En bok med både spennende språk og en fin fortelling. Likte særlig godt at du aldri vet fortellingen går hen eller hva som foregår inne i hodene til karakterene. Syns de beste bøkene er de hvor du må tenke selv for å forstå!

Denne typen bøker ligger innenfor min favoritt-genre. Oppvekst, hardt arbeid, trange kår og vanskelige skjebner faller i smak. Likevel når ikke denne fortellingen helt opp for min del. Jeg venter litt for mye. Venter på at noe skal skje, jeg venter på tilbakeblikk jeg ikke får, blir ikke fortrolig med karakterene og jeg kjeder meg litt til tider.

De usynlige heltene

I forrige uke var jeg så heldig å få være til stede på et arrangement med Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset. Arrangement hadde tittelen "Havet, fisken og folket". Jeg var på dette tidspunktet allerede godt i gang med boka, men altså ikke helt ferdig. Akkurat det er jeg glad for, fordi denne Litteraturhuskvelden tilførte meg noen flere perspektiver som jeg fikk god nytte av i min tilnærming til boka.

At et knippe av de profesjonelle anmelderne har trukket paralleller mellom "De usynlige" og Hamsuns "Markens grøde", overrasker på ingen måte meg. Faktisk tenkte jeg selv i de baner mens jeg leste boka, for nærmere det dypt eksistensielle er det vanskelig å komme, tenker jeg. Da Roy Jacobsen selv fikk spørsmålet om han er inspirert av Hamsun i et intervju i Klassekampen 17. august i år, svarte han følgende:

"Man kommer aldri utenom Hamsun, og jeg har lånt mye fra ham når det gjelder språk og litterære teknikker. Men Hamsun holder dommedag over skikkelsene sine, det gjør ikke jeg. Det er ikke mye stil over å være en person i en av Hamsuns romaner, det er litt kulere å være person i min. Du har litt større sjans, for å si det sånn. Man skulle tro at Hamsun aldri hadde møtt et ordentlig menneske."

Handlingen i "De usynlige" er lagt til øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, og finner sted i tidsperioden 1913 til 1928. Det har ikke lyktes meg å finne øya, så jeg antar at den er fiktiv. Det som derimot ikke er fiktivt, er handlingen. Den skal nemlig være basert på forfatterens egen morsslekt.

På Barrøy bor ekteparet Hans og Maria Barrøy, og de har bare ett barn; Ingrid. På øya bor også Barbro, søsteren til Hans, og dessuten deres aldrende far. Ingrid er tre år og skal døpes, og det er henne vi følger gjennom hele boka. En sterk kvinneskikkelse som blir voksen så altfor tidlig, fordi livet - det karrige livet og tilfeldige omstendigheter - tvinger henne til det. Tanten Barbro er nokså vill av seg, ikke helt egnet for det ensformige og ensomme livet der ute i havgapet, hun vil noe mer som omstendighetene ikke kan gi henne - og en dag går det også galt. Broren Hans har da forsøkt å kvitte seg med Barbro, skaffe henne en huspost, men hun kommer til slutt hjem med et farløst barn i magen i stedet. Et barn som blir til Lars, en nevenyttig og praktisk kar de etter hvert ikke skal klare seg foruten.

Etter krigen (første verdenskrig) kommer det noen svensker ut til øya, og dermed blir svenskekaia bygget. Et solid byggverk som skal stå til evig tid fordi det er bygget i stein. Det gjør derimot ikke bryggehuset som blir forsøkt bygget tre ganger før de får det til å stå for vær og vind - en evig kamp mot naturkreftene som er ekstraordinært sterke her ute i havgapet.

Sentralt i øyboernes liv er Lofotfisket. Selv om de i tillegg har inntekter og mat fra et lite knippe med husdyr, er det ingen tvil om at det er fisket som sikrer de største inntektene. Når mennene drar avgårde på Lofotfiske, er det med livet som innsats. Man vet aldri om alle kommer levende tilbake. Tiden før avreise preges av dette alvoret.

"Så slår alvoret ned i dem.

Ikke en storms alvor, men årets og øyas langsomme og grunnleggende skole i ensomhet. Det er plutselig færre av dem, de går rundt og mangler øyas overhode. De blir lavmælte og tause, hissige og utålmodige. Lofoten er i tillegg et sted man ikke nødvendigvis vender helskinnet hjem fra, det er et lotteri med døden, der over to hundre mann går ned hver vinter, noe de ikke taler for høyt om, det holder med noen halvkvedede viser. Det finnes da heller ingen kirkegårder med flere kors uten lik enn dem Vårherre holder sin hånd over langs denne kysten.

Og slik går dagene, i januar.

Samt i enda tre måneder. Med frost og kovdam og gamleerik." (side 65)

Det er et sterkt folk som beskrives, men alle klarer likevel ikke dette livet. Ikke bare havner mor Maria i en periode på asylet, men hun kommer i det minst hjem til slutt. Den fine fruen hvis barn Ingrid blir sendt til for å passe, kommer aldri derfra etter at mannen hennes har gått konkurs og mest sannsynlig tatt sitt eget liv. Og plutselig blir Ingrid, hvis eget voksenliv egentlig ikke har tatt form enda, fylt med ansvar for to unger som har vokst opp i rikdom, og som nå må avfinne seg med det vesle hun og hennes familie har å tilby ... Det er et karrig liv, et helvetes liv ... Man snakker ikke i utrengsmål, og planer og drømmer holder man helst for seg selv.

Jeg ble fullstendig bergtatt av denne romanen! Roy Jacobsen behersker det litterære språket til fulle, og sjelden har jeg møtt på en samtidsforfatter som så til de grader behersker metaforenes kunst som nettopp ham.

"Presten kommer ilende etter og blir stående og beundre den hvitkalkede kirka som er kommet til syne som et blekt frimerke under de svarte fjellene der noen siste snøflekker ligner tenner i et råttent gap." (side 7)

Jacobsen er sikker i språkføringen, beskrivelsene er knappe og det er mye undertekst som det er overlatt til leserne å gi mening og tolke. Det er kanskje nettopp her han minner meg så veldig om Hamsun, selv om Jacobsen aldri faller for fristelsen til å sette seg til doms over sitt persongalleri. Der Hamsun harsellerer med sitt persongalleri - der behandler Jacobsen sine personer med den dypeste respekt.

Det er en rå og brutal skildring vi serveres, men ikke en eneste gang bruker Jacobsen klisjeer eller billige triks for å apellere til leserens primitive følelsesregister. Man er heller aldri i tvil om at akkurat slik han beskriver det karrige livet - nettopp slik må det ha vært for dem som bodde så langt fra folk, så nær det ytterste havgapet det var mulig å leve. Et landskap som i dag er avfolket, men hvor øyriket innenfor ble reddet av gongongen gjennom en iherdig distriktspolitisk innsats som i det minste sikret broforbindelse mellom de største øyene, og som har gjort at det i dag bor tusenvis av mennesker der ute. Skjønt mange av helårsboligene gradvis og umerkelig gjøres om til fritidshus, selv om dette neppe er i tråd med kommunenes intensjoner ... sånn egentlig ...

Det lukter Nordisk Råds Litteraturpris lang vei av denne romanen! Den har nemlig alle de klassikerpreg jeg kan komme på; en udødelig og tidløs historie, en historie med mange bunner og som kan leses om og om igjen, en språkføring som er av høy litterær kvalitet - i tillegg til at det er herlig at forfatteren løfter frem en viktig del av Norges historie. En historie godt egnet til å skape stolthet for alle dem som faktisk kommer fra denne landsdelen, men som kanskje ikke har snakket høyest om det tidligere i sitt liv ... En historie om et kystproletariat, som har bidratt til å bygge Norge, men som tidligere har vært utelatt fra historiebøkene. Og alt er krydret med autentiske dialektord, godt gjenkjennelig for alle oss med familiære bånd til Helgelandskysten. I det hele tatt en fantastisk roman som fortjener terningkast seks! I likhet med hans roman "Seierherrene" som utkom i 1991, og hvor handlingen er lagt i samme område!

Naken, ærlig og sår. Alikevel litt kjedelig selv med nydelige skildringer. Skyldes kanskje at livet på en øy er hardt, nakent og kjedelig.

Litt for mange skildringer etter min smak. Boka må leses sakte. Har aldri brukt så lang tid på 240 sider noen gang. Litt skuffende rett og slett!

Jeg har bare ett ord: Imponerende!

Dette var virkelig en vakker liten bok. Den levde i aller høyeste grad opp til den voldsomme positive omtalen den har fått. Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg er noen stor fan av Roy Jacobsen (jeg greide aldri å bli ferdig med "Seierherrene"...), men denne falt jeg for. Jeg rakk å bli glad i den fargerike familien ute i havgapet på kort tid.

Dette er ei forteljing om ei lita familie som bur på ei lita øy på Nordlandskysten for omlag 100 år sidan. Hovudpersonen er Ingrid, ein får følge henne gjennom oppveksten frå ho blir døypt som 3-åring, og fram til ho er ei ung dame. Små og store hendingar i familien blir skildra på ein likefram måte, og ein kjem tett inn på hovudpersonane. Dialogen er knapp, det er like viktig kva som ikkje blir sagt som kva som blir sagt. Ein må også nevne at naturskildringane i boka er av god klasse.

Livet på den vesle øya er prega av hardt arbeid frå morgon til kveld. Forfattaren har lagt ned ein stor innsats i å beskrive ulike arbeidsoperasjonar, navngi reiskapar og ellers gi ei detaljert og truverdig utgreiing av levemåten på denne tida. Enkelte passasjer i boka har karakter av oppramsing av hendingar heller enn ei velkomponert historie. Ein får innimellom kjensla av at formålet med boka ikkje først og fremst er å fortelje historia om oppveksten til ei sterk, ung jente, men heller å nytte ei slik forteljing som rammeverk for å kunne formidle kystkultur og tradisjonar frå Helgeland.

Øya er berre såvidt stor nok for å brødfø ei lita familie, og den som rår over øya må vere viss på at ein prioriterer både dyrkajorda, husdyrhaldet og arbeidsinnsatsen på ein optimal måte for å sikre maksimalt matutbytte. Nesten som profittoptimalisering i ei bedrift. Dei greier årvisst å karre saman såpass med ressursar at dei kan oppnå små, stegvise framskritt på øya. Kai, brønn, møblar og etter kvart også maling til våningshuset, det blir ei råd med alt for den som er både arbeidssam og nøysam.

Den kanskje mest gripande delen av boka er korleis menneska på denne ytterste nakne øya, langt borte frå folkeskikken, viser at når det røyner på så er dei langt meir siviliserte enn bygdefolket.

Det er i tillegg mulig at der er eit ekstra lag i forteljinga som eg ikkje har fått med meg. Enkelte hint undervegs, antydningar og stemningar som ser ut for å vere skrive inn med overlegg, men som eg kanskje ikkje greier å tolke. Derfor kjem eg nok til å følge med på eventuelle diskusjonstrådar om boka framover, for å sjå om det var noko eg gjekk glipp av.