Bokelskere.no

Vel, det sier jo mer om Schopenhauer enn om kvinnene;)

Mange selvsentrerte menn har sagt mye rart, som biskop Heuch på slutten av 1800-tallet: "Min kone har vært meg underdanig i femti år, og jeg har aldri befunnet meg annet enn vel med det."

Jeg har hørt rykter om at folk spiste poteter før de var kommet til landet i en av Ragnhild Magerøys bøker, men jeg vet ikke om det er sant eller ondsindet sladder. Noen som vet?

Jeg har to forskjellige grunner til å lese bøker om igjen. Den ene - og "respektable";) - er at jeg synes boken er så god at jeg gjerne vil lese den en gang til på et senere tidspunkt i livet, for å se om den gir meg like mye da, - eventuelt kanskje noe nytt og mer. "Kristin Lavransdatter" har jeg lest i hvert fall tre ganger, og har da nettopp opplevd at jeg ser andre ting ved den enn ved første gangs lesing. Samtidig har det nok også i den forbindelse vært et ønske om å gå inn i en verden jeg har trivdes i;)

Den andre grunnen til gjenlesing, er når jeg ønsker meg en lettvint, trivelig og kjent flukt fra hverdagen, - når verden har gått meg i mot. Da har jeg tydd til "Vi som går kjøkkenveien" av Sigrid Boo som innledes med den inspirerende setningen i eplekjekk 1920-tallsstil: Ærlig talt - jeg var i et elendig humør. Det var ikke så ofte jeg tillot mig selv å være det, kjære, man hadde da lært å leve livet leende. At livet var en jammerdal, det var et faktum som man ikke måtte ta for tungt. ;)

For øyeblikket driver jeg med gjenlesing av den mer seriøse sorten. Som 18-åring var jeg oppslukt av Dostojevskijs "Forbrytelse og straff", så nå mente jeg det var på tide å finne den frem igjen. Resultat: Jeg synes den er veldig god nå også, og jeg skjønner kanskje mer, - men jeg leser den nok med litt andre øyne og er ikke like trollbundet. Sånn er livet;)

Ava hadde rett svar ovenfor, - Hoem og Kjærleikens ferjereiser:)

Det var den jeg tenkte på! Hvilke andre er det?

Det kan jo være det drønnet der også, men det var ikke den jeg tenkte på. Denne er på nynorsk ...

Litt hjelp: Typisk 70-tallet;)

I hvilken norsk roman høres stadig drønn av skyting ute fra øyene?

Jeg testet nå spørsmålet på min voksne sønn, og han løste den like fort;) Det er noen historier som sitter dypt!

Karl (Kavring) og Jonatan?

Ja, det er det! Men jeg er glad jeg fikk oppleve det uten å skulle analysere det! ;)

Ja, og jeg tror jeg også må ha syntes det da jeg leste den. Det er nå i ettertid jeg bare har husket denne nedbrytingen av rollen, og syntes det var vemmelig. Kanskje jeg får se om jeg kan få tid til å lese den om igjen?

Og jeg hadde ikke lest resten av diskusjonen da jeg svarte deg lenger oppe;)

Jeg har stor forståelse for at man kan ha behov for å forenkle verden samtidig som man ser det umulige i det. Men det å stemple en gruppe i skriftlig offentlighet er noe helt annet. Man kan nok si slikt i en opphetet diskusjon, men det fungerer helt annerledes "på trykk".

Jeg synes nå det er forskjell på selvironi og ironi på andres vegne, - og den siste ser jeg ikke alltid humoren i:)

Jeg er enig i at Barnepiken var veldig bra, og den fikk meg til å tenke på "Drep ikke en sangfugl", - en utrolig bra sørstatsroman. Skeeter i "Barnepiken" minnet meg litt om jentungen som var jeg-personen i den, - også hun en hvit pike som ikke var helt A4 og begynte å tenke selv.

Denne boken leste jeg for ca. 40 år siden, og jeg husker at jeg da syntes den var fin og fascinerende - og morsom (hovedpersonen som ligger og gjemmer seg i en eplehage for å fange/skremme folk som gikk på slang var kostelig lesning!). I voksen ettertid har jeg imidlertid følt en viss vemmelse ved tanken på boken, - denne unge mannen som gikk inn for å bryte ned kvinnen han var forelsket i, fordi han mente hun bare spilte en rolle og ikke var "seg selv". Jeg er usikker på om jeg har husket det riktig, men hvis jeg gjør det, synes jeg jo nå at dette var en motbydelig oppførsel: han skulle vise henne hvor dum hun var, og så skulle masken falle! Husker jeg riktig?

Interessant spørsmål som jeg ikke har tenkt på på en stund! Jeg er ikke for å bruke fornavn til hvem som helst, men jeg tror nok at jeg da foretrekker å bruke hele navnet, og særlig til kvinner(!), - bare etternavn er litt for "tøft" for meg;)

Må jo bare fortelle at jeg hadde Helga Stene som norsklærer på gymnaset, - en ganske bisk dame som insisterte på .... Oj, nå har jeg glemt det, - om det var at vi skulle være dis eller at hun bare brukte etternavn på oss, eller begge deler, det husker jeg ikke! Men dette er lenge siden;)

Er forøvrig helt enig i at det er viktig at kvinnenes krigsinnsats og krigsopplevelser trekkes frem og nevnes i denne sammenheng!

Flott du sier det! Jeg har stadig prøvd å slå et slag(!) for den her inne;)