Bokelskere.no

Takk for fint innspill Jeg har lest Gata utan sol, av japanske Sunao Tokunaga, som ligger på nb.no, her. Den kom i norsk oversettelse i 1976, handler om en storstreik, og er den eneste Japanske boka av denne typen jeg kjenner.
Andre?

18 innlegg på et par dager. Mange takk. Det var en flott start. Her var det flere fine tips. Jeg håper på enda flere utdjupingar. Gjerne nyere stoff, forskjellige land, og kommentarer om de forskjellige forfattere eller bøker, slik mange av dere gjør. Jeg prøver å henge meg på forskjellige av innlegga etterhvert.

Det er lite snakk om arbeiderkultur/ litteratur i våre dager. Noen argumenterer vel til og med for at det ikke finnes lenger. Denne artikkelen fra 1975 sier noe om temaet, mens Store Norske leksikon har denne artikkelen.
Begrepet kan sansynligvis defineres både som arbeidere som skriver, forfattere som skriver for arbeiderklassen, litteratur som er revolusjonær eller peker mot sosialismen, eller er antikapitalistisk.
Jeg vil gjerne ha hjelp både til å grave fram gode forfattere og gode bøker fra fortida som kan gå innunder begrepet, og mer enn gjerne tips om nyere forfattere.

Sjøl er jeg iferd med å avslutte lesinga av fjerde og siste bind om Pelle Erobreren, av Danmarks store forfatter Martin Andersen Nexø. Nexø var både fattig gjetergutt, arbeider og en produktiv forfatter. Det jeg har lest til nå synes jeg er bra. Det viser framveksten av den organiserte arbeiderklassen i Danmark, med mye fokus på de aller fattigste. Og Nexø gjør historia til levende historie, og det er interessant å prøve å trekke paralleller til våre dager i eget hode.

Har du bøker eller forfattere som har gjort inntrykk? Favoritt bok eller favorittforfatter? En god definisjon?

Fra ungdomstida husker jeg Frydenholm av danske Hans Scherfig som et høydepunkt jeg vil lese oppigjen.
For få måneder siden fant jeg Upton Sinclair i USA, delvis etter å ha blitt utfordra av Annelingua. Jeg ga Kong Kull en femmer. Skal komme tilbake med mer om han.

Bra kobling Bjørg! Min erfaring - med ca hundre trailerlass fra Italia med frukt og grønt i bagasjen, er at dette ikke bare gjelder tomatplukkerne rundt Foggia, men drueplukkere mellom Bari og Taranto, fersken og nektarinplukkerne i Modenadistriket, pluss, pluss, pluss. Alle veit, men ingen vil vite.
Markedet rår - på samme vis som banken, slik Steinbeck beskriver den i Vredens Druer.

Det kan være denne, eller tenker du på denne som er noe eldre? Begge var bra.

Var det en sammenheng i hvilke partier som var droppet, og i tilfelle, hvilke var det?

Mesteren og Margarita av Michail Bulgakov

Dette er boka som inspirerte Mick Jagger til å skrive Sympathy for the devil. Dersom jeg hadde lest den året etter at The Rolling Stones slapp Beggars Banquet, er det mulig jeg hadde rangert den der oppe i den udødelige bokhimmelen sammen med Steppeulven og Blikktrommen.
Mens Hesse lar Harry Haller vandre inn døra i Det Magiske Teater og skyte biler, Günter Grass lar Oskar Matzerath stå under tribunen og tromme Jimmy the Tiger så hele naziparaden går i oppløsning, lar Bulgakov Margarita smøre kroppen inn med krem, fly gjennom lufta, knuse vindusrutene i Dramlit, Dramatikerne og Litteratenes hus i Moskva, for deretter å feste vilt sammen med Satan og hans hjelpere.
Flipp i bøttevis. Kult. Men hva så?

Hos Hesse leste jeg også desperasjonen, forakten for a4, for den borgerlige fremmedgjøringen. Og vissheten om at barberkniven ligger der hjemme…
Grass var antinazisme. Han gjorde narr av de folka vi likte at man gjorde narr av. Ting jeg kunne identifisere meg med.

Jeg leste ikke Mesteren og Margarita i 1969, kanskje heldigvis, men i 2014, kanskje uheldigvis, sammen med en gjeng bokelskere på nett, ledet av Kjell K.
John Steinbeck skreiv om Vredens Druer at den hadde fem lag, og at leseren ville se de lagene de sjøl hadde i seg. Det er tydelig at også Mesteren og Margarita kan tolkes på svært mange måter.

Det fine med å lese sammen med andre er at det dukker opp tolkinger og informasjon man ikke har tenkt på. Ulempen er at innspillene også kan ta fokus fra - og forstyrrer leseopplevelsen.
Jeg parallell-leste trivia om forfatteren, om tida han skreiv boka i, og fikk nok et ganske annet inntrykk enn jeg ville gjort som nittenåring.

Anslaget er tungt og tydelig. Det dreier seg om materialisme kontra metafysikk, og om den rolle og det rom litteraturen, og de for øvrig ganske privilegerte forfatterne har i Sovjet på trettitallet.
En forfatter og en redaktør drøfter forfatterens seneste antireligiøse bestillingsverk – som redaktøren ikke vil utgi.
Bristen i verket; en beskrivelse av Jesus, hvor negativ den enn er, legitimerer at Jesus faktisk har levd.

Så spaserer djevelen inn på scenen.
Please allow me to introduce myself
I'm a man of wealth and taste
I've been around for a long, long year
Stole many a man's soul to waste

I virkelighetens verden hadde forfatter Bulgakov større og større problemer med å få utgitt sine bøker i Sovjet, på grunn av kritikerne. Samtidig var han en av Stalins favoritter.

Det stikker en djevel i han, forfatteren av boka, han får en genial idé: De ønsker seg et antireligiøst verk, men er så enkle og firkanta at de ikke kan godta noen annen litterær metode enn platt sosialrealistisk propaganda og alvorlige essays. Jeg sender Satan løs på dem! Boltrer meg! Og overdriver så tydelig at ingen kan ta dette alvorlig.
Samtidig har Bulgakov sitt refusert verk om Jesus han ønsker å flette inn.

And I was 'round when Jesus Christ
Had his moment of doubt and pain
Made damn sure that Pilate
Washed his hands and sealed his fate

Vi får bibelhistoria fortalt av Satan, der han beskriver Pontius Pilatus møte med en mann - som ikke heter Brian - men Ha-Notsri. (Dermed handler det jo ikke om Jesus). Ei historie som strikt blir fortalt i en sosialrealistisk bunad
Det flotte litterære trikset er at denne delen av boka er skrevet helt realtistisk, bort med alle overnaturlige fenomener som å gjøre vann til vin, helbrede syke, mette fem tusen med to (små) fisk og fem brød. Ha-Notsri forklarer at det er en av tilhengerne hans som finner på og skriver ned den slags ting og at det bare er tull.

Så får vi historia om det dialektisk materialistiske Sovjet, fortalt i bibelske vendinger. Vi har en treenig djevel som ikke gjør vann til vin, men papir til penger og penger til papir. Her avløser det ene overnaturlige djevelske fenomenet det andre, minst like fantastiske som de Jesus utførte i følge bibelen.
Forfatteren av boka viser stor oppfinnsomhet i djevelskapen han lar Sovjetborgerne gjennomgå.

Vi får altså en blomstrende metafysisk versjon av det dialektisk materialistiske Sovjet, og en stramt realtistisk og materialistisk versjon av bibelhistoria – blant annet en svært realistisk versjon av Judas selvmord, som det hemmelige politiet står bak.

Boka har mye bra. Nytenkende. Grensesprengende. Forfatteren bruker sin kunnskap om psykiatri, om morfinrus, om sensur og litteratur. Men det blir etter hvert (litt for?) liten avstand mellom den refuserte forfatteren i boka, Mesteren og forfatteren av boka. Det personlige hevnmotivet mot litteraturkritikerne blir til tider for tydelig.
Dette trenger ikke være Bulgakovs feil. Det skrives at andre skreiv ferdig verket.

Boka er som sagt skrevet på trettitallet i Russland, som den gang var en del av Sovjetunionen, verdens første forsøk på en ny type samfunn. Et land hvor livegenskapen for bønder blei oppheva 60 år før revolusjonen, hvor 90 % av befolkninga var analfabeter i 1917, hvor over tjue vestlige land, men England, Frankrike, Polen i spissen sender tropper etter at Lenin har tatt over i 1917 og avslutta Tsarens imperialistiske krig og slutta fred med Tyskland.
Kirka hadde sammen med adelen vært Tsarens viktigste støttespiller, og etter revolusjonen blei jorda delt ut til bøndene, kirka skilt fra staten, med beskjed om å klare seg sjøl økonomisk og ikke legge seg opp i statens affærer.
Det blei satsa voldsomt på å skolere folk, og skolegang blei for første gang obligatorisk.

En viktig del av skoleringen av folket var opplæring i materialistisk filosofi, og det er vanskelig ikke å se boka som en direkte inngripen i dette tema.

Jeg hadde stor nytte av å nylese Den historiske og dialektiske materialismen av Josef Stalin for å forstå denne boka og tida den blei skrevet i.

Hei igjen Ingunn S

Jeg må vel si takk for at du adresserer meg i din oppsummering. En spin off i diskusjon om Mesteren og Mararita blei naturlig nok spørsmålet om materialisme kontra metafysikk, konkretisert til religionsfrihet i Sovjet. Min posisjon har vært et forsøk på å avklare fakta. Hva kan dokumenteres? Hva er formelt riktig – og hva er tro, meninger og synsing, eventuelt resultat av den enorme propagandakampanjen som har vært retta mot Sovjet fra 1917 til i dag her i vesten.

Jeg fant fram til den formelle sida, forfatningen av 1936. Den ga folket en formell stor grad av trosfrihet til både å tro og ikke tro, og viser at det ikke var formelt forbudt med religion. Du viste blant annet til en Wikipediaartikkel som sa at

Antallet kirker sank fra ca. 55 000 i 1914 til 4255 i 1941, og
antallet prester ble redusert fra ca. 57 000 til 5665 i samme periode.

noe jeg synes ytterligere viser at det ikke formelt sett var forbudt verken med kirke, Gud eller kjærlighet til noen av dem.

Jeg viste til at den kristne kirken var tett forbundet med det gamle maktapparatet og mistet sin posisjon med revolusjonen og blei fratatt sine subsidier.

Så til den andre sida, overbygningen, tro, ideologi og filosofi som ditt sitat i går viser til slik jeg oppfatter det.
Min første kommentar for en måned siden til boka henviste til dette, utgivelsen av ”Den dialektiske og historiske materialismen” til Stalin som kom i 1938, og antydet at artikkelen sikkert kom på bakgrunn av grunnleggende diskusjoner i samfunnet, og at dette kunne være en grunn til at det ikke var lett for Bulgakov å utgi ei slik bok om dette temaet på denne tida.
Det er mulig denne henvisningen gikk hus forbi hos mange fordi man verken har lest artikkelen eller kjenner innholdet. Boka/ artikkelen finner dere her.

Hovedinnholdet i denne artikkelen er den marxistiske filosofien, den dialektiske materialismen og den historiske materialismen. Jeg regner med denne blei undervist i skolen i Sovjet, på samme måte som vi hadde obligatorisk kristendomsundervisning i norsk skole til 1980 tallet(?), da en noe mer balansert undervisning tok over.

Det er helt riktig at Stalins artikkel er antireligiøs. Den sier at dialektikken i sitt vesen er det direkte motsatte av metafysikken.
Mens bibelen sier at i begynnelsen var ordet, ordet var hos Gud, og ordet var Gud, hevder artikkelen det marxistiske filosofiske synet som sier at

verden og dens lover kan erkjennes, at våre kunnskaper om naturens
lover, prøvd gjennom erfaring og praksis, er pålitelig kunnskap, at
det i verden ikke finnes ting som ikke kan erkjennes, men at det bare
finnes ting som enda ikke er erkjent.

”Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse,
men omvendt: deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres
bevissthet.”

”Materialismen erkjenner den objektivt reelle tilværelsen som
uavhengig av bevisstheten. Bevisstheten er bare en gjenspeiling av
tilværelsen, i beste fall en tilnærmelsesvis riktig gjenspeiling.”

Naturen, tilværelsen, den materielle verden er det primære, og
bevisstheten, tenkingen er det sekundære, det avledede.

Darwin brukes som et eksempel på

”at den metafysiske naturoppfatningen blir tildelt kraftige slag ved å
bevise at hele den nåværende organiske natur, planter og dyr og dermed
også mennesker er produktet av en utviklingsprosess som har pågått
gjennom millioner av år.”

I motsetning til idealismen, som betrakter verden som
legemliggjørelsen av ”den absolutte idé”, ”verdensånden”,
”bevisstheten” – går Marx´filosofiske materialisme ut fra at verden i
følge sin natur er materiell, og at de mangeartede foreteelser i
verden er forskjellige former for materien i bevegelse … at verden
utvikler seg etter lovene for materiens bevegelse og ikke trenger noen
som helst ”verdensånd”.

Slik som menneskenes levevis er, slik er deres tenkemåte.

Forsida til avisa Fædrelandsvennen i dag sier at den norske kirke mister oppslutning og medlemmer. Dette til tross for at to av de mest uttalte religiøse partiene sitter i regjering. Man skal ikke se bort fra at det også kan ha å gjøre med måten kirka oppfører seg på. Homofili er et stikkord, en biskop som nekter å vie fraskilte er et annet.

I følge annonse i dagens nummer av Lindesnes Avis er Rune Thiel Helland i Mandal fra 13. til 23. mai, ”hvis noen er plaget med unaturlige fenomener/ gjenferd i huset er det bare å ta kontakt.”
Kanskje det var han Stalin burde kontaktet når Woland herjet på det verste i Moskva!

Takk for en lang og grundige tilbakemelding Rolf.

For å begynne med Grass. Hans avsløring gjorde boka mer forståelig for meg, men ikke dårligere. Oskar Matzerath er jo i deler av boka i uniform, i Hitlers hær, som en form for entertainer. Samtidig som han oppretter sitt antinazistiske standpunkt han så ypperlig markerte mens han sto under tribunen og trommet Jimmy the Tiger så hele naziparaden gikk i oppløsning - slik jeg - og jeg regner med de fleste - tolker han. Jeg tolket boka på nytt etter 2006; fremdeles et klart antinazistiske verk, men langt mer som en unnskyldning og en fortolkning av hva Grass faktisk sjøl hadde gjort, og kanskje ikke minst, hva han ønsket han hadde gjort.

Som 18 åring stod jeg på Kruså grense mellom Danmark og Tyskland med tommelen i været og soveposen og andre eiendeler i en grønn armysekk med norsk flagg. Jeg fikk rask lift med en tysk familie som skulle til Bremen. De insisterte på at jeg måtte overnatte i hjemmet deres, og var svært hyggelige. Mannen stoppet fordi han så flagget. Han ville på denne måten be om unnskyldning for å ha vært flere år i Trondheim under krigen, men hadde kun spilt i musikkorkester, og vært sympatisk innstilt til den norske motstandsbevegelsen. For meg var det greit da. For meg var det mer enn greit. For min far hadde det nok ikke vært like greit. Han satt et år på Berg. "De stjal ungdommen vår", sa han. Når han var med meg i traileren til Tyskland spurte han alltid om lov til å skjelle ut folk som oppførte seg dårlig. "Hun er i rett alder". "Greit for meg", sa jeg, "jeg venter i bilen til du er ferdig".

Dette var en avsporing, men leder over til Hamsun, og mer generelt: har forfatterens ideologiske/ politiske/ holdningsmessige/ (flere?) standpunkt noen betydning for bøkene og forfatterskapet? Gjør det henne til en dårligere eller bedre forfatter? Jeg har vansker med å se at det ikke har betydning, fordi jeg ser forfatterjobben som to sammensatte deler. Den ene delen, å beskrive slik at leseren opplever, å komponere uvanlig; det tekniske, den andre delen, retningen. Innholdet. Hvor vil du? Hvorfor skriver du? Form og innhold for å forenkle.

Jeg har lest 10 - 15 Hamsun bøker, og skal lese flere. Han skriver godt – personene er levende, har dybde og troverdige - men jeg synes også han mangler noe, og dette noe definerer jeg som en grunnleggende kjærlighet til det folket han skriver om. Han beskriver enerne, de som kommer seg fram, de som kommer seg opp, og han gjør det på en leseverdig måte.

For å kunne hevde deg som forfatter må du skrive, skrive, trene, ha talent. Men hva kan du om livet og folkene du skal skrive om? Hvor mange turer over Alpene har du gjort, hvor mange krangler med det korrupte italienske politiet har du hatt, og hvor dyp forståelse har du for lojalitet, mot, organisering og kampkraft? Rettferdighet, empati, sympati. Hvem skriver du for og hvorfor?

Hvis man sitter hele livet sitt og skriver blir man (antageligvis) teknisk dyktig. Samtidig kan man lese andre forfatteres beskrivelse av verden. Havet, døden og kjærligheten er igjen inn. Det er jo igjen populært, fordi det er et udødelige tema, mens klassekamp er ut. Å flette inn litt Dostojevskij, vise at man har lest Odysseen, Don Quijote og Moby Dick er viktig.

Men folk har forskjellige behov for åndelig føde etter hvor i samfunnet, og ikke minst, i hvilket samfunn de befinner seg. Maslows behovspyramide kan gi en indikasjon. (Noen sier de ikke leser bøker lenger nede - og dermed er problemstillingen ikke aktuell). Man kunne jo også tenke seg å plassere verdens forskjellige samfunn i en slik pyramide. Så hvem man skriver for har betydning for hva man skriver, og for disse valgene mener jeg forfatterens standpunkt betyr noe.

Hva er den beste litteraturen? Formdelen kan man nok med en viss grad bedømme noenlunde objektivt, men innhold og retning avhenger i stor grad av flertallskulturens syn.

Jeg leser Pelle Erobreren for tida. Ei bok Hamsun aldri kunne skrevet.

Morsom tråd Jostein.

Ikke mange spanske malere har begravd en hund på denne måten, og ingen har prøvd siden.
Du finner malerier til Salvador Dalí og andre av hans installasjoner i Dalí Theatre and Museum i Figueres, noen få mil syd for spanskegrensa på østkysten. Et fantastisk sted jeg gjerne besøker igjen.

Men om det er den bikkja som beskrives her ... se det?

Jeg får lyst til å lese "En beretning om blindhet" etter dette. Begynte på den tidligere, men så blei den liggende.

Takk for en rekke svar på mitt spørsmål om religionsfrihet.
Det har tatt fokus fra lesinga de siste dagene - sammen med andre spørsmål som dukker opp rundt boka – og som for så vidt er noe av poenget med å lese sammen med andre. Fra begynnelsen bestemte jeg meg for kun å lese boka, og ikke sjekke nett. Mot slutten blei det altså tvert om. Dette blir jo en spin off fra selve boka, som jeg ikke er blitt ferdig med. Jeg er kommet til kapittel 26 og ser mange tråder. Tidsplanen var så romslig at jeg har lest flere bøker innimellom, og så sprakk det litt. Får eventuelt komme tilbake med en vurdering etter at alle andre har begynt på ei anna bok.

Temaet religion er et minefelt med mye propaganda. Både fordi det vekker dype personlige følelser og handler om ”tro”, men også fordi mange historiske aktører ikke er objektive. Vesten var ikke bare mot det marxistiske styret i Sovjet, de invaderte jo landet fra 1917 til 1920/21 med England, Tyskland, Frankrike og Polen i spissen. Disse allierte seg med de hvite, Tsarens gamle statsapparat hvor kirka hadde en sentral plass. Det er altså flere parter fra krigen som skiver historia om den andre parten.

Nasjonalbiblioteket har en fantastisk nettside med mye kunnskap.
Det ser altså for det første ut til å være avklart at det aldri fantes noe forbud mot religion i Sovjet, og at trosfriheten i forfatningen på mange måter var større enn den vi har hatt i Norge, i og med at det var slått fast at det også var lov å drive antireligiøs propaganda. (Jevnfør vår blasfemiparagraf og vårt påbud om at minst 50 % av regjeringa var reservert for kristne.)

Den kanskje viktigste faktor til at ”antallet kirker sank fra ca. 55 000 i 1914 til 4255 i 1941, og antallet prester ble redusert fra ca. 57 000 til 5665 i samme periode” kan
ligge i at ”ingen kirkesamfunn lenger blei subsidiert av staten. Alle kirkeorganisasjoner og deres geistlighet opprettholdes ved frivillige bidrag fra de troende selv.” Trossamfunnene kunne bygge egne kirker, men må finansiere dem selv.Sovjetunionen 100 spørsmål og svar Bilag til sovjetnytt 4. 1954.

”martyrdrept for sin tros skyld av kommunistene”
Man må også stille spørsmål om alle negative ting som rammet de religiøse rammet dem fordi de var religiøse. Det var jo ei historie før 1917.

Den 1. november 1981 ble tsarfamilien ble sammen med det store
antallet prester, nonner, munker og vanlige troende som ble
martyrdrept for sin tros skyld av kommunistene, helligkåret av den
russiske kirken i eksil.

Helligkåringen av tsarfamilien ble stadfestet av Moskva-patriarkatet
ved den store helligkåringsseremonien søndag den 20. august 2000.
Denne gangen ble tsarfamilien imidlertid ikke kalt martyrer, siden
deres død ikke var et direkte resultat av deres kristne tro.

Dette fant jeg på Den katolske kirkes nettside

Tsaren hadde ledet et land som i 1917 ikke engang hadde innført obligatorisk skolegang. Formann for Kjemisk forbund i Norge sier 90 % av befolkninga var analfabeter. Opposisjonelle blei sendt til Sibir. Når folket sultet og kvinner og barn kom for å be Tsaren om hjelp lot han militære åpne ild mot dem. Dette førte som kjent til oppstanden i 1905.
Det største kirkesamfunnet, Den russisk ortodokse kirke, hadde Tsaren som sin øverste leder, som de altså helligkåret som martyr.

Du sier at kjærlighet til Gud og kirke var forbudt i Sovjet.
Andre på nettet bruker formuleringer som at religionen var forbudt eller at det var religionsforbud.

Sovjets forfatning, som flere steder omtales som "Stalin - forfatningen" fra 1938 sier i artikkel 124: "For å sikre borgerne samvittighetsfrihet er kirken i Sovjetunionen skilt fra staten og skolen fra kirken. Frihet til å utøve religiøs kultus og frihet til antireligiøs propaganda anerkjennes for alle borgere."
I boka Sovjetunionens grunnlov er den samme paragrafen oversatt slik: "For å sikre medborgerne trosfrihet er kirken i Sovjetsamveldet skilt fra staten, og skolen fra kirken. Alle medborgere har frihet til å drive religiøs kultus og frihet til å drive antireligiøs propaganda."

Det er kanskje litt overraskende og må vel bety at forbudet blei oppheva igjen? Jeg kan imidlertid ikke finne noe sted at det blei innført.

Noen som kan avklare?

Spørs om Jostein har hele teksten til Chicagosangen?
Jeg pleier for øvrig å legge inn noen feil, men det er Marit som bruker å rette dem ;-)

En vakker opplevelse. Jeg leste boka på et par tre dager under en blå himmel foran vedbua, med alle Leonard Cohens sanger på iPoden, avbrutt av vedkløyving, nedsaging av store eiketrær, bæring, stabling, svetting, saftdrikking, soling og avslapping, akkopanjert av yre småfugler som har overlevd snøvinteren på brettet vårt og nå opplever naturens voldsomme oppvåkning. Egen ungdomstid med Songs from a room, Songs of Leonard Cohen og konsertopplevelser myldrer fram, får perspektiver, dypere mening og alternative tolkninger.

Og når månen går ned bak sky
kan du pumpe ham full av bly!
Oh Chicago - my Chicago

Sunget tostemt av Bonco og Opa Crackle, han med bensin og høns

Jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne avslå.
Historien av Elsa Morante
Den gylne notatbok av Doris Lessing
Far Goriot av Honoré de Balzac
Pedro Páramo av Juan Rulfo
Samla pris: 116 kr. 29 kroner boka altså, og da leverer postmannen dem på døra med et hyggelig smil.
Jeg forstår ikke hva Bokklubben holder på med, men visse ting godtar jeg uten å forstå.

Takk for et godt svar og henvisningen til en tankevekkende artikkel. Fornuftige ord i innlegget: Ta dere sammen, for....! fra signaturen Låner, helt vanlig låner

Jeg var forøvrig på mitt lokale bibliotek i dag og fikk låne Kong Kull, som var den eneste boka de hadde av Upton Sinclair. Med mer markedstenkning hadde de vel ikke hatt den heller.

Det er ofte positivt å utvikle ting, men da tenker jeg økt tilgjengelighet og mangfold er bedre slagord enn markedstilpasning og markedstenkning. Digitalisering og gratis tilgang slik Nasjonalbiblioteket legger opp til er positivt. (nb.no har 17 titler av Upton Sinclair. Takk for tips Annelingua).
Videre er jo bibliotekene flinke til å bestille bøker de ikke har sjøl fra andre deler av landet. Vi får kjempe for at det fortsetter.

Mitt lokale bibliotek fikk nettopp nye lokaler med mye bedre plass. Spennende.

En av de vanskelige tingene med å tolke Mesteren og Margarita, er kunnskapen om hvordan det var å leve i Sovjet - på trettitallet, og under Stalin.
Det som alltid er vanskelig når man skal vurdere andre kulturer fra en annen tid er å skille hva som hva tidstypisk, hva som var nasjonalt bestemt og hva som var avhengig av det politiske systemet.
En tendens vil vel alltid være at vi tolker ting med dagens briller i den settinga vi kjenner fra vår egen hverdag.
Mange – som meg – finner fram bøker, artikler og nettsteder som handler om gamle dagers Sovjet. Det som virkelig gjør dette utfordrende er den store polariseringa som fantes, og delvis finnes. Det blei skrevet store mengder regelrett løgn om Sovjet i vest, og det var ikke enkelt å publisere hva man ville inne i Sovjet på den tida. Kildeskepsis er derfor essensielt, og ikke alle sannheter er sanne. Jeg stiller meg for eksempel tvilende til om Stalin faktisk spiste små barn til frokost.
En av de bøkene jeg kom over under felleslesninga om Steinbeck var A Russian Journal
som omhandler en tur forfatteren og fotograf Robert Capa gjorde rundt om i Sovjet i Stalinperioden.
Den har blant annet flere morsomme passasjer hvor han beskriver ting vi oppfatter som ”typisk Sovjet”, som viser seg å være beskrivelser fra 1800 tallet eller tidligere, altså ”typisk Russland”.
Dette er ei sånn bok som ikke bekrefter fordommer, skrevet under mottoet: Try to understand man.

Hvorfor selger biblioteket relativt nye bøker i god forfatning med innholdet intakt?