Bokelskere.no

Ja da er du ikke alene. Jeg har prøvd å komme meg gjennom den opptil flere ganger nå....!

Huff den ble liggende igjen..........hvordan skal jeg få fullført den?

Fine noveller, artige og triste. En god samling. Liker Gavaldas korte bøker. De andre blir så omfattende og vanskelig å komme seg gjennom.

Nok en høydare fra Fossum. Denne er utrolig godt skrevet. Profilene og menneskene er tegnet godt og man får sympati for selv den værste slyngel.

Nok en god krimbok Lackberg. Deilig med en lettlest og spennede bok med godt driv. Hun er flink til å flette inn mange parallelle historier, som gir boken flere dimensjoner og ekstra spenning.

Ja rett og slett noe slik må det ha vært. Han provoserer og irriterer, men likevel skaper han et engasjement, som gjør at jeg leser ut boka og synes det er grei nok. I ettertid ser jeg at jeg ikke er vant til å lese sånne "tøysebøker" og at det nok er derfor jeg sliter endel underveis. Med tøysebok mener jeg bok med mennesker som er tøysete og løgne.

Da er boka lest og jeg syntes den var okey. Likte godt starten og beskrivelsen av 35 åringene (selv om jeg stusser på deres språk. Hvor mange 35 åringer meg laaaang utdannelse sier pikk og fitte i annenhver setning?) Jarle irriterer meg etterhvert like mye som i sist bok, mye fordi han er så utrolig talentløs og gjør så mye irrasjonelt. Likevel liker jeg godt slutten av boka, der han selv reflektere over seg selv og sin tilkortkommenhet. Er ellers veldig spent på Helge sin sjebne, både fortid og fremtid. Hva har hendt med ham underveis? La oss få høre mer om Helge Ombo!

Ja jeg har lest om den kommende filmen. Likte jo godt den første. Vi får se hvordan oppfølgeren blir.........:)

Satt meg foran pesien med en latte. I stua surrer Stan Getz og jeg er i gang med Pixley Mapogo. Sålangt liker jeg det jeg leser.........:)

Ja jeg oppfattet nok Jarle som veldig skikkelig og samvittighetsfull i de første bøkene, med omsorg for moren, bestemoren og dels også for faren. Helge derimot, som jeg egentlig likte utrolig godt var mer den der typen som gav litt F.....og kunne minne mer om den Jarle vi møter i Isabell Hansen. Men det er bare helt fantastisk at vi diskuterer dette, for min fantasi og tanker om Jarle stemmer dårlig med det du har skrevet, det kan jeg jo ikke benekte, men det er jo din Jarle og dine historier. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg synes det er bare spennede å høre at ting oppfattes og forventes så ulikt. Jeg kommer nok til å følge Jarle videre om ikke annet for å være litt Siddis-patriot. Men for å si litt om hvor sær min litteratursmak kan være så kommer jeg til å nekte å lese Knausgård bare fordi alle andre leser det. Jeg har liksom bare bestemt meg for at de ikke er noe for meg.........Jeg så heller ikke Titanic når den gikk på kino......men jeg skal lese Pixley :)

Tydelig at mange er imponerte her. Hva er det med meg som plutselig ikke hang med helt i Isabel Hansen? Jeg likte den jo, men hadde akkurat lest Kompani Orheim og den syntes jeg hadde en helt annen standard. Nå begynner jeg å bli nyskjerrig på hva det er jeg stusser slik på. Kanskje jeg snart på hente frem Pixley og se hvordan jeg reagere på den............Har en mistanke om at jeg rett og slett er litt for skikkelig for den rotete Jarle. Han irriterte meg litt i sist bok.

ja du har nok rett i mye av det du sier. Jeg slakter ikke boka, men den skuffet meg nok bare fordi jeg synes de to første var så utrolig gode. Kanskje jeg burde bla gjennom den en gang til for å oppdatere inntrykket :) Kanskje du må sende meg noen linjer om Pixley for å evt friste meg til å ta den ut av bokhylla.

Jeg tenker på kompis i Yngve boken. Husker ikke hva han heter. Har du sett filmen? Han mørke med den lange "kongsgårdfrakken". Jeg har en følelse av at hans karakter passer bedre som den "voksne" Jarle. Den Jarle vi blir kjent med i KOmpani Orheim og i Yngve-boka passer liksom ikke helt inn i Isabell Hansen-boka. Vet ikke hvorfor? Men det er bare en følelse jeg sitter igjen med og som gjør at neste bok Pixley-greia bare blir stående i bokhylla og stadig blir forbigått. Synd for jeg syntes de to første var fabelaktige!

Ja det er helt sant! Jeg har hatt litt problemer med de der navnene og figurene i Renbergs bøker. En dag måtte jeg sette meg ned og tenke gjennom hvem av karakterene i Yngveboka som går igjen i de neste. Egentlig synes jeg ikke jeg kjenner igjen Jarle, men kanskje mer kompisen hans i Isebell Hansen boka. Det er kanskje det som gjlr det så vanskelig. Personligheten har etter min mening endret seg for mye fra Yngve-boken og Kompani-boken! Men han heter Jarle, du har rett i det :)

Ja denne nettsiden er veldig bra! Det er supert å ha et sted å få impulser og tips til nye bøker, men ikke minst så mange flotte mennesker å filosofere sammen med :)

Jo takk jeg merker jo at etter å ha fått to barn er det enkelte ting som får meg til å ta til tårene som ikke berørte meg før :) Livet er i bevegelse og det er utrolig spennende.

Ja jeg visste nok svaret da jeg stilte spørsmålet. Vi er i stadig endring og godt er det. Har skjedd mye i livet og på lesefronten siden 90-tallet. Likvel er jeg litt skuffet over at en bok ikke kan gi meg samme opplevelse flere ganger eller at bøker ikke gir meg de store følelsene som før, selv om jeg leser like mye.

Det samme kan jeg nok si om filmer, går lang tid mellom filmene som får meg til å gråte nå. Blir man blassert eller har livet gitt oss så mye erfaringer at det bare skal mer til?

Har egentlig ikke tenkt så mye på dette før, men plutselig lar jeg meg facinere over oppdagelsen av at sjelslivet på mange måter har endret seg radikalt de siste 15 årene. Men det har jo også det ytre livet gjort:)

Ja kan si meg enig i det. Likte godt begge bøkene, men Tusen Strålende soler best. Kanskje mest fordi den fokuserte så mye på kvinnenes sjebne.

Jeg husker at min leser karriere begynte med frøken detektiv og Hardyguttene. Jeg slukte bøkene og ville ha stadig mer. Gikk over i mors bokhylle og fant Vera Henriksens Sølvhammeren, da var jeg solgt til vikingetiden. Dette fikk meg intressert i historie og ikke minst i sterke kvinneskikkelser. Derfra har veien vært både bevisst og ubevisst. Pløyde gjennom klassikere for å ha lest dem, leste kun krim en periode fordi det var lettlest. Men nå er jeg inne i et godt år der jeg kaster meg over den ene boka etter den andre og nyter de ulike universene og historiene de gir meg. Jeg tror lesingen min er dels motivert av ønske om å lære og å oppdage, men samtidig (heldigvis) et ønske om å drømme!

I arbeidet med å sette opp siden min over bøker, favoritter osv oppdager jeg at mange av de bøkene jeg setter opp som favoritter er bøker jeg leste med stor lidenskap tidlig på 90-tallet. Det er med vemod jeg tenker at bøker ikke lenger gjør inntrykk på meg på samme måte som tidligere. Og jeg må konstatere at om jeg leste noen av disse "fantastiske" bøkene om igjen i dag ville de ikke blitt bejublet på samme måte. Bøkene har jo ikke endret seg? Er jeg blitt kresen? Konklusjonen er jo at det må være jeg som må ha endret meg og på mange måter er det leit å konstatere at det skal mer til for å begeistre meg i dag en tidligere. Har noen av dere der ute tanker omkring dette?