Boka og forfatteren har fått voldsomt god kritikk, så min forventning var stor før jeg leste den. Det gjorde nok også min skuffelse ekstra stor. Jeg ser ikke storheten. Dette er ikke en roman i vanlig forstand, det er mere 53 historier, nærmest 53 noveller, som i stor grad kan leses uavhengig av hverandre. Ganske originalt fortalt, men den korte nøkkterne stilen fenget ikke meg. Jeg føler ikke at jeg ble særlig godt kjent med hovedpersonen, noe som gjorde at innlevelsen i historiene heller ikke ble så god.

Dette oppfatter jeg som at Ingvar Ambjørnsen skriver en kritikk av Michel Houellebecqs roman "Lanzarote" gjennom stemmen og tankeverdenen til Elling. Ideen er orginal og boken meget fornøyelig. Det er en fortsettelse av "Ekko av en venn" og jeg vil anbefale å lese den først.

Overraskende godt skrevet. Skremmende om både rettssytemet og flokkmentalitet.

Bokas tittel og omslag gjorde at jeg hadde en meget forutinntatt innstilling til at dette var en bitter kones beretning om det sviket hun hadde opplevd. Til min store overraskelse viste det seg at det ukebladlignende omslaget og den latterlige tittelen ikke representerer boka i det hele tatt. Dette er en historie om at Kari Storækre overhode ikke dømte sin mann, snarere tvert i mot sto ved hans side og støttet ham, uavhengig av skyld eller ikke. Den gir også et innblikk i tiden etter at Arne Treholt ble arrestert som jeg ikke har forstått tidligere. Den er etter min oppfatning godt skrevet og er lettlest. Anbefales for flere enn de som kun er opptatt av Treholt-saken.

Jeg forstår ikke hvorfor denne boka er oppskrytt. I staren er den litt tung å komme inn i, litt kjedelig. Så endrer boken helt karakter og handlingen går over til det overnaturlige. Overnaturlig vås er og blir det. Som ventet blir det ikke noen forklaring på de overnaturlige hendelsene. Terningkast 2.

Er dette en politisk roman? Den handler overhode ikke om politikk. Det eneste politiske her er at den omtaler en forfatter som er sosialist og som selv om han forakter Marxist-Leninister blir en selv. Boken er drepende kjedelig og har nesten ingen handling.

Nei, nei, nei. Hva er det som gjør at denne boka fikk både Brageprisen og Bokhandlerprisen.i 1992? Jeg ga opp etter 60 sider. Historien er fortalt på en måte som ikke engasjerer og språket er krydret med ord som storrunnen, vølte, småfenaden, tagal, drott, ruffen, sluffen, mødig, herold, fillepeller, kiselinken, pellera, gjellik, rufsige, surremånserne, sutenørene, alunjorden, lørja, skåk, kversilla, kokse, gløste osv. I tillegg kan ikke Karsten Alnæs forskjell på da og når. Styr unna! Terningkast 1.

Interessant og tankevekkende om en gaykultur som utviklet seg fra slutten av 60-tallet frem til aidsepidemien på 80-tallet. Boken viser en totalt annen virkelighet for homoseksuelle enn den med fornektelse og fordømmelse som vi vanligvis ser. Siste del av boken handler om hvordan aidsepidemien ble en katastrofe i dette miljøet og hvordan den igjen endret hele kulturen.

Johan Galtung er en fantastisk person med enestående holdninger og ideer om fredsarbeid. Det er bare synd at han ikke evner å skrive enkelt og engasjerende for folk flest. Denne boka er ikke lettlest, språket er tungt og inneholder mange fremmedord. Veldig synd med tanke på at alle kunne ha noe å lære av denne boka. Terningkast 2, men anbefales likevel på det varmeste!

Hovedpersonen her får ikke panikk når han havner i ekstrem livsfare, han tar en falske vin og sovner! Og selvsagt: han kontakter ikke politiet når han gjentakende ganger blir utsatt for mordforsøk, han vil heller prøve å finne ut av det selv. At dette fører til både død og skade på andre personer rører ikke helten særlig. Historien er rett og slett for dum. Du bør være spesielt interessert i vin for å ha noen særlig glede av denne boka.
Dette er første bok jeg leser av Gert Nygårdshaug. Den kan da umulig være representativ for hans forfatterskap?

Dette er nesten ubegripelig. Jeg har bare lest god omtale av Seierherrene, den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og har fått et snitt på 4,93 på 378 terningkast her på Bokelskere. Så det var med store forventninger jeg startet å lese boken. Jeg reagerte straks på en merkelig fortellerteknikk som jeg først trodde var en slags kunstnerisk vri som skulle lede til den egentlige fortellingen. Etter noen kapitler skjønte jeg at det er slik boken er skrevet. Usammenhengende setninger med komma etter komma i det uendelige. Eksempelet her er illustrerende: «De kryper oppover en serpentin av en vei som han og brødrene har satt sammen som et puslespill av mange små timer, en nå, en da, under opphold i onnene, fisket eller anlegget, en halv time bare kanskje, som adderer seg og blir et spor av tålmodighet, litt bredere for hvert år, litt fastere, en ny skjæring, en klopp og en fylling i et for bratt lende, ikke noe hurrarop av et grunnarbeid akkurat av den typen han kjente fra anlegget i Namdalen, men så er det da heller ikke Nordlandsbanen som skal gå her, men hest og vogn, tom oppover, med lass nedover, torv fra myrene på den andre siden av åsen, ris, rå bjerk, høy fra myrslottene, kanskje også med et lite menneske på toppen, uten at det skulle stå om livet.» Etter litt over 20 sider ga jeg opp. Jeg vet ikke hvordan reglene for terningkast er her, men tillot meg som førstemann å kaste 1 på terningen etter å ha gitt opp på side 31.

Krim er ikke min favorittsjanger, men denne fenget.

For en utrolig ujevn bok. Først ca 25 sider hvor Ambjørnsen filosoferer uforståelig over sin egen og andres tilværelse. Så løfter boken seg med mer filosofering sammen med en prest i Amsterdam før den løfter seg voldsomt gjennom filosofering over maktovergrep i psykiatrien. Til slutt blir den helt suveren gjennom Ambjørnsens beskrivelse av sin egen depresjon og eget sammenbrudd. Her er det bare å kjempe seg gjennom starten. Boken begynner på terningkast 1 og ender på 6.

Jeg ser at boken får veldig god kritikk. Selv finner jeg historien interessant, men boken som sådan forferdelig kjedelig.

Totalt ustrukturert bok hvor alt blir tolket til å handle om dampende het sex. Klassiker!

Fantastisk person, ganske drepende kjedelig bok.

Det er helt umulig å forstå hvordan denne boka kan ha blitt en klassiker. Den er drepende kjedelig og utbroderer i det uendelige et politisk system som er både idiotisk og lite troverdig. Det er absolutt null fremdrift i boka. Dette er en totalt drepende bok for leselysten. Det mest tragiske med boka er at den har vært med på å skape en paranoid holdning i forhold til personvern over hele den vestlige verden.