som prøver å finne sin plass i et mannsdominert Nord-Amerika i nybyggertiden.

Synes du også at det skrives for mange bøker om forknytte folk som lærer å lytte til hjertet etter at de har vært på ferie i Italia?

Skyld på E. M. Forster. Hans Et rom med utsikt (1908) er en av de første i sjangeren. Originalen er bedre enn alle imitatorene som har kommet etter.

Lucy er i ferd med å bli voksen, og befinner seg på et pensjonat i Firenze sammen med sin eldre kusine og et knippe andre engelskmenn. Blant dem er far og sønn Emerson, som kommer fra litt dårligere kår enn henne.

I en spesielt vakker skråning på den italienske landsbygda kysser George henne. Dette stresser Lucys beskyttende kusine såpass at de reiser videre til Roma så fort de kan for å unngå sladder og skandale.

Vi treffer persongalleriet igjen noen måneder senere, på den engelske landsbygda. Lucy er forlovet med toskete Cecil, da George ved en tilfeldighet flytter inn i nabolaget. Vil Lucy følge hjertet eller samfunnets forventninger?

Resten kan du tenke deg til, men ikke avskriv boka som en lettvekter av den grunn.

Forsters roman er noen hakk spissere i tonen enn den fantastiske filmatiseringen fra 1985. Et rom med utsikt er "jernhånd i silkehanske"-aktig angrep på stivnede konvensjoner og trange rammer, spesielt for kvinner i datidens Storbritannia.

Forsters prosa veksler fra det lette og komiske til det inderlige og litt programaktige, det siste når han bruker romanfigurene som talerør for forfatterens meninger. Slik minner han litt om Alexander L. Kielland i stilen.

Den siste romanen som Paul Auster (1947-2024) skrev handler om en aldrende mann i New York. Men det er ikke en bok om døden. Det er en bok om å leve. Sy Baumgartner prøver å lappe sammen en okei tilværelse i 70-årene, etter at kona døde for flere år siden i en ulykke.

Romanen ser bakover på Baumgartners historie, men jeg opplevde den mest som en feiring av livet. Hver dag er en ny sjanse til å gjøre noe meningsfullt, og verden er full av bra folk å bli kjent med. Sy Baumgartner er en ambassadør for tanken om å bruke energien på livet. Døden kan klare seg selv.

Takk for bøkene, Paul Auster.

Bergensere er Norges humørspredere, fulle av livsglede og optimisme. Så hvorfor er Hellemyrsfolket av Amalie Skram byens nasjonalverk? Har akkurat lest Sjur Gabriel, første bok i serien, hvor det skjer så mye sørgelig at man skulle trodd den var skrevet lenger sør på Vestlandet. Velskrevet tristesse, og ikke helt uten humor.