Bokelskere.no

'Hope's people have got this thing going where pretty serious people watch the middle of the show because they've –– '
'Sorry, did you say his show? Hope is a man?'
'Only very rarely. But in this case, yes.'

Mary started to scream , and then the curtains parted further and a hand appeared, holding a buthcer's knife. It was the knife that, a moment later, cut off her scream.

And her head.

A young man of hardly twenty, his head full of nothing and his mouth recalling the taste of lipstick.

To do nothing is to do something.

He was a middle-aged chold that had never shed its baby fat, though some gifted tailor had almost succeeded in camouflaging his plump and spankable bottom. There was't a suspicion of bone in his body; his face, a zero filled with pretty miniature features, had an unused, a virginal quality; it was as if he'd been born, then expanded, his skin remaining unlined as a blown-up balloon, and his mouth, though ready for squalls and tantrums, a spoiled sweet puckering.

'See?' she shouted. 'It's great!'

And suddenly it was. Suddenly, watching the tangled colours of Holly's hair flash in the red-yellow leaf light, I loved her enough to forget myself, my self-pitying despairs, and be content that something she thought happy was going to happen.

Min depression syntes på all den post som fyllde min hall; brev och kuvert som jag inte gitte öppna, inte ens plocka bort. Den syntes på möglet som växte i kaffekopperna, på mängden bananflugor som strömmade ut från köket och på surrandet som flugmassan åstadkom. Men min depression var ju bara... depression.

När mitt läge inte längre var akut, trots as bananflugornas antal inte minskade, var det fortfarande like ointressant att öppna posten och at vara social, även om det blev lättare. […] Jeg gjorde inte längre några förändringar i sista minuten, ändrade inte åsikt vid dörren när jag redan stod med kappan på eller när skosnöret brast och fick mig att gråta. Det var en stor förändring för mig, även om utomstående inte uppfattade det. De såg bara bananflugorna och den grå hinnan på fönstren.

Tiden for utsettelser og utilstrekkelig handling, formildende, avbøyende utveier og forsinkelser, tar nå slutt. I stedet går vi inn i en tid for konsekvenser.

På nordiske øyer var det uansett ingen som ble borte i mylderet.

Jeg kunne fra første stund ha fortalt deg hvordan det ville ende. Det kunne ha endt annerledes. Det finnes andre fortellere. Det finnes lykkelige slutter.

Svært mange så å si profesjonelt pene piker har den egenskapen å kunne la seg berøre, kysse, holde, som om det var en avgift de måtte betale skjebnen for å være født vakre. Det finnes et overbærende smil som hører med til det å underkaste seg menns hender, som et gjesp eller et tålmodig sukk.

Feiltakelsen og problemet til kvinnen er, sier myten, at hun har misunt mannen, forsøkt å likne ham - i stedet for å godta sin egen natur. Og den kan bare utfolde seg gjennom seksuell passivitet, mannens dominans og ved at hun framelsker morskjærligheten.

Kvinner kan fornedres i all sin kvinnelighet på tusen forskjellige måter. Slik at kvinnene fornekter og undertrykker sin kvinnelighet, ser ned på den og forsøker å være menn, snakker mennenes språk med lange vanskelige og viktige ord bare for å skjule tomheten bak. Eller følelsene. Menn tør ikke vise følelser, ikke engang der følelser finnes. De skjuler det de føler bak ord og iblant er ordene riktig stygge. Når de snakker om kvinner.

Og det smitter. Slike at kvinnene begynner å bruke stygge ord om seg selv og hverandre.

Har ikke til og med noen engang sagt at dersom kvinner ikke gikk rundt og var redde for å bli voldtatt, så ville ingen kvinne bli voldtatt heller.

At det er derfor menn ikke blir voldtatt, fordi de aldri har kommet på tanken at noen skulle finne på å voldta dem. Og det til tross for biskopen i Oporto.

Biskopen skulle reise ut av landet og revolusjonspolitiet bestemte seg for å kroppsvisitere ham. I tilfelle han skulle føre utenlandsk valuta ut av landet. Politiet dro ned biskopens bukser i Oporto.

Han lukket øynene og tenkte på sin Herre og på sin skam.Og da biskopens skam ble kjent, ble det begått mord. Mennesker måtte bøte med livet fordi biskopens bukser var blitt dratt ned i Oporto.

Så forurettet blir en mann fordi han blir kroppsvisitert. Hvor forurettet skulle han ikke bli om han virkelig ble tvunget, voldtatt, noe som kvinner til daglig med all mulig grunn frykter for å bli utsatt for.

Kanskje det er på tide å krenke en mann. Kanskje det egentlig er på tide å bytte roller, slik at vi litt etter litt kan få slutt på alle roller. Slik at ingenting er utenkelig og ingenting selvfølgelig.

Hva er viktig? Hva er viktigst?

Hvordan kan man regne ut folks feriedager hvis de mangler et bryst?

Hvordan kan man være halv og allikevel sovne inn til trygge drømmer?

Hvor hører man hjemme hvis ens kvinnelighet opereres bort mens verden fortsetter å fungere som om menneskene var menn og kvinne skapt til å passe inn i hverandre og til å utfylle hverandre?

Han lyver aldri for henne.

Hun setter sin ære i å lyve dagen lang.

Dagen går fort og Tora har den stålblå følelsen når hun legger plasthetten over skrivemaskinen. Hun har skrevet ut en-og-tyve nye kort i dag, nye leselystne mennesker som får adgang til hyllene og deres verden.

Cowardice, when done correctly, can be its own kind of bravery.

Nobody knows how to just shut the fuck up and look out the window anymore.