Bokelskere.no

Best: Råta av Siri Pettersen, oppfølgeren til Odinsbarn.
Verst: Heliumhjarte av Bjarte Daviknes Klakegg, en samling prosa som bare så vidt henger sammen.

Boka er spennende og handlingen har driv. Det er alltid noe som skjer, men samtidig savner jeg litt dypere karakterer. Boka har en veldig amerikansk fortellermåte og ditto formuleringer, og oversettelsen er full av skrivefeil. (Særlig "tastaturfeil", slik som hevn i stedet for jevn.) Alt i alt en ukomplisert fortelling som kan glede en bokelsker da den i stor grad handler om kjærlighet til bøker, men samtidig en fortelling som vil blekne bort i hukommelsen med tiden.

Mange bøker har blitt hevdet å være "den nye Harry Potter", men vist seg å være døgnfluer som forsøker å kopiere en fantasy-suksess. Odinsbarn er en "ny Harry Potter".

Handlingen foregår i et unikt univers tydelig inspirert av norrøn mytologi, men med bestemte og klare innslag av Siri Pettersens egen utrolige fantasi. Universet er helt og klart forfatterens eget, skjønt en leser som er godt kjent i norrøn mytologi vil gjenkjenne små og store detaljer med glede - og undring over hvordan Pettersen har tolket og gitt nytt liv til allerede eksisterende elementer.

Selve historien er like magisk, spennende og allsidig som universet. Med flere svært forskjellige fortellerstemmer får leseren innblikk i veldig ulike karakterer, samt en forståelse for hvor forskjellige verdensoppfatninger de forskjellige personlighetene har. Når et rom blir skildret av en som har vokst opp med lite, for så å to kapitler senere bli skildret av en som har vokst opp i overflod er ikke bare dette et godt fortellerverktøy for å få fram ulike verdensoppfatninger, men det sier også mye om karakterene. Slik lar Siri Pettersen karakterene skildre hverandre og seg selv for leseren.

Selve plottet er unikt og fylt med stadige overraskelser. Begynnelsen av boka kan virke forvirrende fordi fremmede uttrykk som for eksempel å favne brukes naturlig av fortellerstemmen, men samtidig er dette noe av det som gjør boka så unik: Leseren må selv forstå hva dette er gjennom å lese andre snakke om og utføre handlingen. Straks leseren har begynt å forstå universet handlingen foregår i bryter forfatteren inn med spenningsmomenter og vrir på ting så både leser og hovedperson blir urolige. Det tar ikke mange sider før det blir intenst spennende, og spenningen gir seg aldri. Før leseren rekker å godta den forrige tvisten introduserer forfatteren en ny tvist, en krise, en spenningstopp. Selv slutten av boka er intenst spennende - en cliff hanger til neste bok i denne trilogien.

Noe av det jeg liker best med boka er hvordan den er så annerledes. Hovedpersonen Hirka er et menneske - og derfor er hun annerledes enn alle de andre. Ofte blir vi i fantasy introdusert for et samfunn med mennesker der helten skiller seg ut ved å ha noe de andre ikke har. Her er det motsatt: Hirka mangler noe alle de andre har.

Denne boka har satt seg i hjertet mitt rett ved siden av Lene Kaaberbøls og Rowlings fantastiske univers, og der kommer den til å vokse og utvikle seg når jeg leser den igjen og igjen og venter i nesten uholdbar spenning på at den neste boka i trilogien om Ravneringene kommer ut.

Liker spesielt godt de små referansene til forfatternes litterære verk og liv.

Grundig, godt forklart og med mye bra oppgaver.

I dag har jeg lest Brente barn skyr ilden. Jeg hadde planer om å gjøre mye annet, men det skjedde ikke. Det var ganske enkelt ikke mulig å legge vekk boka i mer enn én tissepause.

Karakterene er irriterende egoistiske, umoralske og slemme. Det er et sykt univers. Ingen er snille, bortsett fra en gammel dame på siste side i boka som ellers ikke er en del av historien. Hovedpersonen lar seg manipulere irriterende lett. Men det er en helt fantastisk bok, og jeg kan ikke vente på at Maren Mathisen skal skrive flere bøker fra dette universet. Som sagt er boka så spennende og fascinerende at det nesten er umulig å legge den fra seg, språket er godt, spenningskurvene er mesterlig lagt opp og alt bare "klaffer" i denne fryktelig gode og alt for lite kjente boka.

Boka er spennende og engasjerende, og de hjerteskjærende små dagboknotatene fra ni år gamle Ellinor som dukker opp mellom kapitlene lager en helt spesiell stemning i boka.

Jeg skrev et svar til deg, men poster det her også...:

Jeg synes også han som spiller hovedpersonen i boka tolker rollen utrolig bra. Det er litt vanskelig å vite om hovedpersonen er litt tilbakestående eller om han bare ser tilværelsen som utrolig enkel, men det synes jeg Aurvåg klarer å spille veldig fint. Jeg er aldri i tvil om karakteren på samme måte som når jeg selv leser boka. (Av en eller annen grunn hører jeg forresten stemmen til Per Christian Ellefsen som fortellerstemmen når jeg leser...)

Bare noen få setninger inne i boka tenkte ieg at det jeg leste var utrolig bra skrevet, og at jeg burde sitere det. Det gikk imidlertid opp for meg ganske fort at det ikke ville la seg gjøre, da jeg i så fall ville måtte skrive av flere sider. Boka har et poetisk og ettertenksomt språk som gjør at jeg klarer å holde ut med den tafatte protagonisten. Hans unike betraktninger av verden og menneskene som lever i den gjør ham likevel til en interessant karakter.