En tvers igjennom strålende leseropplevelse. Smith skriver poetisk, men rent og lesbart. Og historien om Robert og Patti kombinerer det artistiske og det menneskelige, med en kjærlighetshistorie utenom det vanlige, i et helt unikt miljø og en vanvittig spennende epoke. Denne er å anbefale helt uavhengig av om man er fan eller ikke, det er rett og slett et lite stykke historie som også er en fantastisk personlig elegi til en venn.

Lista ligger høyt, og selv om jeg var fullstendig innstilt på at dette IKKE var Potter for voksne når den ikke på langt nær opp. Jeg vet jo hvilken fantastisk historieforteller Rowling er, så da skuffer det at boken ikke er mer engasjerende enn hva den var. Jeg liker bøker med mange (gode) karakterer, og hvorledes historien som skal fortelles/livene deres er vevet sammen, men synes dette ble litt for sprikende og langdrøyt. Misforstå meg rett, dette er ingen dårlig bok. Men den kunne nok med hell slankes og strammes opp litt slik at den fikk bedre fremdrift. Slik det var nå kjentes første 1/3 altfor tung, og det balanseres ikke av at siste 1/3 fløt ganske bra. I mine øyne ble dette skikkelig midt på treet...

Dexter skuffer på ingen måte, men det er ikke like fresht og spennende som de første bøkene. Litt fordi at jeg nå "kjenner" Dexter, men også fordi at Lindsay virker litt usikker på hvor han vil med det hele. Uansett. Det er underholdende, og jeg setter stor pris på bokstavrim og smart humor, så jeg blir med videre. Men boken er nok ikke den jeg ville anbefalt for å verve flere fans til bok/TV-serien.

Litt forvirrende, og ikke mer engasjerende enn at det blir en firer på terningen. To "hovedtemaer" med mye detaljer og informasjon, samt Frieda Kleins personlige problemer og disputter gjør at det rett og slett blir litt vel mye som skjer, uten at noe av det virkelig griper oppmerksomheten. Men det er ikke middelmådig og så absolutt godkjent som tidtrøyte.

Merkelig. Jeg liker boken, men sliter med motivasjon til å plukke den opp og komme meg videre. Kjennes noe datert, men språket er bra og karakterene alt annet enn endimensjonale.

Det tok sin tid, men jeg kom meg i mål. Alt i alt så er den absolutt leseverdig, med enkelte særdeles velskrevne partier, men det går virkelig trått innimellom. Ikke en bok jeg kommer til å anbefale, og jeg synes kanskje det er litt merkelig at den er på så mange lister over "moderne klassikere".

Dypper innom, men kommer meg liksom aldri helt i mål...

Kontrastfyllt. Vond og, til tider, vakker. Denne korte romanen tok tid. Den er på ingen måte lettlest, med et så komplekst og trist tema. Og jeg vet faktisk ikke om det uventede poetiske språket gjorde det enklere, eller vanskeligere, å lese om brutalitet, krig og avmakt. Men all ære til Powers som klarer å gi meg et glimt av noe, en slags forståelse, som føles universell og ekte. På godt og vondt. Mest vondt.

Smart krim, med godt språk og dybde. Boken led kanskje litt under at jeg hadde lite lesetid, slik at det ble oppstykket, med mindre flyt enn hva jeg kanskje ville opplevd ellers. Men alt i alt føler jeg at det er en vinner hos fans av King og hennes karakterer og evne til å fordype seg i ulike tidsepoker og miljøer, men kanskje ikke helt faller i smak om man er på jakt etter litt mer A4-spenning. En sterk firer hos meg, og jeg skal sjekke nettet for å finne ut om det er fler bøker med Harris i sentrum. Han virket absolutt som en mulig hovedperson i en serie.

Russel og Holmes er et godt konsept, vel gjennomført. Språk og miljø - både historisk og geografisk - virker autentisk og det er akkurat passe fremdrift og spenning (eller "spenning") til at det blir underholdende, detaljrikdomen til tross. Det er nok mest for fansen, men serien som sådan er absolutt å anbefale, og det er en sterk firer på terningen.

Mallory har blitt en klisje. Men det gjør absolutt ingenting! Jeg koser meg fortsatt med O'Connells persongalleri, handling og hovedpersonen selv. Stusset litt over noen paragrafer som var lagt på etter det som oppfattes som slutten, men ikke mer enn at jeg lar det fare. Og gleder meg til neste Mallory-bok.

McDermid leverer; smart, underholdende og velskrevet. Jeg forlanger ikke mer, selv om jeg kanskje ikke er like engasjert i hvordan forholdet mellom Hill/Jordan utvikler seg som jeg - som trofast leser - føler at jeg burde være.

Forfriskende og underholdende. Muligens er jeg bittelitt mer entusiastisk enn hva boken fortjener i ren lettelse over at Rowling helt åpenbart fortsatt er i slag. Men dette er uansett en svært lesbar noir-isk detektivhistorie med fine karakterer, driv i handlingen og generelt naturlig, lettfattelig og allikevel rikt språk. Ja takk til oppfølger!

Hmmm. Helt klart en femmer, men selv etter å være "i mål" må jeg tygge litt på denne. Som mange andre føler jeg at sammenligninger med Gone Girl er naturlig, om så bare på grunn av at historien fortelles vekselsvis fra hans og hennes perspektiv. Og fordi ingen av dem egentlig er spesielt lette å like. Det er aspekter ved hovedpersonene som er veldig troverdige og innsiktsrike, selv om situasjonen som beskrives er absurd og enkelte sekvenser har lite underholdningsverdi og tildels oppleves som transportetapper. Men alt i alt, velskrevet og smart krim!

Julegave om julelister, og om å gi og å få. Og å miste. Boken er varmt anbefalt av kritikere og bekjente, og ja, den er flott, nær, vakker og vond på en enkel og fordøyelig måte. Språket er rent og ryddig, lett å lese, men maler bilder som kan være både vakre og vonde å se.

Selv om jeg "vet" hvor vi skal så skriver Nesbø drivende godt, karakterene er interessante, Hole er Hole (hurra for det!) og jeg koser meg fra første til siste side.

Julegave, så litt utenfor komfortsonen mtp typen krim. I tillegg var den full av "blomstrende" språk jeg stort sett også kan styre meg for. Men det fløt veldig bra, og etterhvert ble språket bare en del av personligheten til Brenner. Alt i alt var det driv over handlingen, og det var velskrevet og underholdende, akkurat slik jeg liker det, slik at det blir en STERK firer på terningen.

Connelly er dønn stødig og skuffer ikke. Han maler nøkternt, men detaljert, med et rent og ryddig språk, og karakterer som er solide og troverdige. Intet unødvendig fiksfakseri, med en storyline som beveger seg fra A og videre ut i alfabetet, med nok informasjon til at jeg aner hvor vi er på vei, men uten at jeg helt kan gjette hvordan vi skal komme oss dit. Selv om jeg kanskje synes Connelly's karakter Bosch er mest stas, så er det interessant å følge Haller og snuse litt i "Grisham-land" med rettsalsdramatikk.

Tja, tjo. Joda. Shannon har laget et univers som jeg stort sett henger med i, og karakterer og handling var forholdsvis engasjerende. Men når jeg griper meg i å håpe at dette ikke er starten på en serie før jeg engang er halvveis i boken betyr det jo at det ikke fenger slik det bør. Kanskje er dette også en ungdomsbok (himmel, så ofte jeg går i den fella!) slik at målgruppen er hakket mer entusiastisk enn meg, men alt i alt er det å anse som en svak firer og grei tidtrøyte. Hunger Games-sammenligninger er tildels forståelige, men dette er på langt nær like sterkt!

Picoults evne til å fortelle en historie fra mange sider, og å male i gråtoner fremfor sort/hvitt gjør selv historier som burde være klisje og ihjelfortalte til nyanserte og engasjerende. Jeg liker godt det at hun stadig bytter perspektiv, og varierer mellom å kanskje overforklare og forenkle enkelte aspekter mens hun utfordrer leserne i andre. Nåtidshistoriene i The Storyteller er OK og fungerer fint i seg, mens tilbakeblikkene er både tankevekkende og gripende og løfter det hele fra underholdningsroman til noe litt mer. Og gjør at jeg fortsatt er hekta på Picoult og hennes imponerende evne til å skape noe "lettlest med substans".

Trist, vanskelig, krevende - men absolutt verdt å lese. Det er en lekenhet i språket som står i sterk kontrast til innholdet, og en skjønnhet og verdighet i den stygge og uverdige historien som fortelles. Å kunne formidle noe så vondt på en måte som gjør at man klarer å ta det inn over seg er beundringsverdig.