Dessverre, - jeg har alltid vært veldig begeistret for bøkene til Per Petterson, men denne gangen glapp det for meg, - "Det er nok nå" tenkte jeg underveis. Jeg vet ikke om det skyldes ham eller meg eller temaet, men han beskriver en forvirret, selvopptatt og utro mann, og det på en måte som gjør det vanskelig å skille mellom hovedpersonen og forfatteren. På slutten kom jeg på tanken at det kanskje rett og slett var en sånn type han ville beskrive, - og det var jo i så fall dyktig gjort, men for uinteressant for meg. Men bevares, han glimtet jo til med mange gode beskrivelser underveis,, så det ble en firer.

Dette er et stort verk, i dobbelt forstand, - en episk, trebinds fortelling fra Røros på 1720-tallet. Jeg vet ikke hva jeg skal rose først, - den store fortellingen om de forhenværende soldatene fra Armfeldts hær i 1719, som fire år senere kom over fjellet fra Jämtland for å bli gruvearbeidere, - det fascinerende, men kompliserte, språket, som er en blanding av dialekt, dansk, svensk og tysk, - eller alt det dette språket detaljert beskriver av storslagen natur, nære omgivelser, sosialt spill, tanker, følelser og kjærlighet. Det er rett og slett ubeskrivelig storslagent! Men det er også tungt, - dels fordi språket er ganske komplisert med alle sine uvante ord og uttrykk, men særlig fordi det skildrer liv og død under ufattelig harde kår! Og sånn har de hatt det, - jeg tror jo på alt sammen, vel vitende om at Johan Falkberget kjente miljøet ved og historier om kobberverket, - og nå har jeg også opplevd det, nesten!

Jeg ble så begeistret for den første boken om Lucy Barton nettopp fordi den var så lett, - den fanget opp og formidlet skjebner med få, antydende setninger. Her får vi en grundigere utdyping av livet til og miljøet rundt dem vi møtte der, og boken mister derfor den lettheten jeg var så begeistret for i første bind.
På mange måter minner denne boken meg om den utrolig gode og den gang, i 1994, banebrytende filmen Short Cuts av Robert Altman, - den fortalte historien til forskjellige mennesker som alle hadde en fjern forbindelse. Sånn er det her også, og det er godt og interessant gjort, - vi får særlig et innblikk i barndomsopplevelsene til dem på de laveste sosiale trinnene i Midtvesten, og konsekvensene av disse. Dessuten kommer Strout igjen inn på noe av hovedpoenget i første bok, - hvordan menneskene alltid finner måter å føle seg overlegne andre på, noen vi kan se ned på, - den nedrigste delen av det vi er!

Her strekker ikke terningen til for meg, - jeg har visst vært alt for sløsete med sekserne, så nå gir jeg denne syv, - hvis det var mulig!
For det første: Nedreaas går Undset en høy gang når det gjelder naturskildringer, - jeg kan ikke gjøre annet enn å bruke et forslitt uttrykk og si at de er fantastiske! Man blir sugd inn i Herdis' omgivelser, både ute og inne, - alle hennes iakttagelser og sanseinntrykk blir formidlet så man føler at man har opplevd dem selv.
Men det er jo ikke bare omgivelsene man blir sugd inn i, - man blir sugd inn i Herdis selv, kommer under huden på henne og opplever hvordan hun har det, - og det er ikke så greit! Denne fantasifulle, følsomme, introverte og betraktende lille piken og hennes reaksjoner skildres utrolig innsiktsfullt og gjenkjennelig.
Men det er slett ikke bare Herdis boken handler om, - den bakenforliggende handlingen som fortelles gjennom Herdis' opplevelser, er historien om foreldrenes skilsmisse og det sosiale miljøet hun vokste opp i under første verdenskrig i Bergen, - også det interessant og dyktig beskrevet.
Tre "ting" på en gang, - et Kinderegg! Mesterlig!

Toril Moi er en kjent litteraturforsker, født i Norge i 1953, men bosatt i utlandet, hovedsakelig i USA, i førti år. Etter å ha skrevet om Vinjes «Ferdaminni fraa Sumaren 1860» i Nasjonalbibliotekets «Fortidens folkelesning», fikk hun i oppdrag av Nasjonalbiblioteket å forske på hva hun ville i deres samlinger, - litt av et tilbud! Det resulterte i en rekke essays hvor hun ønsket å finne ut hvordan 1950-tallets kultur formet norsk identitet, og disse er nå samlet i denne boken.
For meg som er bare er noen år eldre enn henne, er det et møte med en tid jeg har opplevd og mange bøker jeg har lest, og det har vært interessant å se det hele med hennes øyne. Hun prøver å finne ut av det typisk norske og leter etter spor i litteratur og film fra 1950-tallet, og i arbeidet har hun hele tiden et særlig blikk for kvinners livssituasjon. I tillegg til å gå inn på Vinje og litteraturforskernes syn på ham, trekker hun frem Aimée Sommerfelts ungpikebok «Miriam» (som jeg elsket), og tar for seg Mykle og Bjørneboe, Torborg Nedreaas og Ebba Haslund, filmskaperen Edith Carlmar, samt Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen, de siste i et kapitel om kristendom og eksistensialisme. Og jeg tenker at dette kanskje kan være særlig interessant og lærerikt for senere generasjoner.
For meg er det mye kjent i boken, men det er også mye nytt og med nye vinklinger. Men til tross for at både forfatteren og jeg er norske og nesten jevngamle, har vi en svært forskjellig bakgrunn: hun fra et lite sted på sørvestlandet og jeg fra villastrøk i Oslo, og vi har voksenliv i forskjellige miljøer på forskjellige kontinenter. Og så må jeg nok bare innrømme at jeg ikke er enig med henne bestandig, og det gjelder særlig hennes syn på «livet» og morsrollen. Ebba Haslund og Torborg Nedreaas hadde ifølge henne «svadafylte tanker om en irrasjonell forbindelse mellom Kvinnen og Livet», - som blant annet kom til uttrykk i Haslunds skildring av kvinnen som en kostelig krukke fylt med livets vann. Og det synes jeg faktisk var ganske fint sagt, - så får det heller være svada.

Jeg kom over et eksemplar av denne fra 1934 på hytta, og i begynnelsen koste jeg meg veldig med den. Det er en god gammeldags forviklingshistorie, som i stilen kan minne om "The Importance of being Earnest" og "Den spanske flue" som jeg synes er ellevilt morsomme. Men, - etter en stund var den ikke like festlig lenger, den ble for lang, og det var for mange høker som rotet det til, så det endte med at jeg ga den en firer, - jeg ble utålmodig og gledet meg til neste bok i bunken min.

I utgangspunktet er dette en sånn bok jeg liker. Den følger en slekt gjennom nesten hundre år, - skjønt det meste av handlingen foregår på 1930-tallet. Vi er i Nord-Sverige, helt på grensen til Finland, i et område med store sosiale forskjeller, og mye av historien er knyttet opp til en konflikt med en påfølgende streik som faktisk skjedde, og hvor reelle personer er med. Samtidig følger vi en familie med finsk bakgrunn hvor noen er synske, så vi får en fin blanding av harde fakta og diktede, skjøre sinn.
Boken er fin og interessant og ga meg assosiasjoner både til Kerstin Ekman og Ingeborg Arvola, men etter min mening hoppet den for mye frem og tilbake i tid og mellom ukjente personer, noe som ble for forvirrende for meg (men kan med det minne ekstra mye om Ekmans «Hendelser ved vann»!). Forbindelsen mellom personene ble heldigvis oppklart på slutten, og det var jo godt gjort og sikkert poenget, men jeg må innrømme at jeg ble litt lei underveis, så derfor ble det ikke en sekser på denne boken fra meg.

Dette er den sjette boken om etterforskerduoen Cormaran Strike og Robin Ellacot. Det er en skikkelig murstein på 1069 sider, og jeg kan like godt si det med det samme: Det er for langt! Men boken er heldigvis lettlest med mye dialog, og en del av den foregikk i form av chatter på nettet! Der ble det jo mye luft, men når det foregikk tre chatter samtidig, oppstilt i kolonner, så skulle det litt til for å henge med! Boken foregår i nettspillmiljøet, i et svært svart miljø, for å si det sånn, og i disse chattene møter man nett-troll på det verste, - noe forfatteren jo har opplevd selv. Alle spillerne er anonyme og med ganske kompliserte spillernavn, samtidig som de opptrer på Twitter med andre navn, og vi møter så disse i virkeligheten uten å vite hvem de er på nettet! Veldig komplisert og forvirrende, og jeg må bare innrømme at jeg, gamle damen, datt av relativt tidlig! Men det er jo imponerende å ha funnet på det hele, og jeg ble revet med! Dessuten må jeg innrømme at det nok er forholdet mellom de to detektivene som for meg er aller mest interessant, - man må jo henge med for å se om de får hverandre! Boken er lettlest og med gode skildringer av personene og London, så under tvil fikk den en femmer av meg!

Jane Austen er en stor forfatter! Jeg har nå lest Persuasion på originalspråket, etter å ha sett filmatiseringen av den utallige ganger, og det har blitt enda klarere for meg! Hennes skildringer av forskjellige mennesketyper og situasjoner er jo så godt sett, og det er utrolig fascinerende å kjenne igjen disse fra for over to hundre år siden! Men dette vet vi jo fra alle filmatiseringene av bøkene hennes, - i denne boken kommer vi også under huden på den introverte hovedpersonen Anne, - vi får alle hennes tanker og følelser rundt menneskene hun omgås og det hun opplever. Filmen fra 1995 er tett opp til boken og med fremragende skuespillerprestasjoner, men i boken skjønner man situasjonene enda bedre! Og i tillegg kommer språket, med lange, ganske kompliserte, men akk så raffinerte setninger! Jeg har virkelig kost meg!
Og etter å ha skrevet dette, oppdaget jeg at jeg hadde skrevet et nesten likelydende, men mye bedre, innlegg om boken i 2013!

Jeg var spent på denne oppfølgeren til Kniven i ilden, for jeg hadde inntrykk av at den ikke ble like godt mottatt som den første, og lenge følte jeg at jeg ikke ble skuffet. Arvola har et helt spesielt språk og tilnærming til stoffet, - skildringene er så tette, så jord-, natur- og kroppsnære med detaljerte skildringer av det praktiske og sosiale liv i Øst-Finnmark rundt 1860. Samtidig løfter det seg en himmel over dette, - eller noe svart, - for hovedpersonen, Brita Caisa, har spesielle evner som en følsom healer.
Det har vært veldig fascinerende å bli tatt med så tett inn i den spesielle livsformen som er så fjern fra vår, og jeg har kost meg veldig. Den eneste innvendingen er at jeg etter hvert syntes den ble litt for lang, det var ikke nok spenning til å sprite opp de hverdagslige gjøremålene over 500 sider, så det ble med terningkast fem denne gangen.

Boken handler jo om «Pabbi», Mímirs islandske pappa, men den handler like mye om Mímir selv, og enda mer om alkoholisme og alkohol, - om kjærligheten til den og mellom far og sønn. Det er en rystende, reflektert og tilsynelatende helt selvutleverende beretning om alkoholens betydning og forbannelse. Boken gir en grundig innsikt i alkoholikeres forhold til alkohol og gir derfor en større forståelse for problemet, og man kan ikke annet enn å være lykkelig over å ha unnsluppet å bli så forført av den.
Det er alltid interessant å lese om mennesker og levd liv, så også her, - terningkast fem.

Dette er tredje boken om Tara Selters liv den attende november, - en dato som gjentar seg og som hun sitter fast i. Men det er bare datoen hun er fanget i, ikke selve dagen, for hun kan gjøre forskjellige ting, - i bok 2 for eksempel, der reiste hun alene rundt i et forsøk på å få oppleve forskjellige årstider.
I denne boken treffer hun imidlertid andre som også er blitt sittende fast i 18. november. Det høres jo helt utrolig ut at tiden plutselig kan stoppe opp, men som hun skriver et sted, - det er ikke mer utrolig enn at den går jevnt og trutt videre og at årstidene gjentar seg. I det hele tatt, bøkene handler naturlig nok mye om tid og tanker rundt den, helt ned til det konkrete som matens holdbarhet. Men etter hvert blir også spørsmålet om hvordan vi er og velger å leve livene våre aktuelt. I denne boken hvor hun treffer andre som også sitter fast i samme dato, blir dette tydeligere. I de første bøkene surret hun alene og formålsløst rundt, mens her har de etter hvert fire «gjenleverne» dannet et slags kollektiv. Der utveksler de sine forskjellige syn på hendelsen, om hvorfor det har skjedd akkurat dem og hva dette kan brukes til.
Balle har et utrolig fascinerende språk som løfter dette merkverdige tankegodset på en hjerneutvidende måte, men jeg må nok innrømme at jeg noen ganger har problemer med å henge med. Jeg fikk bok nr. 2 og 3 til jul, men tror jeg nå tar en pause før jeg fortsetter med de neste, - men det kommer jeg helt sikkert til å gjøre!

Jeg ser at mange her inne mener denne andre boken er bedre enn den første, men for meg er det omvendt. Nå ble jeg veldig fascinert av den første, stupte inn i den, ble revet med og leste den på én dag! Slik gikk det ikke denne gangen, - både hovedpersonen og jeg var jo nå innforstått med at verden virkelig hadde stoppet opp for henne på den attende november. Så etter å ha opplevd dette sjokket i første bok, har hun nå roet seg, - veldig mye. Hun lever først helt uten mål og mening, men finner så ut at hun savner årstidene, og hun begynner å reise rundt for å oppleve disse, - og vi får fine og tette skildringer av det typiske for de forskjellige årstidene. Men jeg må innrømme at jeg ble litt for opphengt i hvordan det hele fungerte, og jeg følte nok at hun ikke var helt konsekvent, - eller så var det bare i mitt hode det gikk litt i surr, - jeg skal ikke prøve å forklare problemene her!
Heldigvis skjedde det flere ting på slutten av boken som ga mer mening til dette rare, stillestående livet hennes, så den tok seg opp, men ikke nok til at den får en sekser, som den første boken fikk. Og nå skal jeg i gang med nr. 3, - og dette blir spennende, - det skjønner man av hvordan denne sluttet!

Dette var en vakker, rørende, gripende og tankevekkende bok! Olin kaller den en roman, men den er ikke oppdiktet, den skildrer hennes liv og opplevelser mens hun holdt på å lage filmen «Fedrelandet», med innslag av eldre minner. Jeg så den filmen da den gikk, og etter alle de gode anmeldelsene ble jeg dessverre litt skuffet, - den ble litt for langdryg, med litt for mye bre og vann etter min smak, - da. Nå tror jeg at jeg vil forstå den bedre og vil se den igjen, - den ligger nemlig på nrk.no!

Men boken handler jo om så mye mer enn breen, - den handler om moren og faren, om deres kjærlighet til hverandre, og til slekten, stedet og barna. Og den handler om døden og det å miste dem som står en nær. Jeg røper ikke for mye ved å skrive at moren dør uventet på slutten, - det står på omslaget. Men for alle som har mistet foreldre, eller andre, var det en utrolig gripende opplevelse! Og nå vil jeg se filmen om igjen med større forståelse!

Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset! Da det nå kom en ny biografi om henne, eller «en forfatters portrett» som den omtales som, måtte jeg bare ha den! Den er skrevet av den danske forfatteren Ida Jessen, og har tittelen «Jeg vil!», - en setning som sier mye om Undset. Den er et forsøk på å komme under huden på henne, - denne viljesterke, motsetningsfylte og store forfatteren som brente sitt lys fra begge ender i forsøket på å være både forfatter, idealhusmor og samfunnsdebattant. Forholdet til Anders Svarstad, og indirekte til hans barn og tidligere ektefelle, får bred omtale og vi aner konsekvensene av disse både for hennes forfatterskap og samfunnsengasjement. Dekkende er vel også sitatet «At enes med andre er det værste jeg ved»!
Boken er bygget opp kronologisk, men bærer også preg av å være emnebasert, - forholdet til den yngste sønnen Hans, blir mer grundig behandlet enn jeg har sett tidligere. Jessen er også selv mer til stede i boken enn det har vært vanlig. Alt i alt, en interessant bok om en interessant dame!

Denne boken kom ut i 1911 og er en beskrivelse av livet i en bygd på Vestlandet (Førde) i årene 1840-1890, hovedsakelig blant embetsstanden, - de forholdene forfatteren selv vokste opp i. Jeg begynte på den før jul, og kom da i «Tante Pose»-stemning, men denne favner jo mye videre og er et interessant tidsbilde. Den har et stort persongalleri, og i tillegg til person- og naturskildringer får vi også med politiske diskusjoner rundt valg av stortingsmenn og rundt riksrettssaken som førte til parlamentarismen, - med bønder mot embetsmenn. Men den har også en sentral kjærlighetshistorie, og det er interessant å følge utviklingen og folks livsløp gjennom disse femti årene.

Ååå, - jeg er «starstruck»! Boken er som et møte mellom Astrid Lindgren og H.C. Andersen, - på Tøyen i desember, - vakker, varm og trist. Fantastisk!

Disse notatene bærer preg av å være litt sammenrasket, - men likevel, satt sammen danner de en helhet og gir et inntrykk av det livet «damene» (som de omtales som i boken) levde på denne «yderste nøgne ø», - Klovharun i den finske skjærgården.
En del av notatene i begynnelsen av boken er også gjort av byggmesteren, - det er korte, konkrete notater knyttet til det praktiske arbeidet rundt det å få satt opp hytta. Men det er en god start som gir et visst inntrykk av strevet knyttet til virkeliggjørelsen av «damenes» drøm. Deretter overtar Toves notater knyttet til naturobservasjoner og deres enkle liv, illustrert med Tootis (Tuulikkis) laveringer og akvatinter, - som går i brunt og fremstår som nokså dystre. Men det gjør ikke livet der ute, - Tove skildrer det med en lett og tørr saklighet.
Det er også ganske imponerende at de satte i gang dette prosjektet da de var rundt femti år, og at de så ble boende der i tretti år, - i sommerhalvåret virker det som. Boken slutter med at de rundt åtti år gamle skjønner at de ikke kan bo der lenger, og så tar avskjed med hytta.

Dette er den (foreløpig?) siste av fire bøker om Lucy Barton. Jeg har likt dem i varierende grad, - den første (Jeg heter Lucy Barton) ble jeg helt henført av, mens den andre (Hva som helst er mulig) hadde en mer tradisjonell form. I den tredje (Åh, William) var det igjen Lucy som hadde fortellerstemmen, og temaet var interessant, - et gryende vennskapsforhold til hennes for lengst fraskilte ektemann. I «Lucy ved havet» er det også Lucy som forteller på sin karakteristiske måte, - som likevel er så forskjellig fra i den første boken. Her utgjør pandemien bakgrunnen i historien, og alle dens praktiske og følelsesmessige konsekvenser blir utførlig skildret, - litt for utførlig etter min smak, - den mangler derfor nettopp den lettheten som var så betagende ved den første boken. Her står også forholdet til den fraskilte ektemannen, William, sentralt, og det gjør også forholdet til døtrene og bekymringer for dem. Helt greit, men ikke noe mer, og det er så vidt den klamrer seg til femtallet på terningen.

Her er det igjen Lucy Barton som forteller, som i «Jeg heter Lucy Barton», - en bok jeg ble veldig begeistret for! I oppfølgeren «Hva som helst er mulig» opptrer Lucy bare som en lett mytisk biperson, mens de forskjellige fortellingene der dreier seg om andre personer fra hennes oppvekstmiljø, - og jeg ble ikke like henført av den formen. Jeg merket det nå, - det er Lucy’s lette, særegne fortellerstemme, med assosiative minner, menneskekunnskap og kloke tanker som gjør disse bøkene så gripende. Her er hun akkurat blitt enke etter sin høyt elskede ektemann nr. to og har av forskjellige grunner kommet i kontakt med den første ektemannen, faren til barna hennes, igjen, - det er han som er William som hun i sin tid forlot. De kjenner hverandre på godt og vondt og har hatt et felles liv, hvor også hans mor en stund hadde en sentral rolle. Det er godt å merke den godheten de to gamle ektefellene nå har for hverandre, - hvordan Lucy med jevne mellomrom omsorgsfullt tenker «Åh, William»! De to gjør en liten reise sammen, - en reise tilbake i tid, men også i dem selv, - vi merker hvordan Lucy får større forståelse for det livet de har levd og den personen hun er blitt. Lucy fremstår som et godt og omsorgsfullt menneske, og jeg får bare lyst til å si «Åh, Lucy»! Og nå går jeg i gang med «Lucy ved havet» med skyhøye forventninger!