Viser 21 til 30 av 38 omtaler
Dette var dessverre ikke en bok for meg. Med tanke på andre omtaler var jeg sikker på at den ville falle i smak. Syntes handlingen var rotete og kjedelig, vanskelig å få med seg sammenhenger på grunn av mye hopping fram og tilbake. Personlig ville jeg nok hatt mer glede av den om jeg hadde tilknytning til miljøet. Føler dessverre denne boka er litt vel hypet.
Min første tanke da jeg la fra meg boka var; men, er det ferdig nå? Var det alt? Og: Det må jo komme en oppfølger?
Jeg hadde en snurt følelse av at forfatteren hadde lurt meg, for karakterene framstod så stiliserte og med liten dybde, - jeg ble liksom ikke kjent med dem, bare med slitet og overlevelsen.
Og DER kjære lesere ligger bokas genistrek! Roy Jacobsen er en luring som bare hadde gjort akkurat det tittelen lover leseren: "De usynlige".
Persongalleriet blir på en måte gjort usynlige i sitt slit og strev, fordi man får høre lite om følelser og tanker.
Derimot beskrives miljø, arbeid og de ytre kulissene inngående, med kraft og kunnskap. Og sånn var det vel å overleve i havgapet, prisgitt elementenes herjinger. Man måtte ha handlekraft for å overleve, så fikk tanker og følelser følge deretter.
Boka er vakker i all sin enkelhet, og gir en god beskrivelse av livet på ei lita øy på Helgelandskysten de første tiårene av 1900-tallet.
Jeg skal ikke røpe noe om Martin, Hans, Barbro, Ingrid og Maria, - les historien og døm selv.
Anbefaler den, som en god historie, men ikke minst også på grunn av ettertanken som kommer sigende etter at boka er ferdig. Terningen lander på en femmer, Roy Jacobsen, - og oss i mellom: Kom gjerne med en oppfølger fra samme miljø!
Fin bok om livet på småøyene.
Forfatteren sier at tittelen De usynlige kommer av at menneskene som levde på disse øyene og som er grunnlaget for hans bok, på en eller annen måte er forsvunnet fra hukommelsen til det offisielle Norge.Det er mye natur i romanen derfor kom tanken på den prisbelønte filmen "Sigfred og Ragnar og dei sju strauman" da jeg leste den. Link til et innlegg på bloggen min
Sterkt og velskrevet om det slitsomme hverdagslivet til en familie på Helgelandskysten i 1910 og 1920 åra. Fortellingen er visstnok basert på forfatterens egen familiehistorie (morssiden) Boka er gjennomsyret av gode og detaljerte skildringer, både av de geografiske omgivelsene, personene, det harde arbeidet disse personene utfører, og redskapene de bruker i dette arbeidet. Forfatterens gode formuleringer og grundige beskrivelser gjør det lett for leseren å leve seg inn i det han til enhver tid formidler. En bok jeg vil huske, og trolig kommer til å lese om igjen en gang.
Dette er ei veldig god fortelling. Ei utrolig godt fortalt fortelling, som er fortalt svært godt – uten en eneste ”ridende rytter til hest” som jeg akkurat nå presterte. Dette er historia om ei øy - og om det som rører seg på og rundt. Sånn som for eksempel fisken, krøttera, folka, vinden, båtene, regnet og de besøkende – ja hester også. Den forteller veldig konkret, nesten fritt for indre tanker, kruseduller, border og elger i solnedgang – men den har også sine poetiske vendinger om naturen, horisonten og om fremtida. Et bilde sier mer enn tusen ord, og en forfatter skal jo gi oss de gode bildene. Her gir han oss et flott bilde av øya med få ord:
"De har tre seljer på Barrøy, fire bjerk og fem rogn, hvorav den ene er arrete og diger som en tønne rundt midjen og heter Gammelrogna, og alle tolv heller i den retningen naturen har bøyd dem".
Øya og folka er i utvikling mot nyere tider, med store omstillingsutfordringer, ikke uttalte bekymringer og hardt arbeid for både store og små. Alle må finne sin plass. Det jobbes hardt hele tiden for å sikre morgendagen, så det er genialt at boka er skrevet med stor fremdrift, bisetningene maler ikke ut hva folk tenker og mener. Det dveles lite med fortiden, selv om den er med oss hele tiden. Sånn sett kunne tittelen like gjerne være ”Det usagte”. Det males hele tiden videre fremover. Det bygges, det skapes, det fødes, ting går i stykker og noen dør. Fortellinga fortelles med enkelte hull i utmalinga, som gjør at du må tenke egne tanker, og dette bygger spenningen opp og frem. Vi blir godt kjent med persongalleriet gjennom deres handlinger. De er alle sterke på sine måter, og det er mest det praktiske som teller her. Det er de som klarer å får jobben gjort, som må gjøre den – og det er også de som får makta over den. Det er arbeidslinja som gjelder – på denne øya får man makt av å jobbe hardt, og tilpasse arbeidsoppgavene til nyere tider. Det er lenge siden jeg har lest en bok med så mange verb, arbeidsoppgaver og redskaper.
Synes for så vidt at det var ei god bok, men tror at Jakobsen får den lille ekstra gratis positive presseomtalen, som flere andre menn i samme alder som har prestert flott tidligere ofte får. De får godt betalt for merkevaren sin. Jeg tenker da på Jon Michelets ”Skogsmatrosen” og Per Pettersons ”Jeg nekter”. Bak disse går pressa og reklamefolka i flokk.
Når det gjelder å beskrive sterke kvinner på kysten, prøv heller Trude Teiges ”Havet syng”.
En vakker og stillferdig hyllest til kystfolket på øyene som nå er avfolka. Mange vakre naturskildringer, et rent og nøkternt spåk, ordkunst på sitt beste . Her er hele min anmeldelse.
Sist sett
