Bokelskere.no

Takk! Denne har jeg planer om å lese i nærmeste fremtid, og da kan en diskusjonstråd være nyttig!

Jeg ser at det trekkes paralleller mellom Beatles og Seierherrene, og jeg kan til dels si meg enig i det, om man konsentrerer seg om del to i boka. Forøvrig likte jeg denne delen bedre også, da den historien som blir fortalt her, det miljøet som blir skildret, nok er mer gjenkjennelig og engasjerende for majoriteten av leserne. Jeg personlig vokste verken opp i Oslo, eller på 50,-60,-eller 70-tallet, men likevel engasjerer denne tidsepoken i norsk historie meg, både her og i Beatles. Like viktig er nok også Jacobsen og Saabyes fortellerstemme, og ikke minst karakterene, i disse to bøkene.

Det jeg synes er litt synd med Seierherrene, er at til tross for den lineære strukturen og åpenlyse sammenhengen mellom de to delene, føler jeg nesten at boka kan leses som to separate deler. Jeg skjønner så godt hva Jacobsen "prøver" å få til og han lykkes nå også i det, men likevel tror jeg han mister en del lesere grunnet bokas første del, og det er synd. Jeg tror nødvendigvis ikke at man må ha lest del 1 for å forstå del 2. Og nettopp derfor synes jeg Beatles er et godt alternativ; her konsentrerer man seg om èn historie og tidsspennet og karakterer er betydelig innsnevret. Dette bidrar igjen til at forfatteren kan gå dypere inn i karakterene, miljøskildringene og historien generelt. Betales er jo også en trilogi(om de to siste bøkene er like gode kan dog diskuteres), men dette er også et godt stykke arbeid som virkelig skildrer en sentral epoke i norsk historie.

Denne fortellerteknikken du beskriver er nettopp det jeg jeg liker så godt ved boka, og Roy Jacobsen generelt. Det muntlige språket og dialekten setter sitt preg på historien og gjør at forfatteren skiller seg ut fra andre forfattere(og bøker) jeg har lest. Skal likevel innrømme at jeg også begynte på denne en gang tidligere, og som hos deg ble den avbrutt etter relativt få sider. Jeg syntes ikke det var noe driv i historien, jeg var ikke spent på hva som ville skje senere, jeg mistet oversikten over hvem alle de forskjellig personene var og jeg synes språket var tungt.

Nå, et par år senere, har jeg derimot gitt boka en ny sjanse, og selv om jeg heller ikke nå følte det helt store gjennom hele første del(dette kan kanskje ha noe med at jeg personlig ikke har noen direkte tilknytning verken til dette stedet eller denne epoken i norsk historie). Men, da jeg kom til bokas andre del løsnet det virkelig. Her er den Roy Jakobsen jeg kjenner igjen fra "Vidunderbarn". Grunnen til at jeg likte denne bedre er at vi nå blir kjent med annengenrasjonen; vi bytter synsvinkel og fortelleren snakker nå direkte til leseren, det likte jeg. Språket er enklere, men fortsatt denne muntlige fortellierstilen med innslag av "lokale" ord, men jeg synes alt dette fungerte mye bedre her. Det er også mye mer humor og action i denne andre delen av boka.

Jeg mener ikke med dette at du på død og liv skal lese boka, som for med alt annet er jo ikke alt for alle. Jeg vil bare si at den blir bedre. Og om du likevel bestemmer deg for å ikke lese den, så les "Vidunderbarn", om du ikke allerede har gjort det. Den er fantastisk!