Jeg bare elsket denne. Trist og depressiv i begynnelsen, vakkert skildret både i fortellingen og de fantastiske bildene til Lisa Aisato. Hovedpersonen Julian blir kjent med Hedvig. Hedvig minner meg om Anne fra Bjørkely med sin overstadige blomstrende entusiasme, og som evig Anne fra Bjørkely-fan er dette et stor pluss. Slutten hulket jeg meg gjennom. Så usigelig trist, men samtidig så deilig forløst til slutt. Denne har klassiker-kvaliteter.
Jeg syns plottet var spennende og både det norrøne og øko-perspektivet appellerer til meg. Jeg ble dog ikke helt fenget av fortellerstemmen og karakterene. De ble litt nøytrale for meg. Jeg opplevde at boka gikk litt i samme dur hele tiden og savnet betoninger på det som er viktig i handlingen, særlig mot klimaks.
Et tidvis dystert, mytisk hav-univers der hovedpersonen drar på redningstokt for å finne lillesøsteren sin. På veien møter hun folk som av ren overlevelse utnytter andre vesener, fordi de "må". På tross av nød lar hovedpersonen seg aldri korrumpere og det er hennes superkraft. Jeg tror boka sier noe sant om oss mennesker i alle tider. Den har sårheten og eventyrligheten til en barnebok-klassiker.
Jeg har holdt mye på med norrøn mytologi som historieforteller og koste meg stort med å gjette på dyr og guder underveis. Historien var vill og frodig, og rørende på slutten. Jeg ble glad i dyrene og karakterene. Jeg er nysgjerrig på hvordan boka er for folk som ikke kjenner så mye til mytologien, og hvordan den oppleves av målgruppen.
Forfatteren bruker god tid på å male et rikt og levende univers. Jernulven tok langsomt tak i meg og dro meg inn. Jeg slukte den på under en uke tross de 489 sidene, for jeg ville bare lese. Jeg ble spesielt engasjert mot midten av boka, da hadde den nesten en terapeutisk funksjon for meg. Mot slutten var det litt mye frem og tilbake i forhold til allianser og lojalitet, det gjorde at jeg falt av emosjonelt. Jeg brukte litt tid på å komme inn igjen, men i ettertid kjenner jeg mer aksept for slutten. Det er tross alt første bok i en serie og en helt forløst og tilfredsstillende slutt må jeg vel vente med til siste bok.
Denne boka gikk rett til hjerte. Rørende, vond og deilig forløsende. Jeg hulket meg gjennom slutten som jeg gjør med alle gode bøker av denne typen.
Andre bøker som minnet om denne i tematikk og stemning: "Vi skulle vært løver" og "Jeg er Leona" av Line Baugstø, samt "Apetryne" av Atle Hansen (sistenevnte enklere, kortere og mer lettlest).
Denne boka gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg leste den da den kom, så jeg husker den gjennom et slør av tid og glemsel. Jeg husker at jeg lå i køye-senga på en fjellhytte naglet fast i boka, uten evne til å rive meg løs og nyte påskefjellet. Jeg vred meg av pinlighet på hovedpersonens vegne og lot med ryste dypt. En venninne av meg meldte at hun var helt satt ut i dagevis etter å ha lest den. Så den eneste grunnen til at jeg ikke gir denne seks er at jeg ikke er helt sikker på om jeg liker å settes i den tilstanden av skam og rystelse når jeg leser (selvom det er imponerende at forfatteren får til det), men hvis du liker det og samtidig har en viss toleranse for at forfatteren bruker tid og plass på referanser og kontekst (hvis jeg husker rett), er den vel verdt et forsøk.
Satirisk, karikert, vill, absurd og selvsagt veldig morsom! Men også en spennende krim-fortelling skrevet med varme. Jeg elsket hvert minutt av denne.
En annen satirisk og humoristisk bok som minner meg om denne er "En himmel full av skyer" av Arne Svingen, selvom sistenevnte har en mer alvorlig klangbunn.
Minner også i humor og stemning om de engelske forfatterne og komikerne David Walliams og David Baddiel.
Jeg bare elsket denne boka. Den vekket minner om egne dagbøker i tenårene, bare uendelig mye bedre skrevet. Sår og morsom, rørende og uttrykksfull. Om å være skvist mellom venninnenes ulike verdier og prøve å finne sin plass.
Morsom, feel-good om en gutt som bryter båsene.
Sist sett
