Bokelskere.no

En vakker bok om livet og strevet på ei lita øy tidlig på 1900 tallet, og om hvor tidlig voksen man må bli når omstendighetene krever det

En poetisk og samtidig realistisk skildring av slitet og risikoen, men også viljestyrken som preger en kystfamilie som såvidt står på spranget til det moderne Norge. Der folk bor så tett inn på hverandre, blir tausheten også en ressurs som den enkelte beskytter seg med eller sikrer seg et overtak med.

En inderlig bok. Tror jeg gråt på hvert oppslag. Så levende skildret at jeg virkelig leve med disse menneskene.

Hva skal jeg si om en slik bok som har fått storskryt overalt. Hverdagshendelser og dramatiske hendelser uten særlig overtoner. Jeg har lest at er litt hamsunsk, og det kan jeg være enig i. Det samme er forresten forfatteren selv, så da så. Terningkast fire fra meg.

Dette er en bok som må få lov å synke inn. En ærlig, nøktern og "enkel" beskrivelse av øylivet langt ute i havgapet Jeg er vant til å lese bøker med masse beskrivelser av tanker, følelser og sinnsstemninger, så det tok meg halve boka før jeg klarte å omstille meg til denne fortellersjangeren. Kanskje derfor jeg syns boka tok seg veldig opp midtveis? En flott bok som nok blir minst like bra hvis jeg leser den senere.

For en bok!
Så annerledes det meste. Så poetisk vakker og samtidig ytterst nøktern.
Hvordan var det her i landet i gamle dager. Men ikke lenger tilbake enn tidlig 1900...
Hva tenkte folk?
Når man reiser rundt i landet og ser: Alle disse tunge murer og byggverk, steingjerdene, de små jordlappene i de mest karrige områder.
Hvordan orket de?
Ja, hvordan ble dette landet bygget egentlig?
Roy Jacobsens svar er rett og slett mektig i all sin enkelhet. Fra øyriket på helgelandskysten får vi en liten, men nokså dramatisk familiesaga som på vakkert vis forteller en bit av vår viktige historie, vår arv rett og slett.
Boka er kort, men på en måte ligger det svært mye mellom linjene.
Hva mer skal en si?
Fantastisk fin bok.
Denne boka bør enhver med interesse for vårt land lese.

Denne boken er så vakker at det er til å gråte av. Jeg pleier å dele bøker inn i om de er "nobelprislitteratur" eller ikke når jeg skal forklare i hvilken grad en bok er riktig god eller mer underholdende. Denne romanen er helt klart nobelprislitteratur. Språket er poetisk, det virker autentisk for stedet handlingen er lagt til, og det har et herlig indre driv. Hovedpersonen setter seg ned på en stol i et fremmed kjøkken, og bare en enkel handling som dette blir skildret på en slik måte at det river og sliter i leseren.

En hyllest til alle historiens usynlige. De som klorte seg fast og som for hver generasjon la en ny stein på slektas livsverk. Så lite som ble fortalt. Likevel så mye som ble overlevert.
Helt til det kom ei bro og de dro. Men så langt går ikke denne boka. grunnen til at jeg ikke ranker den helt på topp var at jeg rett og slett synes det gikk litt for fort. Til tross for det er en langsom bok.

For en bok! Jeg hadde problemer med dialekt og det vanskelig vokabular, men stemningen i boken og historien var veldig fin.

En av årets beste bøker, en liten perle av en bok. En hyllest til kystens "Usynlige"!