Bokelskere.no

Diagnose: Nostalgi, romantisering av fortiden. Resept: David Foster Wallace, ikke Jonathan Franzen.

Fra spøk til alvor: vanskelig å svare på om du kjenner en slik motvilje, men hadde du visst at du gjorde det kunne vi godt diskutert eventuelle grunner til hvorfor. Nok av dem vil jeg tro. Jeg vil si at "samtidigheten" i seg selv kan ha en verdi, all litteratur er jo (blant annet) et forsøk på å organisere virkeligheten, og noen forfattere klarer å trekke frem noe sentralt underveis. Vet ikke om vi lærer så mye av det, men det er godt å innbille seg at vi gjør det. Hva gjelder mer generelle menneskelige følelser og den slags er den "gamle" litteraturen sikkert like god, noen særlig evolusjonær forandring har vi ikke gjennomgått på 14 tusen år eller så.

Hehe, det krevde ikke mye tankevirksomhet å komme frem til den antagelse at Luhrmanns filmer ikke tiltaler deg. Helt enig i at jazzalderen kan tolkes som et slags kollektivt forsøk på å behandle et traume, en oppgave som ble muliggjort av økonomisk og teknologisk utvikling, poenget mitt var at mennesker, det være seg på individuelt nivå eller som samfunn, ikke kan være helt bevisst på hva det fortrenger. Når jeg sier drøm er det fordi det er det man må tildekke traumet med. The Great Gatsbys melankoli og tvetydighet skyldes at den ser noe datidens samfunn ikke så ved seg selv, men som du sier, dette er subtilt formidlet i boka.

Å overføre dette til film er en formidabel oppgave, kanskje har Luhrmann konsentrert seg om handlingen, hva som rent fysisk skjer, jeg holdt på å si: om bevegelse, og kanskje trer dobbelheten frem på en annen måte i boka. Jeg håper i hvert fall ikke det løses ved hjelp av en overforklarende fortellerstemme. Jeg er enig i at traileren kan bære litt preg av en uforbeholden og glossy romantisering, men med det navnet boka har opparbeidet seg og all den mening som er tillagt verket, er det heller tvilsomt om Luhrmann har "tatt den helt ut". Selv om hans tidligere filmer ikke akkurat er kjent for å være subversive vågestykker.

Hehe. Kan for så vidt slutte meg til dette, men slenger likevel inn noen lite gjennomtenkte kommentarer og spørsmål.

1) Var ikke jazzalderen ganske sorgfri da, i det minste for det miljøet som The Great Gatsby skildrer? Springer ikke melankolien vi også forbinder med denne perioden ut ifra en etterpåklok (og sikkert korrekt) forståelse av denne tiden som en umulighet, som en håpløs drøm og en løgn alle egentlig visste måtte sprekke? Noe av det store med Gatsby var vel nettopp at den så gjennom fasaden. Kanskje klarer filmen å formidle denne dobbelheten på passe subtilt vis (spør du meg hadde det vært mer spennende med en friere adapsjon lagt til vår egen tid, som også bærer preg av at vi fornekter enkelte presserende problemstillinger)

2) Har du noengang stolt på en trailer?

3) Har du likt noen av Luhrmanns tidligere filmer?

Støtter dette. En kalenderfunksjon der alle kan legge inn arrangementer hadde vært fint.

Særlig fint å se Morvern Callar, Being There og Brideshead Revisited på denne lista. Har lyst til å nevne noen andre:

2001: A Space Odyssey (egentlig det meste av Kubrick, jeg har også stor sans for Eyes Wide Shut)
Stalker
Apocalypse Now (riktignok en veldig løs adapsjon av Heart of Darkness)
Crash (kunne nevnt flere Cronenberg-filmer, spent på Cosmopolis!)
No Country for Old Men
The Conformist

Jeg har lyst til å nevne On Battleship Hill av PJ Harvey, som også melodisk sett er helt enorm. Teksten er kort, men rommer noen veldig virkningsfulle bilder. "Naturen har vunnet igjen".. kan håpløsheten man føler over at krig eksisterer og hvorfor den gjør det, uttrykkes bedre? Og denne erkjennelsen kommer til tekstens jeg-person med vinden, som for å si at vi er maktesløse når det gjelder å styre vår kollektive kurs. Kreftene er for store. Landskapsbeskrivelser tjener som bilder på hvordan alt viskes ut og blir borte med tiden, med mindre man som hovedpersonen vet hva som har skjedd der og leser andre ting i det (Cracked like teeth in a rotten mouth). Den konstruerte og fortolkede virkeligheten som overskygger den faktiske. Kanskje forteller låta oss at vi må strebe etter å huske, at vi må fortsette å prøve å lære av historien selv om det er fåfengt.

Det er i hvert fall en flott låt.

The scent of Thyme carried on the wind
Stings my face into remembering
Cruel nature has won again
Cruel nature has won again

On Battleship Hills caved in trenches
A hateful feeling still lingers
Even now 80 years later
Cruel nature, cruel, cruel nature

The land returns to how it has always been
Thyme carried on the wind
Jagged mountains, jutting out
Cracked like teeth in a rotten mouth

On Battleship Hill I hear the wind
Say, "Cruel nature has won again"
Cruel nature has won again
Cruel nature has won again
Cruel nature has won again

You and me both!

Selvfølgelig har du det, hehe. Skjønner, og "Teaterstykket forsøkte seg også for mye på estetikk og humor på bekostning av det underliggende gravalvoret." er en presis beskrivelse av noe jeg oppfatter som en trend hva teateroppsetninger angår. Heller ikke teateret unnslipper vår tids krav til hva underholdning skal være (krav jeg selv ikke deler, men så er jeg også en tidsåndens forræder).

Color me impressed! Regner med at du skal få med deg Abigail's Party på Nationaltheatret?

Happy-Go-Lucky er flott indeed. Du må se dens mørke motpart Naked av samme regissør hvis du ikke allerede har gjort det!

Knapt noen bok det er så enkelt å finne en brukt kopi av på Fretex og lignende, og den norske oversettelsen er gammel, men svært god. En av mine favoritter dette, og selv om noen kjedelige mennesker mener man ikke skal gjøre slike sammenligninger: Boka er mye bedre enn filmen! Og dette kommer fra en som setter Kubrick høyt (i hvert fall 2001 og Eyes Wide Shut). Vet ikke om jeg klarer å kalle tematikken ekkel slik den er fremstilt i denne boka, vet ikke om jeg vil si at boka har noen agenda overhodet; dette er språkrikdom, smertefull kjærlighet og emosjoner i høyspenn.

Vel, min høyst personlige oppfatning av hva dannelse er (eller antagelig mer riktig: bør være) inneholder et ikke ubetydelig element av opprør, så kanskje. Du husker godt, Hiroshima mon amour er fortsatt blant mine største favoritter, mens forholdet mitt til Godard har kjølnet noe. Det var den "senere" Godard jeg var særlig begeistret for, kompromissløsheten og det ugjennomtrengelige ved filmene. Nå setter jeg kanskje større pris på klarhet. Til slutt en anbefaling basert på det inntrykket jeg har skapt meg av din nettpersona: Sans Soleil av Chris Marker. Den er granskende og klar på samme tid.

Hehe, du skal ha for et svært prisverdig forsøk. Gode valg dette. Det slo meg etter avlogging i natt at det var urimelig av meg å etterlyse noe jeg ikke hadde hatt mulighet til å diske opp med selv! I øyeblikkets hete tenkte jeg nok at hva man anser for å være et egnet pensum for menneskeheten ville sammenfalle med ens favorittfilmer, men det trenger jo slett ikke å være tilfelle (det er nok av filmer mange sikkert vil kategorisere som anti-dannelse i mitt personlige utvalg).

Eller, som han liker å kalle den: "Bøker du leser ferdig mens du venter på kaffetrakteren".

Flott, du må legge igjen en betraktning av valgfri lengde her inne når du har lest boka! Ikke føl deg forpliktet til å like den, hehe. Du skal få en til: Sarah Kanes skuespill. Hvis du har sterk mage og ikke er redd for å utforske sinnets mørkeste irrganger. Fullt utbytte krever nok at man er villig til å bli med på "leken". Korte, intense og utradisjonelle stykker. Fås samlet mellom to permer til en slikk og ingenting. Kane tok sørgelig nok livet sitt i ung alder.

Lærer mye nytt i natt, dette er første gang jeg stifter bekjentskap med adjektivet sangvinsk, og det er jo selvforklarende, man skjønner umiddelbart hva det betyr. Ikke mange av de flotte og noe obskure ord som kan skryte av det. Med fare for å kuppe tråden, Mari får refse meg om hun vil: Nevn tre eller flere filmer til som du mener burde være pensum for menneskeheten.

Jeg var, inntil nå, faktisk ikke klar over at en av mine favorittfilmer er basert på en roman. Jeg pleier å få med meg slikt. Takk. Jeg kan i hvert fall skrive under på en varm anbefaling av filmen (flott profilbilde, forresten). Og etter å ha lest Boyhood, Youth og Summertime følte jeg at jeg kjente Coetzee like godt som en nær venn, så jeg har forståelse for hvordan du ordlegger deg, hehe.

Først og fremst bør du lese samtlige av de du har nevnt, hvis ikke du allerede har gjort det! Du kommer sikkert til å få et utall forslag, selv nøyer jeg meg med ett i første omgang, nemlig den boka jeg leser nå: Bonjour tristesse av Françoise Sagan, eller Vel møtt, vemod, som den heter i sin gamle, men etter hva jeg kan bedømme gode norske oversettelse. Ung dame, skarpt blikk, enkelt og krystallklart språk, følelser som på småkynisk vis dissekeres, men som av den grunn trer frem som desto vakrere. Bittersøt refleksjon om tapet av uskyld. Man kan kanskje se på den som den mer modne (kvinner er jo gjerne det) kompanjongen til The Catcher in the Rye. En ny favoritt hos undertegnede dette.

Edit: Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg har slitt enormt med Dostojevskij, lagde sågar en egen tråd her på bruket om mitt problem, der jeg på arrogant vis hevdet at han er overvurdert som forteller. Står til en viss grad for dette ennå. Men denne er god og krever dessuten ikke uker og måneder av deg. Den gamle russeren er bra i komprimert form, uten trettende beskrivelser av alskens trivialiteter og et hundretalls slekts- og økenavn man skal måtte forholde seg til. Til tross for sin korte lengde bugner den også over av problemstillinger som fortsatt er høyaktuelle for det tenkende mennesket.

Edit 2: Child of God av Cormac McCarthy. For en kort og smakfullt smakløs introduksjon til McCarthys harde univers og eiendommelige språk. Kanskje ikke helt kanonisert, men skitt au.

Jeg har ikke lest den og det er godt mulig at det er en flott liten historie, men det er likevel litt kuriøst at funnet av en skolestil vekker slik oppmerksomhet. Det er vel tiden som gjør det, antar jeg. Vi blir sikkert også svært oppspilte da post-it-lappene til Karl Ove Knausgård dukker opp om noen hundre år.

Jeg er sikker på at det finnes utallige eksempler på logiske forseelser i litteraturen, men dette er ikke et av dem, på neste side i boken gjøres det jo klart for oss at han aldri tok av seg alle klærne:

[...] I found the tide began to flow, though very calm, and I had the mortification to see my coat, shirt, and waistcoat, which I had left on shore upon the sand, swim away; as for my breeches, which were only linen, and open-kneed, I swam on board in them, and my stockings.

"Breeches" er altså, i mangel av et bedre norsk uttrykk, en slags piratbukse. Den kan meget vel ha lommer. Hehe.