Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå

Kaoshjerte er en ungdomsroman der hovedpersonen er den 16 år gamle Minja. Romanen er tredelt, og selv om jeg likte alle tre delene godt, var det del to som fikk meg til å miste pusten og som bergtok meg slik at jeg glemte å drikke morgenkaffen.

Minja er romanens jeg-forteller, og hun er en pålitelig forteller. Jeg tror på henne, og tviler derfor aldri på det hun sier. Historien starter med at Minja kommer til seg selv hjemme i blokkleiligheten på Stovner. Hun er ille tilredt, men hun husker ikke noe fra de siste ukene, og til og med når hun prøver å huske, husker hun feil. Moren har ringt til henne, hun er på tur hjem fra ferie, men Minja husker ikke hvor moren har vært. Den unge jenta ser seg i speilet og oppdager at utseendet hennes har forandret seg. Håret er blitt lengre og hvorfor har hun kjole på seg? Hun bruker jo aldri kjole. Hun bestemmer seg for å ringe bestevennen Josef. Men Josef svarer ikke, og plutselig ringer faren til Josef og lurer på om Minja vet hvor sønnen er. Men Minja vet ingenting og spørsmålene står i kø både hos henne og hos meg.

Vil du lese mer om hva jeg syns om Kaoshjerte?Da kan du besøke bloggen min; http://www.solgunnsin.blogspot.no/2014/10/lise-forfang-grimnes-kaoshjerte.html

Dette er en liten bok, med et stort og vanskelig tema. To tenåringer vokser opp uten annen kontakt med omverdenen enn faren. De bor langt fra folk, og jenta som er hovedpersonen i denne romanen utvikler en egen måte å kommunisere på.
Når faren plutselig dør, må disse ungdommene for første gang ta kontakt med andre mennesker. I møte med menneskene får vi et innblikk i hvor forfallent og forvrengt de to ungdommenes syn på seg selv og verden er.
Noen anmeldere har sammelignet denne historien med Fritzl-saken. Det er jeg enig i.

Selv om denne romanen beskriver vonde ting, så er det noe med språket i fortellingen som gjør dette til en unik leseopplevelse. Les den!

Kjærlighet i Lappland

I en liten hytte innerst i Dødmannfjorden, lengst inn i Isfjorden i Finnmark sitter
”det elendige avkommet etter en rødegardist og hundetispa til en bygdeidiot som ble Det tredje rikets engel og SS-Obersturmführerens fryktede madrassvarmer,” og skriver historien om seg selv.

Det er oktober 1944, og jordmora, hun som blir kalt Villøye skriver ned sine memoarer i håp om å skjønne hvordan hun har klart å sette seg selv i en så håpløs situasjon. Villøye er finsk, bosatt i Petsamo , og utstøtt fra samfunnet fordi faren var kommunist. Men Villøye har fått en gave fra Gud, hun kan ta imot barn slik ingen andre kan - hun er jordmor av Guds nåde.

I 1944 har tyskerne store styrker i Nord-Finland og Villøye samarbeider med dem. Hun har møtt den vakre SS- offiseren Johannes og har følt med alle celler i kroppen at ham må hun ha. Hun retter følgende bønn mot himmelen:

”Min Gud, den mannen vil jeg ha. Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet.”

Skoltejenta Masja

Villøye krangler seg inn i fangeleiren Titovka, en leir som lå nær Liinahamari. Johannes er nestkommanderende i fangeleiren, og Villøye er blind av kjærlighet og begjær. Hun velger ikke side; russere eller tyskere det er det samme for henne. Hun vil bare ha Johannes. Dermed begynner hun å arbeide for tyskerne inne i fangeleiren, og hun får etter hvert se grusomme overgrep. Villøye tar seg av skoltejenta Masja og pliktfølelsen overfor den unge jenta endrer begges skjebne.

Johannes er preget av traumer etter at han var med på massakreringen av titusener av jøder i Babij Jar i begynnelsen av krigen, og leirkommandanten setter Johannes til å grave massegraver. Johannes er så påvirket og avhengig av Adolfin, et metadonlignende preparat, at han oppriktig tror at det digre hullet i jorda han graver er til et svømmebasseng.

Fangeleir nær Alta

En sommerdag i juli 1944 skal Villøye og Johannes kjøre til en fangeleir som ligger i nærheten av Alta. Men de blir utsatt for en ulykke og tilbringer noen hete uker i en øde hytte i Dødmannsfjorden. I hytta finner de en kiste full av notater, også notater som forteller hvem som klarte å uskadeliggjøre Tirpitz i Kåfjord i september 1943.

Teksten er som trukket opp av en klam, svart myr. Den stinker, klebrer seg til deg og kan ikke etterlate leseren uberørt. Katja Kettu er fra Rovaniemi i Nord-Finland, og jeg tror ikke noen kunne ha skrevet en slik bok om Nordkalotten uten å kjenne menneskene, og naturen her.

Jordmora er en viktig bok fordi den handler om en del av vår nære historie som alt for få kjenner til, skrevet i et språk så sterkt og så uvanlig at jeg kjenner lysta til å lære meg finsk. For tenk for en lykke å kunne lese denne romanen på originalspråket.

Dette er en historisk roman og en kjærlighetsroman. Når siste side var lest kjente jeg meg både rystet og takknemlig. Jeg har ikke hatt en slik leseopplevelse siden Utrensking av Sofi Oksanen. Les du også, og stålsett deg mot et språk som både er sprelsk, grovt og av en annen verden.

Terningkast 6

Denne omtalen finnes også på www.solgunnsin.blogspot.com og en revidert utgave er trykt i Altaposten 21. oktober 2013

Rett øst er en nydelig billedbok med korte tekster. Det står på baksiden at boka egner seg for mennekser med utviklingshemming, men jeg syns nå at boka egner seg for alle! Den er nydelig.

Wera Sæther (1945) har skrevet mange bøker, for både barn og voksne og hun har hatt flere fotoutstillinger. Hun kaller Kolkata sin kjæreste by, og alle bildene i denne boka har hun tatt der.

Per Olov - eller P O blant venner har skrevet en helt nydelig, sørgelig, vidunderlig, spennende og morsom barnebok som mange voksne også kan kose seg med.

Det begynner skikkelig trist, med at den trofaste vennen til bestefar, hunden Mischa er blitt så syk og gammel at hun må få lov til å dø. Og når en slik gammel venn skal til dyrlegen for å få den siste sprøyta, da må hun ha med seg sin gode venn Markus. Så Markus og bestefar P O drar til dyrlegen og det er så trist og sørkelig at tårene renner og jeg tenker at denne boka skulle alle som må avlive et kjæledyr lese eller høre!

Men nå er Mischa død, og bestefar P O som er forfatter som må ha en hund reiser sammen med barnebarna og henter valpen Pelle. Og Pelle blir å spille en stor rolle i det gruelige dramaet som snart skal foregå i grenseområdet mellom Norge og Sverige. Stikkord; russiske heroinsmuglere, kalashinkover og trusler på liv og død!

Forlaget har foreslått at denne boka passer for barn i aldersgruppa 6 til 9 år. Det er mulig boka er litt for avansert og skummel for en 6 åring, og jeg vil ikke ha noen problem med å anbefale den som lydbok til ungdomskoleelever for eksempel.

Magnus Nielsen leser fantastisk! Driver jeg med det helt (noen ganger) ufordragelige systemet som heter terningkast? Svaret er ja - og her blir det altså en dobbelt 6er - 6er til P O og 6er til MN!

Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk.

Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka.

Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes.

Boka handler om den tjueto gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian.

Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som lar seg forføre av den veldig kjekke og veldig rike Christian. Christian er erfaren på mange områder og har hatt lange forhold der han har vært den dominante. Han tenner kun på forhold der han får hundre prosent underkastelse og disiplin, og han prøver å advare den blyge og uerfarne Anastasia mot seg selv. Men Anastasia skjønner ikke hva hun begir seg inn i når hun frivillig går med på betingelsene han stiller. Hun skriver under på en kontrakt der hun lar ham bestemme over seg, og hun gleder seg nesten til å bli dominert. Ikke bare i senga, men når det gjelder hva hun skal spise, hva hun skal snakke om og hvordan hun skal kle seg.

Jeg syns at forfatteren har klart å skape en virkelig god spenningskurve helt fram til sexscenene. Da ble det kleint og kjedelig, og veldig repeterende. Men fram til den store, ehh, utløsningen om du vil, var dette ganske hete saker med en god nerve og spenning.

Språket og ordforrådet til forfatteren er dårlig. Det er gjentakelser, platte setninger og klisjeer, og den indre gudinnen blir veldig forstyrrende etter hvert. Og hvorfor skjønner ikke Anastasia at hun må slutte å bite seg i leppa?

Jeg har alltid ment, og mener fortsatt at litteratur er viktig, og har kraft i seg til å endre liv. Likevel betyr ikke det at all litteratur må være så enormt viktig. Noe er ren underholdning, og hvis jeg mente og trodde at litteratur som dette var farlig, så er det ikke Fanget jeg ville vært mest bekymret over. Hva med den enorme bølgen av krimbøker som bokmarkedet oversvømmes av? Jeg har fremdeles til gode å se demonstrasjonstog mot Nesbø, Nygårdshaug og Fossum selv om de skriver om grusomme drap, bestialske mord og onde mennesker. I Fanget handler det tross alt to voksne mennesker som liker sex på litt spesielle premisser. Det virkelig problematiske her er jo at språket er dårlig.

Min konklusjon blir derfor at dette er helt grei underholdning. En moderne utgave av legeromanen. En strengere redigering og halvering av sidetallet hadde gjort boka mye bedre. Det var tross alt de første 120 sidene som var best!

Jeg liker Carl Johan Vallgren, svensk forfatter født 1964, og jeg elsket Den vidunderlige kjærlighetens histore, en roman han fikk Augustprisen for. Den vidunderlige kjærlighetens historie er en av utallige bøker jeg leste før jeg begynte å blogge, og jeg skulle ønske jeg hadde skrevet om boka da jeg leste den, for den gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Og når jeg ikke skriver om boka sånn ca nøyaktig når jeg leste/hørte den, ja da glemmer jeg mye.
Men nå har jeg hørt Kunzelmann & Kunzelmann på lydbok, og det var strålende! Strålende fortelling og strålende lest av Kai Remlov.

Joakim Kunzelmann er en ganske patetisk fyr. Han bruker penger han ikke har på damer og dop og alkohol og regner med at alt ordner seg på en eller annen måte. Og så dør faren, den velrenomerte kunstsamleren og malerikonservatoren Viktor Kunzelmann, og dermed tror Joakim at alle hans økonomiske problemer er historie. Men så viser det seg at Viktor har ødelagt alle kunstverkene sine, og så rulles det opp en fantastisk og spennende historie som starter i Berlin før 2. verdenskrig. Parallelt med Viktors historie følger vi Joakim som roter seg bort i mye rart, blant annet pornofilminnspilling.

For den som elsker gode historier vil denne boka være et funn! Dessuten - elsker du malekunst vil du mest sannsynlig sitte igjen med et smil som det kan ta ukevis å få bort. Sjekk dette:

”Jeg malte det på gammel tre” sa Viktor. ”Grundert med pipeleire og kasein. Eggeplomme blandet med saft av fikenskudd som bindemiddel. Som glansfarger lim og lut, mettet med voks. Mørkegrønn første grundering, og hele bildet er dekket med en karnasjon av blyhvitt og oker. Siden skyggene er dypest mot ytterkantene får grunderingen en gjennomskinnelig virkning, og bildet gir et tredimensjonalt inntrykk. Øyenbryn, pupiller, ansiktsrynker er lagt opp med caput mortuum i det øverste laget. Klesdrakten er malt før hudpartiet, for dybdens skyld. Jeg er spesielt fornøyd med cera collaen. Hjørnelæret er ekte sekstenkundretalls, akkurat som spikerne. Problemet med akkurat dette bildet er at det ikke kan selges som en Ehrenstrhal”.

Denne illustrerte romanen er skrevet av en 29 år gammel amerikaner med norsk bestefar. Reif Larsen har en mastergrad i skjønnlitteratur og han har laget dokumentarfilmer i mange land. Nå bor han i New York, og dette er hans debut som skjønnlitterær forfatter.

Det er den superintelligente 12 år gamle Tecumseth Sparrow Spivet, heretter bare kalt T. S som er hovedpersonen. Han har soverommet stappfullt av utskrevne notatbøker, ordnet etter et nøye uttenkt system. T. S illustrerer de mest utrolige ting; knirkingen i porten, hvordan ansiktstrekkene forandres hos folk som lyver, farens drikkemønster og relativitetsteorien. Blant annet. Mange av illustrasjonene er trykt i boka, og på de fleste sidene er margen full av tegninger.

Moren som han bare kaller dr. Clair er en tvangsnevrotisk billeforsker som har brukt de siste tjue årene på å lete etter en spesiell bille. Faren er en direkte etterkommer etter den første finske indianeren. Han tilbringer mesteparten av tiden ute på ranchen, og når han ikke gjør det, sitter han foran fjernsynet og drikker whisky. Storesøsteren Gracie er den mest harmoniske i hele familien. Og så er det Layton, lillebroren som ble drept i en ulykke for ett år siden.

En dag får T. S en telefon fra Washington. Det viser seg at han er tildelt den prestisjefylte Baird-prisen for populærformidling av vitenskap. En av T.S voksne venner har sendt inn tegningene hans og meldt han på til konkurransen. Til prisen hører en stilling ved et berømt institutt, og han må også holde en tale ved gallamiddagen som arrangeres til ære for ham. De som tildelte ham prisen vet ikke at T. S bare er 12 år, og T. S har så visst ikke tenkt å opplyse om det. Han vil heller ikke fortelle sin dysfunksjonelle familie om dette store som har hendt ham, og derfor må han reise alene til Washington. Penger har han ikke, så da må han gjøre noe han mener han har et naturlig talent for; nemlig å loffe.

Da jeg oppdaget denne boka på forlaget sine hjemmesider ble jeg litt småskjelven. De første sidene kan man laste ned og lese gratis, og jeg kjente tærne krølle seg av henrykkelse. Det virket så utrolig spesielt og bra! Etter at jeg hadde lest i fem minutter trodde jeg at jeg hadde funnet meg en ny favorittforfatter. Enkelte partier er så gode at jeg bare satt med et smil rundt munnen og småhumret.

Formatet er uvanlig stort når man vet at det er et skjønnlitterært verk. Boka er vakker, og svært forseggjort. Jeg leste et sted at Reif Larsen har illustrert boka selv, og at det tok han 18 måneder ekstra. Jeg tror det så gjerne. Noen tegninger er enkle, mens andre er svært detaljerte. Min favoritt er på side 303. Det er fra notatbok G101 og beskriver romfølelsen av å bli beglodd av 783 øyne. Ubetalelig! Til tross for alle de flotte elementene boka er satt sammen av, kan jeg ikke gi toppscore. Det blir rett og slett for mye av alt. Til å begynne med var det både morsomt og interessant, men etter å ha lest noen hundre sider begynte jeg å bli lei. Å velge å ikke forholde seg til illustrasjonene er ikke mulig. Til det er de for integrert i teksten. Dette gjorde at det var helt umulig å få flyt i lesingen, selv om spenningen aldri slapp taket. Men jeg skjønner at de store amerikanske forlagene bød over hverandre for å få utgi boka. Vinneren ble til slutt Penguin Forlag. De måtte ut med én million dollar for rettighetene. Gratulerer Reif Larsen, velfortjent

Teksten holdt meg fanget fra første til siste side. Hadde tenkt å bare titte litt i boka en sen kveld. Fem timer senere la jeg boka fra meg, svimmel og ør - og du kommer ikke til å få noe referat av handlingen. Det du derimot skal få er noe av det jeg tenkte mens jeg leste:

• Heldigvis har jeg nøkkelen til biblioteket, jeg vil ha mer Grimsrud! Nå!
• Dette burde vært obligatorisk lesning på medisinstudiet, psykologistudiet, sosionomstudiet, barnevernstudiet, sykepleierstudiet - alle studier der mennesker som arbeider med andre mennesker får sin utdanning!
• Fy faen du er tøff Beate Grimsrud!

Ett sitat fra side 163 skal jeg også koste på meg. Eli er innlagt på avdelingen og får kefir til frokost hver dag i over en uke, til slutt spør hun hvorfor hun ikke får brød:

"Du fylte selv ut ønske om frokost da du ble innlagt", svares det. Jeg blir lei meg og usikker. Kjente jeg ikke til mine egne matvaner da jeg ble innlagt? Hvordan kan jeg ha krysset av for noe jeg ikke liker? Jeg har ikke vært sammen med meg selv på ordentlig. Jeg vet ikke hvem jeg er, og kan ikke stole på meg selv. Men brødskiver og egg kommer neste dag".
Det er mye som allerede er sagt og skrevet om denne boka, jeg er bare storligen imponert over at mennesker som har hatt og fremdeles har det så vanskelig er i stand til å ordlegge seg på en slik måte. Beate Grimsrud tar utgangspunkt i seg selv. Hun skriver om egne tvangsinnleggelser, om egen selvskading, og hvordan flere bøker er blitt til mens hun nærmest bodde på psykiatrisk institusjon. Hun forteller om stemmer, om guttene hun deler kropp med og som hver på sin side forlanger oppmerksomhet.

Tøffe tøffe Grimsrud - ikke siden Utrenskning med Sofi Oksanen har jeg vært i samme euforiske tilstand. Jeg bruker vanligvis bare å gi terningkast til bøker jeg anmelder for Altaposten - kanskje jeg skribler ned en anmeldelse på denne i løpet av kvelden - uansett må jeg bare rope det ut:

DETTE ER TERNINGKAST 6!!!!!!!!!!

. Den som har ryddet skikkelig i bibliotekhyller vet at det alltid dukker opp noe spennende, noe du aldri har sett før, selv om du har arbeidet på bibliotek i mange år. I år oppdaget jeg Engel av Anne Grete Hollup.

Vivi er tretten år og bor i Oslo. Hun har en lillebror og foreldre som elsker henne og som hun elsker. Og så har hun vondt i kneet. Vivi er hypokonder, en skikkelig ille sådan. Hun har ringt til sykehuset og forhørt seg om hva det kan være. Men de sykdommene hun mener hun lider av - er for spesielle, det er liksom en av fjorten millioner som får akkurat den sykdommen, og da helst bare hvis man er blitt bitt av en ku i en ørken på Svalbard. Så alle ler av Vivi og Vivi ler av seg selv.

Hun får en influensa som ikke vil gå over, og hun orker ikke å gjøre så mye som før. Moren legger merke til at Vivi har mistet mange kilo og legekontoret får besøk. Vivi kjenner klumpen i magen bli ubegripelig stor når legen ikke ler av henne, men tar henne alvorlig, og i tillegg er bekymret. Bekymret over klumpen i kneet hennes og bekymret over hva han hører i lungene hennes.

Dette er starten på en tung og vanskelig reise for Vivi og familien. Anne Grete Hollup skriver sterkt, vart og gripende om hvordan det er å få en alvorlig diagnose som ungt menneske, og hvordan det er å være foreldre og søsken i en slik situasjon.

Jeg hadde ikke hørt om Anne Grete Hollup før jeg tilfeldigvis tok boka ut av hylla, men etter litt googling fikk jeg greie på at hun har skrevet mange bøker, og blant annet fått kritikerprisen for denne boka i 2000.

Mang slags kjærlighet - Publisert i Altaposten 14. juni 2012

Å skrive nytt om kjærlighet, om egoistiske foreldre og om overgrep i familien kan ikke være enkelt, men amerikanske Bonnie Jo Campell beviser med denne debutromanen at hun mestrer oppgaven.

Margo Cane er en vakker 16 år gammel jente som bor sammen med sin far ved elva. Margo elsker livet ved elva, og hun var alltid med bestefaren i elvebåten hans. Da han døde var det Margo som fikk båten, noe de andre slektningen ikke var videre begeistret for.

Et år før vi blir kjent med Margo blir hun voldtatt av en onkel. Dette ble observert av en annen slektning, som får det til å virke som om hun hadde sett et vanlig samleie. Det blir konfrontasjoner, det blir krangling og det blir skyting. Margo blir nødt til å klare seg alene, og hun tar båten og reiser oppover elva. Hun har en plan om å klare seg selv og bo i forlatte hytter langs elva. Men livet ved elva er ikke bare vakker natur, flotte fugler og stillhet. Det er også andre som er på flukt, og flere av disse blir Margo kjent med, både frivillig og ufrivillig. Mer enn en gang hadde jeg lyst til å rope at hun måtte komme seg vekk. At hun måtte dra og aldri se seg tilbake.

Selv om Margo opplever overgrep, både før og etter at hun reiser langs elva, er hun ikke noe offer. Hun kjenner behovet for hevn og hun gjennomfører hevnen, men hun tar for seg av sex og bruker mannekroppen for å hente kjærlighet, varme og trøst. Helt bevisst gjør hun dette, og det finnes ikke en tøddel sentimentalitet i det hun gjør. Bare en slags erkjennelse av at dette er hennes behov og at én mann kan reparere noe en annen har ødelagt.

Romanen er fylt med vakre naturbeskrivelser, og teksten hyller det enkle livet, uten at valgene hennes blir romantisert. Margo fryser, hun sulter og hun stinker. Men hun er fri, hun bestemmer selv over hverdagen sin og det er ikke mye hun trenger.

Slutten er direkte vakker, og dette er en bok jeg vil huske lenge.

Washington Post kåret En elv en gang til en av de fem beste romanene i USA i 2011.

Herlige Bringsværd! - Publisert i Altaposten 5. september 2011

Man skal være veldig trygg og sikker på sine evner som forteller for å tørre å gjøre akkurat det som Bringsværd har gjort i sin siste bok. Her kommer nemlig en varm og klok fantasyroman der menneskene blir utfordret på sitt syn som universets herskere. Og han gjør det med en fortelling om en kamp mellom det gode og det onde der det nesten ikke blir spilt blod.
Jeremias, Hildur og hunden Jensen må redde verden fra mørket som holder på å ta over. Det dukker opp mørke hull overalt, og våre helter flytter seg via disse hullene. Noen ganger skjer disse forflytningene frivillig, andre ganger blir det bare slik. Og når man har reist gjennom sorte hull så er det ikke noe selvfølge at man fremtrer i menneskeskikkelse, det vet jo alle som reiser mye i sorte hull. Det er Jeremias som forteller historien, og han blir både katt, ku og isbjørn på sine reiser gjennom tid og rom.
Underfundelig og snedig er ordene som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste. Plutselig forsvinner bokstaven R ut av all kommunikasjon. Det går en liten stund, så forsvinner bokstaven K også. Det byr på visse vanskeligheter, men innholdet gir fortsatt mening:
”An det ha væt den bija som vi ba politiet fjene fo en time siden? Sa den ene. Og den andre nikket. – Va ansje det, sa han bekreftende. ”
De store problemene kommer først noen timer senere når alle vokalene blir borte.
Bringsværd har mye viktig å fortelle, og jeg syns han gjør det på en flott og lite moraliserende måte. Istedenfor å si at menneskene har ødelagt for isbjørner med global oppvarming slik at isbjørnene sulter, blir Jeremias og Hildur isbjørner, og gjennom dem får vi en påminnelse om hva vi gjør med kloden vår. Det samme gjelder dyr i bur. Her finnes ingen moraliserende pekefinger som forteller hvor grusomt det er med overforede kyllinger på veksthormon. Det vi får er tenkende og pratende katter som forer opp små barn i bur. Foret kommer fra sekker som er dekorert med bilder av lykkelige småbarn som leker i en grønn blomstereng.
I en utgave av verden finnes ikke fast land lenger. Det finnes bare to arter igjen på jorden; mennesker og havmennesker. Menneskene bor på vaklevorne øyer bygd av søppel, og de vil ikke blande seg med havmenneskene. Tenk hva som kan skje hvis man tillatter blanding av raser? På søppeløyene finnes det mottak der havfolkene blir brakt når de kommer på land og søker om hjelp. Men havfolkene får ikke hjelp, menneskene vil beholde sin renhet. Når en søppeløy bryter sammen dør alle som bodde der. Ingen hjelper hverandre, enhver har nok med seg selv.
Denne ble lest med et smil rundt munnen, og jeg må bare innrømme at jeg erklærte min kjærlighet til Bringsværd flere ganger, og det ganske høyt også.

Lucy Christopher vokste opp i Australia, men flyttet til England der hun studerte kreativ skriving. Romanen er en del av doktorgraden hennes, og er utgitt i 18 land. Den har fått flere litterære priser.

Romanen er skrevet som et brev til en kidnapper, og det er tydelig at brevet er skrevet etter at noe har skjedd.

Gemma er en nydelig 16 år gammel engelsk jente som er på tur til Vietnam på ferie sammen med foreldrene. De mellomlander i Bangkok, og her krangler Gemma med mora. Gemma går til en kaffebar alene, bestiller en kaffe, og får hjelp med vekslepenger av en kjekk ung mann. Emma syns hun har sett ham før, men hun skyver tanken fra seg. Selvfølgelig har hun ikke det!

Emma skulle ha lyttet til intuisjonen sin, for den unge mannen som setter seg ved siden av henne på kafeen i Bangkok heter Ty, og han har fulgt etter henne i seks år!

Ty så Emma første gang da hun var 10 år gammel og lekte i parken. Han var uteligger og følte en sterk kontakt med henne. Ikke noe seksuelt, det kom senere, men en slags sjelevennkontakt.

Ty klarer å lure noe dop i Gemmas kaffe, et dop som gjør henne til en nikkedukke. Han får henne på et fly til Australia, og når Gemma kommer til seg selv er hun midt ute i Australias ørken. Det er bare rød sand og kaktuser rundt henne, og selvfølgelig, husene til Ty.

Gemma er fortvilt, hun er fanget i ørkenen, hun er i et mareritt. Ty forteller henne at han har reddet henne fra foreldre som ikke brydde seg om henne, men som lengtet etter å flytte utenlands uten henne. Han forteller om samtaler mellom vennene hennes, om ting ingen andre enn en som spionerer kan vite. Han forteller Gemma at han har reddet henne fra mennesker som ikke bryr seg om henne, og at de to kan skape en flott framtid sammen.

Det er en ubehagelig stemning i boka, men forfatteren klarer på en forbløffende måte å skape sympati for kidnapperen. Det er godt gjort! Jeg var overrasket over hvor mye jeg heiet på Ty, og hvor irritert jeg var på Gemma som ikke skjønte at hun kunne stole på ham. Så jeg ble i hvert fall et offer for Stockholmsyndromet.

Boka er en crossover bok, det vil i dette tilfellet si et bok som er beregnet på voksen ungdom og voksne. Den var spennende i perioder, og spesielt forfatterens evne til å manipulere lesernes følelsesliv gjorde inntrykk.

Debra Dean er en amerikansk kunsthistoriker som debuterer som forfatter med Madonnaene i Leningrad. Romanen veksler mellom to tidsepoker og to verdensdeler, men hovedpersonen er den samme.

I 1941 er Marina er ung kvinne, bosatt i Leningrad og ansatt ved eremitasjen. Leningrad ble beleiret og Marina flyttet sammen med mange andre ansatte inn i det store museet. De fikk i oppdrag å pakke inn og frakte bort kunstskattene. Krigen utviklet seg og det ble færre og færre malerier på veggene. Marina elsket de vakre maleriene og bekymret seg over at alt blir borte. Så blir hun kjent med en gammel kvinne som lærer henne en teknikk som gjør at hun kan huske detaljer i malerier og gjengi dem til andre. De kaller det for å bygge minneslott.

I 2006 er vi i Seattle, USA. Marina er selv blitt en gammel kvinne, hun er dement og blander fortid og nåtid. Minneslottet hun bygde i Leningrad blir stadig sterkere.

Marina går over Nevskij prospekt, hun ser spiret på Peter-Paul katedralen, tårnet på Admiralitetet, kjenner brisen fra elven Neva. Alt dette kan alle beskrive som leser seg litt opp på hva man bør se i Leningrad, dagens St. Petersburg. Det virker som om forfatteren beskriver hendelser og steder hun kun har lest om i turistbrosjyrer. Rett nok er Leningrad full av vakre bygninger, men en lokalkjent forfatter ville vel ha trukket frem annet enn severdighetene?

Når hun så kommer til beskrivelsene av hvor grusomt det var under beleiringen blir det tamt og følelsesløst. Jeg ble irritert mens jeg leste og holdt på å legge boka bort. Det viste seg imidlertid at boka ble bedre og bedre, og de siste sidene er best. Det kan jo selvfølgelig hende at jeg i ren lykke over at boka endelig var ferdig følte det slik, men uansett – en heller middelmådig leseopplevelse!

Man kan velge å lese romaner på mange ulike måter. Jeg liker å lese med både hjertet og hjernen. Men noen ganger, slik som med denne boka, så kobles det analytiske vekk, og jeg leser bare med hjertet. Det var ikke meningen at det skulle skje. På notatblokka mi står det helt øverst: ”Påpek dårlig setning på side 14, sjekk hvem som har oversatt boka.” – Og så står det ikke mer. For jeg ble så betatt av denne fortellingen at jeg glemte at jeg skulle anmelde den. Jeg glemte at jeg gjerne kan påpeke floskler, klisjeer og endimensjonale hovedpersoner. Jeg glemte alt annet enn denne historien som fortelles av Henry.

Hamsteren Ted, 13 år gamle Henry, og den redde og deprimerte mora, Adele bor i et lite hus i en liten by i New Hampshire. Mora er tidligere danser, hun er vakker, men sårbar. Hun har aldri vært som andre foreldre. Det har vært en lang og varm sommer, men de to har knapt vært ute av huset. De har levd på frossenmat og supper, Henry har lekt med Ted og sett fjernsyn.

Det er en uke til skolestart og Henry og Adele er dratt på kjøpesenteret for å handle klær til Henry. Mens de går blant hyllene kommer en mann bort til Henry og spør om hjelp. Han forteller at han trenger en plass å være en stund, og lurer på om han kan bli med Henry og den vakre mora hjem. Og Adele ser på ham og sier ja. Mannen blør fra en stort åpent sår på foten og fra hodet, men Adele bryr seg ikke. Da de kommer inn i huset forteller mannen at han har rømt fra fengselet. Men Adele bryr seg ikke om det heller. Hun steller sårene hans, lar ham binde henne fast. ”Slik at du består løgndetektortesten hvis du må ta den noen gang” sier han til henne mens han knyter silkeskjerf rundt håndleddene og anklene hennes. Henry lurer på om han skal hente hjelp. Men han gjør ikke det, for mora har forandret seg. I løpet av noen minutter er hun blitt yngre, mer våken enn han noen gang har sett henne.

Det er en elektrisk spenning, en slags forbindelse mellom Adele og Frank så sterkt skildret at det er som om den kommer gjennom boka og direkte inn i leseren.

Den rømte fangen, Frank, er tilstede i nuet på en måte som jeg nesten aldri har lest om før. Historien kan virke banal, men den er skrevet med en inderlighet og en kraft som gjør det til en nærmest perfekt underholdningsroman. Jeg skriver ikke mer om hva som skjer i boka – les den selv så får du se!