Bokelskere.no

´I´m not looking for Miss Right, lads,´ he mumbled! ´I´m looking for Miss Right now.

I got home before dawn, being sick outside the door. (The week before I was sick inside the door. My uncle was pleased with the difference.)

… jeg har erfaringer både med UFO-fortellinger og med sekter av forskjellige slag. Det er lett å la seg fange. Særlig for den som kjører av sted med litt flate dekk, for å si det på den måten.

«Jeg suger bare på en ting, Nick!»
«Og hva er det, Kitty?»
«Kan du ikke gjette?»
«Nah ...?»
«Se nedover deg selv, Nick.»
«Ok.»
«Hva ser du?»
«Drink. Telefon.»
«Hva mer, Nick?»
«Skoene mine ...»
«Nick, hva er den store greia som stikker ut der mens du snakker med meg?»
«Å, den! Det er magen min!»

Av og til tenkte jeg på leveren min, men leveren sa aldri noe, den sa aldri, «Slutt med det der, du tar livet av meg, og da vil jeg ta livet av deg!» Hvis vi hadde hatt snakkende levere ville vi ikke trengt AA.

Jeg satt der i regnet.
Telefonen ringte. Jeg tørket av den med en forfalt regning fra ligningskontoret, og tok den.

«Leser du Celine?» spurte en kvinnestemme. Stemmen hennes hørtes ganske sexy ut. Jeg hadde vært lenge alene. Noen tiår.

Cambridge trakk invitasjonen til et forskningsopphold til den kjente professoren Jordan Peterson etter at noen studenter mente at han ikke representerte deres meninger. Som om han skulle det! Han skulle utfordre deres meninger, ikke være enig med dem - universitetets hovedoppgave er sannhetssøken, ikke enighet om meninger.

Det foregår en skremmende kampanje i spesielt USA og Storbritannia, men ideene spres videre til andre vestlige land. Dette er forsøkene på å omskrive historien til politisk korrekthet med hensyn til kjønn og rase, den såkalte «woke»-kulturen. Aktivister på venstresiden, spesielt i USA, har gjort rasisme og kjønnsideologi til nye kampanjesaker, hvor den som ikke er enig, forfølges og i mange tilfeller mister jobben. Selvsensur blir resultatet; få våger lenger å mene noe annet enn det som er definert som den korrekte mening.

Det er et stort konformitetspress i vestlige land for tiden, spesielt når kontroversielle og omstridte tema er oppe til debatt. Identitetspolitikken er én årsak, en annen er rettsliggjøringen av politikk i det offentlige ordskiftet. Så da er frimodighet en mangelvare, men også likhet - at alle borgere kan delta i debatt om alt. Kan menn delta i abortdebatt? Tør de? Eller hvite i debatt om rasisme - menn om feminisme? Identitetspolitikken sier nei. Klima? Sterkt moralisert felt. Og rasjonalitet - er det fakta som debatteres? Ikke dersom moralisering preger ordskiftet eller debattantene har sin egen subjektive realitet.

Den norske utenrikspolitiske «debatten» handler veldig ofte om å si de «rette tingene» framfor å skjære gjennom til sannheten.

Unge mennesker er ekstremt opptatt av identiteter, men ikke av nasjonal identitet. Denne identitetspolitikken handler om tre fellesskap: kjønn, etnisitet og rase, men merkelig nok ikke om nasjonalt fellesskap. Men dette handler om det man bør kalle privatsfæren. Om jeg er litt same eller litt svensk, hva har dette med min borgerrettighet som norsk å gjøre? Vår tids identitetspolitikk handler ikke om en kamp om å bli anerkjent som likeverdig individ i et nasjonalt fellesskap. Det har bikket over og dreier seg om å få anerkjennelse for særbehandling og grupperettigheter.

Det er ikke lett å ha en respektfull debatt om sensitive tema som abort eller migrasjon. Jeg vil også mene at det som presenteres om slike tema, ofte preges av moralisering som teknikk for å gjøre en motstanders synspunkter illegitime. Da får vi mer polarisering, og noen synspunkter blir «innenfor», andre «utenfor». Stempling er en annen teknikk som man kan si er moraliseringens fetter: verre, men mer effektiv.

Jeg er bekymret over utviklingen. I et nøtteskall handler det om intoleransen overfor motsatte synspunkter og innskrenker ytringsfrihet. Denne er størst når identitetspolitikken, også kalt wokeisme, slår til mot dem som mener noe annet enn den om kjønn, rase og etnisitet.
…
Det er ofte moralisering som brukes som hersketeknikk overfor dem som er uenige - at man påstår at eget standpunkt er moralsk best. Da blir den andres standpunkt det motsatte. Dette er ikke debatt. Og ved moralisering og stempling blir helt legitime standpunkter definert som uakseptable

Jeg vil aldri omtales som en «kropp med livmor». Da er jeg virkelig krenket! Og de som har fjernet livmoren, er de «kropp uten livmor»?
Dette tror man nesten ikke kan være sant. Men i Storbritannia ville Jordmorforeningen avskaffe «mother» og innføre «postnatal people», noe som førte til store protester. Noen ville innføre «human milk» i stedet for «mother’s milk» og «chest-feeding» i stedet for «breast-feeding». Dette er absurd.

Aktivister som mobiliserer for noe nytt med diskriminering, får enorm makt. Det anerkjente britiske tidsskriftet The Lancet begynte for eksempel å skifte ut ordet «kvinne» med «kropper med livmor». Dette ble det protester av. Men det oppsiktsvekkende er ikke at man protesterer på at «kvinne» skal erstattes av noe oppkonstruert som reduserer kvinnen til et organ, men at The Lancet lar seg presse til å innføre et slikt språk. Dette går Nittenåttifire en høy gang, nytale av verste sort.

I 1917 gikk sentralstyret i Norsk Arbeidsgiverforening til det skritt å vedta et yrkesforbud for alle syndikalister. Foreningens medlemmer ble forbudt «at anta offentlig erklærte syndikalister», og sentralstyret påla dem «at avskjedige saadanne, som allerede har faat sysselsættelse». Det som ikke ble offentlig kjent, var at deler av dette disiplineringsarbeidet ble gjennomført i full forståelse med LO-leder Ole O. Lian.

Med henvisning til rettsprosessen mot Thrane 70 år tidligere konkluderte Tranmæl: «Loven kommer alltid etter utviklingen. Den går aldri foran, skaper aldri noe nytt. Alt det nye må først kjempe seg fram. Først når det har seiret, blir det lov.»

Selv den mest vulgære propaganda inneholder vanligvis et element av sannhet.