Bokelskere.no

Filmen kan kjøpes på Nasjonalbiblioteket, og den er ikke basert på För Lydia, men har, som den boken, større forståelse for den kvinnelige hovedpersonen enn originalversjonen hadde.

Jeg er ikke medlem i lesesirkelen og velger derfor å komme med en liten ekstraopplysning her og ikke i diskusjonstråden. Men jeg tenkte det kanskje kunne være interessant for noen å vite at Kerstin Ekman i sin siste bok, Mordets praksis, lar handlingen knytte opp til Doktor Glas og også lar hovedpersonen treffe og bli inspirert av Söderberg.

Og i den forbindelse kom jeg på at det faktisk finnes et eksempel til på at en kvinnelig forfatter skriver en bok som går tett på en av bøkene til Söderberg. I 1973 ga Gun-Britt Sundström ut romanen För Lydia, som var en "gjenfortelling" av Den allvarsamma leken, men lagt til vår tid og sett fra den kvinnelige hovedpersonens side. Da Anja Breien i 1977 laget en høyst severdig film av den boken, skal hun ha benyttet seg av Sundströms vinkling.

Ja, den kunne vært god hvis den var blitt kraftig beskåret!

Den er på 1148 sider ...

Terningkast 6 av Guri Hjeltnes i VG og 5 av Inger Bentzrud i Dagbladet!

Men alle forståsegpåere har jo likt den så godt! 😉

Jeg må med skam melde at jeg ikke ble like revet med av dette bejublete eposet som mange andre har blitt, - skjønt jeg vet faktisk også om folk som har gitt opp underveis.

Det er jo i utgangspunktet et fantastisk flott prosjekt, - å følge en familie gjennom mer enn hundre år og se hvordan livet til enkeltmedlemmer blir preget av både tiden de lever i og av slektens medlemmer og historie. Forfatteren bruker innledningsvis et fascinerende bilde av et vakkert teppe hvor hver person er en tråd, og hvordan disse danner et mønster og blir til et nydelig teppe, sett i sammenheng. Men jeg vet dessverre ikke hvor vakkert dette bildet egentlig ble, til det var renningen, som var laget av tid og sted, for preget av verdens ondskap under revolusjoner og i krig, samt av et paternalistisk samfunn, - som forøvrig også rammet mennene. Det er hovedsakelig kvinnenes skjebner vi leser om her, og de blir faktisk uhyggelig like, - og det går stort sett ikke så bra med dem. Dette skyldes imidlertid ikke bare de ytre omstendighetene, - det skyldes også deres personligheter, psykiske reaksjoner og valg. Vi følger dem tett, litt for tett etter min oppfatning, alle deres tanker og følelser blir utmalt til det kjedsommelige, vil nå jeg si. Så selv om jeg til tider ble revet med av handlingen og syntes det var interessant å følge den historiske utviklingen i Georgia, ble jeg lei av det ordrike tankespinnet til hovedpersonene, som jeg heldigvis ikke kjente meg igjen i, - jeg gledet meg bare til boken endelig ville ta slutt!

Nå har jeg kost meg med å se filmatiseringen av Ved Vejen én gang til, og jeg oppdaget da noe utrolig fascinerende som har gått meg hus forbi tidligere. Det øyeblikket da forfatteren så den ukjente kvinnen i vinduet, som jeg har fortalt om ovenfor, er tatt med i filmen! Vi ser Katinkas drømmende ansikt i vinduet idet et tog kjører forbi, og i togvinduet ser vi et kort øyeblikk en "herre" som ser mot henne, - utvilsomt Bang selv! Fikst og dyktig gjort, - en slags filmatisk intertekstualitet! Så nå kunne jeg ikke dy meg, men er i gang med å lese Ved Veien for tredje gang!

Støttes, - jeg orket ikke se den ut!

Det er jo en kulturhistorisk interessant bok, - samtidige skildringer er alltid det. Jeg har bare lest den forkortede ungpikeutgaven og sett filmene, men det var et stort øyeblikk da jeg skjønte at Louisa May Alcotts foreldre var omgangsvenner med naturfilosofen og forfatteren Henry David Thoreau som jeg har lest med stor glede som voksen! De var alle en del av transcendentalisme- og forfattermiljøet i Concord og Boston.

Dette er den fascinerende historien om hvordan den første norgeshistorien ble til, om mannen som skrev den og om hans tid, - 1600-tallet. Tormod Torfæus (opprinnelig Torfason) var en begavet islending som vokste opp omgitt av gamle norrøne sagaer og skrifter. Interessen for disse førte ham til universitetet i København hvor han en periode var kongelig antikvar og sørget for innsamling og avskrift av de gamle islandske håndskriftene, før skjebnen førte ham til Norge og Karmøy. På kongelig bestilling skrev han der et firebinds verk om Norges historie, mens hans skrivere sørget for avskrifter av de originale islandske sagaene, - som i en periode ble oppbevart i en potetkjeller der! Dette arbeidet, som ble utført på gården Stangeland på Karmøy, var så stort og omfattende at Birgisson skriver at det var tre filologiske institusjoner i datidens Skandinavia: Universitetet i København, Stangeland på Karmøy og Antikvitetskollegiet i Uppsala/Stockholm! Tenk det!

Torfæus gjorde et fantastisk arbeid for å tilgjengeliggjøre de gamle skriftene og var stor i sin tid, både som antikvar og historiker, men ettertiden har ikke visst å verdsette hans historieskriving. Særlig hans form for metode og tilsynelatende manglende kildekritikk har blitt kritisert, og norgeshistorien i fire bind som var skrevet på latin, har ikke blitt oversatt før i våre dager. Det er heller ikke lenger allment kjent at det var på grunn av hans iherdige innsats at vi i dag kjenner så mange islandske håndskrifter, - eller at han for eksempel var den første som mente Vinland måtte være på New Foundland!

Men nå har Birgisson løftet ham frem i lyset og skrevet en fascinerende og lærerik bok om hans liv og gjerning, og jeg føler meg hele tiden i trygge hender. Birgisson har tydeligvis et stort kildetilfang å ta av, og han dikter aldri, men gir oss et verdifullt innblikk i siste halvdel av 1600-tallet generelt og Torfæus liv og virke spesielt. Vi blir ført fra livet på Island, til kongens hoff og det dansk-norske embetsverket i København og til storgården Stangeland på Karmøy. Vi er også med på en skjebnesvanger slåsskamp i en kro i Danmark og bivåner en trolldomsprosess i et rettslokale i Rogaland, men vi føres først og fremst inn i Torfæus’ iherdige arbeid med de norrøne håndskriftene og historieverket hans. Dessuten treffer vi Torfæus’ gode venn og etterfølger som har fått et mer kjent navn i ettertiden: Arni Magnusson. I den forbindelse får vi også en innføring i kildekritikk og forskjellig bruk av sagaene og tilnærming til historien.

Jeg har gjennom denne boken fått tettet hull i min viten og bundet sammen spredt kunnskap til et storslagent bilde som strekker seg ut både i tid og rom. Som det vel fremgår er jeg altså veldig begeistret, og boken kan anbefales til alle som er interessert i eldre historie - både sagaer og 16-1700-tallet! Den fikk en sekser av meg!

Takk skal du ha, - jeg håper jeg finner ut av det, skal prøve en annen dag. Artig at det er flere enn annelingua og meg som har sansen for bøkene til Annik Saxegaard 😊

Takk skal du ha, - men det var komplisert!!! Uten at jeg har tittet, tipper jeg at de to leserne var annelingua og meg selv! 🤪😁😁

Takk for den lenken! Nå har jeg lagt til noen, riktignok uten omslagsbilde, for filen var for stor. MEN, det som er så rart, er at når jeg søker opp forfatternavnet kommer de ikke opp, men de ligger blant mine bøker på min profil!

Jeg må dessverre innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne. Jeg har ikke lest noen bøker med Wallander tidligere, men jeg har jo oppfattet at det skal være gode bøker. Men jeg må nok innrømme at jeg ble dugelig lei denne fyren som var så lei av det meste, - riktignok først og fremst seg selv og sin egen livssituasjon. Alle livets hverdagsligheter blir detaljert beskrevet, så detaljert at hvis de fleste ble fjernet, ville ikke boken vært på langt nær så tykk, og det hadde passet meg bra. En annen ting er at selve plottet var utrolig forvirrende og komplisert, noe som forøvrig ble gjentatt til det kjedsommelige, - men allikevel så jeg alternativer som ikke ble nevnt eller fulgt opp av den forvirrede staben! Jeg håper politietterforskning foregår mer strukturert enn dette!
Når det er sagt, skal Mankell ha ros for å ha gått inn på et felt som i 1998 var nytt og fremmed: datateknologiens ufattelige muligheter. Og ved å skildre opplevelsen av dens inntog, fungerer boken som en slags lærebok i vitenskaps- og kulturhistorie. Jeg vil også berømme skildringen hans av hvordan det er å bli eldre, - å oppdage at tiden endrer seg uten at man klarer å henge med, at man mister kontrollen og blir pustet i nakken av de som er yngre. Disse to poengene løftet boken til terningkast fire fra meg, jeg hadde lenge tenkt at det bare ble en treer, - men da skal det være sagt at jeg ikke er så glad i krim utført i stor, verdensomspennende skala, - jeg foretrekker de hjemlige, familiære mordene😉😁