Jeg ser at mange her inne mener denne andre boken er bedre enn den første, men for meg er det omvendt. Nå ble jeg veldig fascinert av den første, stupte inn i den, ble revet med og leste den på én dag! Slik gikk det ikke denne gangen, - både hovedpersonen og jeg var jo nå innforstått med at verden virkelig hadde stoppet opp for henne på den attende november. Så etter å ha opplevd dette sjokket i første bok, har hun nå roet seg, - veldig mye. Hun lever først helt uten mål og mening, men finner så ut at hun savner årstidene, og hun begynner å reise rundt for å oppleve disse, - og vi får fine og tette skildringer av det typiske for de forskjellige årstidene. Men jeg må innrømme at jeg ble litt for opphengt i hvordan det hele fungerte, og jeg følte nok at hun ikke var helt konsekvent, - eller så var det bare i mitt hode det gikk litt i surr, - jeg skal ikke prøve å forklare problemene her!
Heldigvis skjedde det flere ting på slutten av boken som ga mer mening til dette rare, stillestående livet hennes, så den tok seg opp, men ikke nok til at den får en sekser, som den første boken fikk. Og nå skal jeg i gang med nr. 3, - og dette blir spennende, - det skjønner man av hvordan denne sluttet!

Dette var en vakker, rørende, gripende og tankevekkende bok! Olin kaller den en roman, men den er ikke oppdiktet, den skildrer hennes liv og opplevelser mens hun holdt på å lage filmen «Fedrelandet», med innslag av eldre minner. Jeg så den filmen da den gikk, og etter alle de gode anmeldelsene ble jeg dessverre litt skuffet, - den ble litt for langdryg, med litt for mye bre og vann etter min smak, - da. Nå tror jeg at jeg vil forstå den bedre og vil se den igjen, - den ligger nemlig på nrk.no!

Men boken handler jo om så mye mer enn breen, - den handler om moren og faren, om deres kjærlighet til hverandre, og til slekten, stedet og barna. Og den handler om døden og det å miste dem som står en nær. Jeg røper ikke for mye ved å skrive at moren dør uventet på slutten, - det står på omslaget. Men for alle som har mistet foreldre, eller andre, var det en utrolig gripende opplevelse! Og nå vil jeg se filmen om igjen med større forståelse!

Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset! Da det nå kom en ny biografi om henne, eller «en forfatters portrett» som den omtales som, måtte jeg bare ha den! Den er skrevet av den danske forfatteren Ida Jessen, og har tittelen «Jeg vil!», - en setning som sier mye om Undset. Den er et forsøk på å komme under huden på henne, - denne viljesterke, motsetningsfylte og store forfatteren som brente sitt lys fra begge ender i forsøket på å være både forfatter, idealhusmor og samfunnsdebattant. Forholdet til Anders Svarstad, og indirekte til hans barn og tidligere ektefelle, får bred omtale og vi aner konsekvensene av disse både for hennes forfatterskap og samfunnsengasjement. Dekkende er vel også sitatet «At enes med andre er det værste jeg ved»!
Boken er bygget opp kronologisk, men bærer også preg av å være emnebasert, - forholdet til den yngste sønnen Hans, blir mer grundig behandlet enn jeg har sett tidligere. Jessen er også selv mer til stede i boken enn det har vært vanlig. Alt i alt, en interessant bok om en interessant dame!

Denne boken kom ut i 1911 og er en beskrivelse av livet i en bygd på Vestlandet (Førde) i årene 1840-1890, hovedsakelig blant embetsstanden, - de forholdene forfatteren selv vokste opp i. Jeg begynte på den før jul, og kom da i «Tante Pose»-stemning, men denne favner jo mye videre og er et interessant tidsbilde. Den har et stort persongalleri, og i tillegg til person- og naturskildringer får vi også med politiske diskusjoner rundt valg av stortingsmenn og rundt riksrettssaken som førte til parlamentarismen, - med bønder mot embetsmenn. Men den har også en sentral kjærlighetshistorie, og det er interessant å følge utviklingen og folks livsløp gjennom disse femti årene.

Ååå, - jeg er «starstruck»! Boken er som et møte mellom Astrid Lindgren og H.C. Andersen, - på Tøyen i desember, - vakker, varm og trist. Fantastisk!

Disse notatene bærer preg av å være litt sammenrasket, - men likevel, satt sammen danner de en helhet og gir et inntrykk av det livet «damene» (som de omtales som i boken) levde på denne «yderste nøgne ø», - Klovharun i den finske skjærgården.
En del av notatene i begynnelsen av boken er også gjort av byggmesteren, - det er korte, konkrete notater knyttet til det praktiske arbeidet rundt det å få satt opp hytta. Men det er en god start som gir et visst inntrykk av strevet knyttet til virkeliggjørelsen av «damenes» drøm. Deretter overtar Toves notater knyttet til naturobservasjoner og deres enkle liv, illustrert med Tootis (Tuulikkis) laveringer og akvatinter, - som går i brunt og fremstår som nokså dystre. Men det gjør ikke livet der ute, - Tove skildrer det med en lett og tørr saklighet.
Det er også ganske imponerende at de satte i gang dette prosjektet da de var rundt femti år, og at de så ble boende der i tretti år, - i sommerhalvåret virker det som. Boken slutter med at de rundt åtti år gamle skjønner at de ikke kan bo der lenger, og så tar avskjed med hytta.

Dette er den (foreløpig?) siste av fire bøker om Lucy Barton. Jeg har likt dem i varierende grad, - den første (Jeg heter Lucy Barton) ble jeg helt henført av, mens den andre (Hva som helst er mulig) hadde en mer tradisjonell form. I den tredje (Åh, William) var det igjen Lucy som hadde fortellerstemmen, og temaet var interessant, - et gryende vennskapsforhold til hennes for lengst fraskilte ektemann. I «Lucy ved havet» er det også Lucy som forteller på sin karakteristiske måte, - som likevel er så forskjellig fra i den første boken. Her utgjør pandemien bakgrunnen i historien, og alle dens praktiske og følelsesmessige konsekvenser blir utførlig skildret, - litt for utførlig etter min smak, - den mangler derfor nettopp den lettheten som var så betagende ved den første boken. Her står også forholdet til den fraskilte ektemannen, William, sentralt, og det gjør også forholdet til døtrene og bekymringer for dem. Helt greit, men ikke noe mer, og det er så vidt den klamrer seg til femtallet på terningen.

Her er det igjen Lucy Barton som forteller, som i «Jeg heter Lucy Barton», - en bok jeg ble veldig begeistret for! I oppfølgeren «Hva som helst er mulig» opptrer Lucy bare som en lett mytisk biperson, mens de forskjellige fortellingene der dreier seg om andre personer fra hennes oppvekstmiljø, - og jeg ble ikke like henført av den formen. Jeg merket det nå, - det er Lucy’s lette, særegne fortellerstemme, med assosiative minner, menneskekunnskap og kloke tanker som gjør disse bøkene så gripende. Her er hun akkurat blitt enke etter sin høyt elskede ektemann nr. to og har av forskjellige grunner kommet i kontakt med den første ektemannen, faren til barna hennes, igjen, - det er han som er William som hun i sin tid forlot. De kjenner hverandre på godt og vondt og har hatt et felles liv, hvor også hans mor en stund hadde en sentral rolle. Det er godt å merke den godheten de to gamle ektefellene nå har for hverandre, - hvordan Lucy med jevne mellomrom omsorgsfullt tenker «Åh, William»! De to gjør en liten reise sammen, - en reise tilbake i tid, men også i dem selv, - vi merker hvordan Lucy får større forståelse for det livet de har levd og den personen hun er blitt. Lucy fremstår som et godt og omsorgsfullt menneske, og jeg får bare lyst til å si «Åh, Lucy»! Og nå går jeg i gang med «Lucy ved havet» med skyhøye forventninger!

Jeg ble så begeistret for den første boken om Lucy Barton nettopp fordi den var så lett, - den fanget opp og formidlet skjebner med få, antydende setninger. Her får vi en grundigere utdyping av livet til og miljøet rundt dem vi møtte der, og boken mister derfor den lettheten jeg var så begeistret for i første bind.
På mange måter minner denne boken meg om den utrolig gode og den gang, i 1994, banebrytende filmen Short Cuts av Robert Altman, - den fortalte historien til forskjellige mennesker som alle hadde en fjern forbindelse. Sånn er det her også, og det er godt og interessant gjort, - vi får særlig et innblikk i barndomsopplevelsene til dem på de laveste sosiale trinnene i Midtvesten, og konsekvensene av disse. Dessuten kommer Strout igjen inn på noe av hovedpoenget i første bok, - hvordan menneskene alltid finner måter å føle seg overlegne andre på, noen vi kan se ned på, - den nedrigste delen av det vi er!

Ååå, - dette var en fin bok! Den er så liten og lett, - språket er fjærlett og hverdagslig, og rommer likevel så uendelig mye! Om klassesamfunn og familier, på vondt og godt, om å være spesiell og ville skrive, - om selve livet! Og altså så tilsynelatende enkel og fjærlett, - terningkast 6!

Dessverre, denne ble for lang (560 sider!), mørk (til og med på forsiden!) og uinteressant (for meg): menn som hater hverandre og kjemper om å være best! Men jeg liker jo å bli bragt inn i et annet århundre (1700-tallet) og til Finnmark, og etter hvert (halvveis) ble den tidvis også litt spennende, - og med en interessant avslutning. Men bare terningkast fire fra meg.

Ærlig talt, denne ble for kjedelig, - jeg må bare innrømme at jeg nå avbrøt den, hundre sider før jeg var i mål! Og det gjør jeg, som er i overkant interessert i historie og fortellinger om levd liv! Men det er lite liv over denne fiksjonsfortellingen, som Hoem kaller den, - vi kommer aldri under huden på Julie. Hoem har ytterst få kilder til hennes liv, og har ikke klart - eller villet - dikte frem stort mer enn ytre hendelser. Til gjengjeld har han gjort det til fulle, han har benyttet seg av alle tenkelige kilder til å beskrive hennes arbeidsoppgaver og omgivelser, - og for dem som er kjent i Bergen kan jo det ha en viss interesse, men for oss andre blir det for kjedelig i lengden. Det eneste positive, er at han lar henne ha en sterk personlighet med ønske om å være en selvstendig yrkeskvinne, uten mann og barn. Det er lett å tenke seg at en husjomfru var en "attergløyme", og det er sundt å få ristet litt opp i den oppfatningen.

Handlingen i denne trilogien utspiller seg for nesten nøyaktig tusen år siden, - en utrolig spennende tid i Norge. Vi følger Sigrid, søster til Tore Hund, og hennes liv midt i de dramatiske og viktige hendelsene rundt slaget på Stiklestad. Hun var en historisk person som ble hardt rammet av kampene om makten i Norge, og Henriksen lar også overgangen fra norrøn gudetro til kristendom være sentral i handlingen. Sigrid var en stolt og sterk kvinne som slet med å ta kristendommen inn over seg, og i det tredje bindet, «Helgenkongen», dreier det seg mye om dette. For meg ble det der for mange tanker rundt synd og skyld og frelse, og jeg må innrømme at interessen dalte. Men Vera Henriksen hadde store kunnskaper om og god innsikt i de historiske hendelsene og tidens tanker, og det har vært interessant å følge disse på nært hold og leve seg inn i livet i Norge i tidlig middelalder.

Det har vært litt tunge tider i det siste, og jeg følte akutt behov for å ha noe hyggelig å lese på. Inspirert av Disney-filmen fra 1993 basert på denne boken, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å lese den igjen, - også for å sjekke hvor store friheter filmskaperne hadde tatt seg.
Jeg fikk denne boken da jeg var 13 år, og jeg elsket den, - den ble lest mange ganger i løpet av ungdomstiden. Dette var den første utgaven fra 1962, og jeg så på den som den første «voksenboken» min, - helt uten bilder, selv ikke på forsiden (bare på et papiromslag, som er forsvunnet).
Den handler om to hunder og en katt som tar seg tvers gjennom Canadas villmark på egenhånd, og det har vært en fryd å lese den igjen! Det er tette og gode beskrivelser av naturen de drar gjennom, og også dyrenes oppførsel er godt beskrevet, - som naturelsker, hunde-eier og tidligere katte-eier var det mye å kose seg med der.
Også filmen har jeg kost meg med sammen med barnebarna, men jeg må jo konstatere at det er forandret ganske mye på historien. Det viktigste er at historien om eierne til dyrene er endret, samt at dyrene i filmen har skiftet alder og karakter. Men i filmen har dyrene stemmer som gjør at vi får vite hva de tenker, noe som gjør dem mer menneskelige og skaper mange morsomme situasjoner, - veldig populært blant barna! Dessuten er det utrolig imponerende hvordan de har fått dyr til å spille disse rollene, - for det er en spillefilm, og med mange vakre naturbilder.
Så hvis man ikke sammenligner, er både bok og film fine opplevelser, - men altså nokså forskjellige.

Jeg må starte med å innrømme at jeg ikke har lest noe av Fosse før, - jeg har visst trodd han var for sær og vanskelig for meg. Men nå har jeg lest Trilogien, - og er blitt helt betatt! Underveis tenkte jeg at stilen minnet litt om bøkene til islandske Jón Kalman Stefánsson, som jeg er veldig begeistret for, men så måtte jeg jo sjekke, og det viste seg at det heller er omvendt, for Fosse var først ute! Det er noe utrolig fascinerende med de glidende overgangene mellom nåtid, fortid og fremtid, og mellom drøm og virkelighet! Den nesten tidløse historien dreier seg om det grunnleggende viktige her i livet, - kjærligheten mellom mann og gravid kvinne, og strevet med å skaffe husvære og mat, noe som innledningsvis gir assosiasjoner til Josef og Maria. Men fortellingen blir mer «creepy» etterhvert, før historien avrundes i et større perspektiv, gjennom flere slektsledd. Språket er korthugget og virkelighetsnært med suggererende gjentagelser, samtidig som det altså fører oss gjennom tid og rom, - mesterlig!

Det er et interessant grep Mona Ringvej har gjort her, ved å fortelle Norges tusenårige historie gjennom livene til 22 personer, - på 500 sider. Da er det naturligvis veldig mye som ikke kommer med, men vi får en slags overordnet sammenheng i hvordan samfunnet har endret seg, belyst ved enkeltskjebner som kan ha vært bestemmende for utviklingen eller vært rammet av den. Dette er ofte personer jeg overhodet ikke har hørt om, men som har levd liv som er typiske for sin tid og ofte i kontakt med kjente aktører. Hun har særlig skildret den historiske utviklingen gjennom endringer i lovgivning, religion og annet tankegods, og utviklingen her til lands blir også sett i sammenheng med hva som skjedde ute i verden.

Selv må jeg nok si at jeg synes beskrivelsene fra middelalderen var mest interessante, - der har jeg så store hull at jeg aldri kan få nok påfyll! Og så må jeg innrømme at jeg ble litt lei på 15-1600-tallet, - da syntes jeg hun ble litt for gjentagende og ordrik, - og hun lot i tillegg alle tre personene på forskjellig vis være berørt av heksebrenning! Heksebrenning har naturligvis vært en helt forferdelig affære, samt et interessant fenomen, men jeg synes nok at det skjedde så mye annet på 1600-tallet som burde kommet bedre med. Men der har forfatterinnen kommet kritikken i forkjøpet, - hun starter etterordet med å be om unnskyldning for alt som ikke er med. Og hun er tilgitt! Dette var en interessant bok som jeg er blitt litt klokere av!

Boken inneholder Sigrid Undsets brev til en såkalt brev-venninne, fra hun var 16 år og opp i voksen alder. Det har vært utrolig interessant å bli kjent med den unge Sigrid og følge hennes utvikling, - hennes tanker og liv fremstilt uten filter, nesten som i en dagbok. Hun var jo tidlig klar over at hun skilte seg fra de fleste andre unge kvinner, og følte at hun i den ukjente Dea fant en som forsto henne. Ved siden av tanker rundt sin egen natur og hverdagsliv, får vi skildringer av Kristiania rundt århundreskiftet og tanker om hva hun har tenkt å skrive, - hodet hennes boblet over av ideer. Særlig er det interessant å lese hvordan hun hadde hele handlingen i Olav Audunssøn klart for seg i ung alder, riktignok med andre personer i et annet land, men hele det kompliserte forholdet mellom personene og deres liv sto klart for henne i en alder av 20 år!

Etter hvert blir det lenger avstand mellom brevene, men vi får oppleve hennes rørende og forelskede beskrivelse av de første årene med Anders Svarstad. Så blir det mest julekort, mens det siste brevet er fra Stockholm i slutten av mai 1940, etter at sønnen Anders hadde falt.

Og jeg har fått ha et nært og personlig møte med den store forfatterinnen, - og et eksempel på livets gang.

Dessverre, - denne innfridde ikke forventningene og sank underveis fra terningkast fem til fire. Også denne ble for lang for meg (526 sider), til tross for at kapitlene var veldig korte og det derfor ble mye luft rundt dem. Men boken ble for springende, - kapitlene vekslet mellom å ha forskjellige hovedpersoner, og kapitlene ble så samlet i bolker som hoppet frem og tilbake i tid, og på den måten mistet historien mye driv. Og ellers synes jeg mye ved historien var for søkt, - og språket litt tungt og svulstig. Men, - det var jo en rørende historie, og jeg sitter igjen med mange fine bilder i hodet mitt, - og også mange forferdelige krigsscener!

Dette var en utrolig interessant og rørende biografi om en imponerende kvinne som vi alle står i takknemlighetsgjeld til! En kvinne som viet hele sitt liv til å forbedre tilværelsen for både gifte og ugifte mødre, og deres barn! Duckert har hatt et stort kildemateriale tilgjengelig i form av dagbøker og store brevsamlinger, så vi kommer tett på Katti gjennom hele livet og følger hennes utvikling. Mens de andre kvinnesakskvinnene kjempet for stemmerett og arbeid, kjempet hun en nokså ensom kamp for de ugifte mødrene og deres barn, i tett samarbeid med Johan Castberg, «barnelovenes far». Men ikke bare det, hun kjempet for seksualundervisning og prevensjon, som faktisk var forbudt! Hun møtte stor motstand, også fra kvinnesakshold, og sto nokså alene i stormen, - heldigvis godt støttet av sin ektemann. Det har vært en opplevelse å følge henne og hennes kamp gjennom livet, - veldig godt skildret av Hege Duckert. En klar sekser!

For å si det kort: denne er for lang, - 784 sider! Egentlig er den fin og interessant, men etter min mening blir den alt for lang ved at den gjentar seg selv for ofte!

Boken kan på mange måter minne om en amerikansk TV-serie, med skildring av en familie fra typisk høyere hvit middelklasse og konsekvensene for hver enkelt av dem når faren, «pater familias», dør. Det gjelder først og fremst enken, men også de fem barna. Skildringen av barnas innbyrdes forhold og utvikling er interessant og godt beskrevet, og det er også morens strev med å finne seg selv etter å ha blitt enke. Vi kommer dypt inn i personenes tanker, faktisk for dypt, for de gjentar seg selv til det kjedsommelige, - slik det vel egentlig er i virkeligheten - , men det blir altså for mye av det!

Det som blir stående som mest interessant, er hvordan den viser at endring er mulig, - selv for enken som, bokstavelig talt, slår ut håret! For hun treffer naturligvis en ny mann, - som imidlertid er litt for fantastisk til at jeg tror på ham!