Bokelskere.no

Kjærligheten elsker å gå videre

Og du som blir igjen
skal gå lenger enn noengang før du skal finne det
stedet du allerede kjente som barn da var
stedet der i drømmene et helt konkret sted
som en lysning i skogen hvor elven rant forbi du
hadde aldri vært der men kjente igjen stedet hvor du
skal

Han var borte. Forsvunnet. Det var den eneste måten å bli elsket på.

Jeg kjempet og gjorde motstand hele natten; jeg foldet hendene, hvisket og ba, ropte og gråt, og da lyset endelig kom om morgenen og jeg klarte å komme meg ut på badet for å se meg i speilet, var det et sjokk å oppdage at jeg så ut akkurat som før, det var ikke mulig å se at jeg ikke lenger var meg selv.

I vannet er det så stille, og jeg er så fri og lykkelig der.

Men vi klarer oss jo ikke uten lys. Lyset tørker tårene våre, og når vi er badet i lys, er vi lykkelige. Kanskje vi bare liker hvordan partiklene regner ned over oss. Lyspartikler trøster oss på en måte. Jeg innrømmer at dette ikke er noe jeg kan forklare logisk.

Det er noe beroligende ved ting som aldri forandrer seg, og det er noe vakkert ved det.

Men både vi selv og menneskene omkring oss legger begrensninger på oss, og vi kan ikke gjøre annet enn å kvitre, slå med vingene og hoppe rundt i buret. Å, om jeg bare kunne flakse med vingene og stige til værs, inn i den blå himmelen, over fjellene og langt, langt av gårde!

Hva tror du jeg føler når jeg hopper opp og ned og klapper i hendene? Jeg tipper du tror at jeg ikke føler noe særlig annet enn den maniske fryden ansiktet mitt viser.

Men når jeg hopper, er det som om følelsene mine strekker seg mot himmelen. Det er sant, trangen til å bli oppslukt av himmelen er nok til å få hjertet mitt til å sitre. Når jeg hopper, kan jeg føle de forskjellige delene av kroppen godt - bena som spenner seg og hendene som klapper - og det føles så veldig, veldig deilig.

Er det nødvendig å skrive ned dette. Han er ikke redd for døden. Men veien dit gjør ham stadig mer skrekkslagen.

Han flykter, snusende på en irriterende måte: som en hund som treffer på ferten av seg selv og blir skremt.

-Man må tåle det som ikke kan unngås.

Hun husket at moren hadde advart henne for mange år siden: Legg aldri fra deg arbeidet mens solen står høyt, Alma, i håp om å finne flere timer å arbeide i morgen - for du får aldri mer tid i morgen enn du hadde i dag, og så fort du kommer på etterskudd med pliktene, tar du det aldri igjen.

Det er skamfølelsen som knytter oss til de andre, som gjør oss til en del av det vi ser, sier Narve. Vi kan ikke tenke oss selv uavhengig av det vi ser, av andre, det er skamfølelsen som gjør oss menneskelige og medskyldige, det er ikke mulig å gjøre noe med skamfølelsen.

Luksusbåtene, bilene, de altfor store husene, de vokser, rikdommen vokser, men menneskene som befolker den blir mindre, man ser dem nesten ikke, de forsvinner i sitt eget. Det kan virke som om man investerer den nye rikdommen i det å fjerne seg fra omgivelsene. Man hever seg over de andre, isolerer seg fra naturen, stenger det ukjente og fremmede ute, man overvinner reisen og kjøper seg bort fra ubehageligheter og vanskeligheter; alt det som kan gi nye og uforusette erfaringer. Det kan virke som om man investerer pengene i en helt ny form for dumhet.
Den nye rikdommens dumhet. De altfor store hyttenes og husenes dumhet. De altfor mange bilenes dumhet. Hvor mange biler trenger en mann? Hvor mange rom trenger et hus? Hvor mange toaletter trenger en kapitalist? Hvor mye dumhet tåler et samfunn? De raske pengenes dumhet. Forbrukets dumhet. Grådighetens dumhet. Den nye rikdommens dumhet.

Jeg løfter opp hjortekalven, legger den over skuldrene og vil bære den til nærmeste gårdsbruk. Mens jeg går, kommer jeg i tvil om det er riktig av meg å gripe inn, om jeg ikke burde latt være å flytte på kalven, kanskje moren ligger i ly i nærheten, skremt bort av meg, jeg vet ikke, blir usikker, skal jeg bære kalven ned, eller tilbake der jeg fant den? Den vil uansett dø, tenker jeg. Den er nesten livløs, den skal dø og det må du godta, sier jeg til meg selv. Du må godta døden, av flere grunner er det viktig for deg at du godtar døden; det er ikke noe du kan gjøre med den, ikke denne gangen heller.

Brevet er et speil han holder opp for meg. Se, sier han, slik var jeg, slik er du. Vi er like. Men er det en ting jeg ikke holder ut, så er det tanken på å ligne faren min.
Mange ganger hver dag tar jeg meg selv i det. Når jeg kremter, tygger, hoster, går, den stillingen jeg ubevisst inntar når jeg leser, måten jeg reiser meg fra en stol på, med et lavt stønn. Min fars talemåter er ekkoer i min munn. Mine ben er min fars ben, mine fingre umiskjennelig hans, kjeven min, nesen, magen. Over alt hvor jeg går drasser jeg på faren min. Og han er tung. Hans bevegelsesmønstre later til å være genetisk lagret i min egen motorikk. Jeg har prøvd å undertrykke det, gå med en lett hoppende gangart, drikke av et glass uten å lute meg innover det, anlegge en springende frasering når jeg snakker, full av kraftuttrykk og moderne sjarong. Det krever at man ustanselig er oppmerksom på seg selv, ser seg selv utenfra med et tredje øye, og det er uhyre anstrengende. Og glemmer jeg bare et øyeblikk å gå, drikke, prate, på disse annerledes måtene, henfaller jeg øyeblikkelig til speilingene igjen.
Det gjør meg kvalm.

Så hardt det er å være kvinne
alltid holdt nede, alltid stengt inne
I foreldrenes vold til hun blir en viv
og mannens slave resten av sitt liv.

(<<Kvinnens lodd>>, engelsk vise fra 1700 tallet)

-Tap av besinnelse er første trinn på veien til latterliggjøring.

När solen ger sommarn dess flöden
då uppväcker näktergalen
de drömmar vi hopat kring döden
som midsommarmyter i dalen.

                    Harry Martinson

Det var en kremmer som kom til en gård på Öland. En liten gutt åpnet.
-Er din far hjemme,gutt?
-Nei, min herre.
-Er han langt borte?
-Nei, min herre. Han er på kirkegården.
-Hva i all verden gjør han der?
-Ingenting, tror jeg. Far er død.