Disse notatene bærer preg av å være litt sammenrasket, - men likevel, satt sammen danner de en helhet og gir et inntrykk av det livet «damene» (som de omtales som i boken) levde på denne «yderste nøgne ø», - Klovharun i den finske skjærgården.
En del av notatene i begynnelsen av boken er også gjort av byggmesteren, - det er korte, konkrete notater knyttet til det praktiske arbeidet rundt det å få satt opp hytta. Men det er en god start som gir et visst inntrykk av strevet knyttet til virkeliggjørelsen av «damenes» drøm. Deretter overtar Toves notater knyttet til naturobservasjoner og deres enkle liv, illustrert med Tootis (Tuulikkis) laveringer og akvatinter, - som går i brunt og fremstår som nokså dystre. Men det gjør ikke livet der ute, - Tove skildrer det med en lett og tørr saklighet.
Det er også ganske imponerende at de satte i gang dette prosjektet da de var rundt femti år, og at de så ble boende der i tretti år, - i sommerhalvåret virker det som. Boken slutter med at de rundt åtti år gamle skjønner at de ikke kan bo der lenger, og så tar avskjed med hytta.

Dette er den (foreløpig?) siste av fire bøker om Lucy Barton. Jeg har likt dem i varierende grad, - den første (Jeg heter Lucy Barton) ble jeg helt henført av, mens den andre (Hva som helst er mulig) hadde en mer tradisjonell form. I den tredje (Åh, William) var det igjen Lucy som hadde fortellerstemmen, og temaet var interessant, - et gryende vennskapsforhold til hennes for lengst fraskilte ektemann. I «Lucy ved havet» er det også Lucy som forteller på sin karakteristiske måte, - som likevel er så forskjellig fra i den første boken. Her utgjør pandemien bakgrunnen i historien, og alle dens praktiske og følelsesmessige konsekvenser blir utførlig skildret, - litt for utførlig etter min smak, - den mangler derfor nettopp den lettheten som var så betagende ved den første boken. Her står også forholdet til den fraskilte ektemannen, William, sentralt, og det gjør også forholdet til døtrene og bekymringer for dem. Helt greit, men ikke noe mer, og det er så vidt den klamrer seg til femtallet på terningen.

Her er det igjen Lucy Barton som forteller, som i «Jeg heter Lucy Barton», - en bok jeg ble veldig begeistret for! I oppfølgeren «Hva som helst er mulig» opptrer Lucy bare som en lett mytisk biperson, mens de forskjellige fortellingene der dreier seg om andre personer fra hennes oppvekstmiljø, - og jeg ble ikke like henført av den formen. Jeg merket det nå, - det er Lucy’s lette, særegne fortellerstemme, med assosiative minner, menneskekunnskap og kloke tanker som gjør disse bøkene så gripende. Her er hun akkurat blitt enke etter sin høyt elskede ektemann nr. to og har av forskjellige grunner kommet i kontakt med den første ektemannen, faren til barna hennes, igjen, - det er han som er William som hun i sin tid forlot. De kjenner hverandre på godt og vondt og har hatt et felles liv, hvor også hans mor en stund hadde en sentral rolle. Det er godt å merke den godheten de to gamle ektefellene nå har for hverandre, - hvordan Lucy med jevne mellomrom omsorgsfullt tenker «Åh, William»! De to gjør en liten reise sammen, - en reise tilbake i tid, men også i dem selv, - vi merker hvordan Lucy får større forståelse for det livet de har levd og den personen hun er blitt. Lucy fremstår som et godt og omsorgsfullt menneske, og jeg får bare lyst til å si «Åh, Lucy»! Og nå går jeg i gang med «Lucy ved havet» med skyhøye forventninger!

Jeg ble så begeistret for den første boken om Lucy Barton nettopp fordi den var så lett, - den fanget opp og formidlet skjebner med få, antydende setninger. Her får vi en grundigere utdyping av livet til og miljøet rundt dem vi møtte der, og boken mister derfor den lettheten jeg var så begeistret for i første bind.
På mange måter minner denne boken meg om den utrolig gode og den gang, i 1994, banebrytende filmen Short Cuts av Robert Altman, - den fortalte historien til forskjellige mennesker som alle hadde en fjern forbindelse. Sånn er det her også, og det er godt og interessant gjort, - vi får særlig et innblikk i barndomsopplevelsene til dem på de laveste sosiale trinnene i Midtvesten, og konsekvensene av disse. Dessuten kommer Strout igjen inn på noe av hovedpoenget i første bok, - hvordan menneskene alltid finner måter å føle seg overlegne andre på, noen vi kan se ned på, - den nedrigste delen av det vi er!

Ååå, - dette var en fin bok! Den er så liten og lett, - språket er fjærlett og hverdagslig, og rommer likevel så uendelig mye! Om klassesamfunn og familier, på vondt og godt, om å være spesiell og ville skrive, - om selve livet! Og altså så tilsynelatende enkel og fjærlett, - terningkast 6!

Dessverre, denne ble for lang (560 sider!), mørk (til og med på forsiden!) og uinteressant (for meg): menn som hater hverandre og kjemper om å være best! Men jeg liker jo å bli bragt inn i et annet århundre (1700-tallet) og til Finnmark, og etter hvert (halvveis) ble den tidvis også litt spennende, - og med en interessant avslutning. Men bare terningkast fire fra meg.

Ærlig talt, denne ble for kjedelig, - jeg må bare innrømme at jeg nå avbrøt den, hundre sider før jeg var i mål! Og det gjør jeg, som er i overkant interessert i historie og fortellinger om levd liv! Men det er lite liv over denne fiksjonsfortellingen, som Hoem kaller den, - vi kommer aldri under huden på Julie. Hoem har ytterst få kilder til hennes liv, og har ikke klart - eller villet - dikte frem stort mer enn ytre hendelser. Til gjengjeld har han gjort det til fulle, han har benyttet seg av alle tenkelige kilder til å beskrive hennes arbeidsoppgaver og omgivelser, - og for dem som er kjent i Bergen kan jo det ha en viss interesse, men for oss andre blir det for kjedelig i lengden. Det eneste positive, er at han lar henne ha en sterk personlighet med ønske om å være en selvstendig yrkeskvinne, uten mann og barn. Det er lett å tenke seg at en husjomfru var en "attergløyme", og det er sundt å få ristet litt opp i den oppfatningen.

Handlingen i denne trilogien utspiller seg for nesten nøyaktig tusen år siden, - en utrolig spennende tid i Norge. Vi følger Sigrid, søster til Tore Hund, og hennes liv midt i de dramatiske og viktige hendelsene rundt slaget på Stiklestad. Hun var en historisk person som ble hardt rammet av kampene om makten i Norge, og Henriksen lar også overgangen fra norrøn gudetro til kristendom være sentral i handlingen. Sigrid var en stolt og sterk kvinne som slet med å ta kristendommen inn over seg, og i det tredje bindet, «Helgenkongen», dreier det seg mye om dette. For meg ble det der for mange tanker rundt synd og skyld og frelse, og jeg må innrømme at interessen dalte. Men Vera Henriksen hadde store kunnskaper om og god innsikt i de historiske hendelsene og tidens tanker, og det har vært interessant å følge disse på nært hold og leve seg inn i livet i Norge i tidlig middelalder.

Det har vært litt tunge tider i det siste, og jeg følte akutt behov for å ha noe hyggelig å lese på. Inspirert av Disney-filmen fra 1993 basert på denne boken, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å lese den igjen, - også for å sjekke hvor store friheter filmskaperne hadde tatt seg.
Jeg fikk denne boken da jeg var 13 år, og jeg elsket den, - den ble lest mange ganger i løpet av ungdomstiden. Dette var den første utgaven fra 1962, og jeg så på den som den første «voksenboken» min, - helt uten bilder, selv ikke på forsiden (bare på et papiromslag, som er forsvunnet).
Den handler om to hunder og en katt som tar seg tvers gjennom Canadas villmark på egenhånd, og det har vært en fryd å lese den igjen! Det er tette og gode beskrivelser av naturen de drar gjennom, og også dyrenes oppførsel er godt beskrevet, - som naturelsker, hunde-eier og tidligere katte-eier var det mye å kose seg med der.
Også filmen har jeg kost meg med sammen med barnebarna, men jeg må jo konstatere at det er forandret ganske mye på historien. Det viktigste er at historien om eierne til dyrene er endret, samt at dyrene i filmen har skiftet alder og karakter. Men i filmen har dyrene stemmer som gjør at vi får vite hva de tenker, noe som gjør dem mer menneskelige og skaper mange morsomme situasjoner, - veldig populært blant barna! Dessuten er det utrolig imponerende hvordan de har fått dyr til å spille disse rollene, - for det er en spillefilm, og med mange vakre naturbilder.
Så hvis man ikke sammenligner, er både bok og film fine opplevelser, - men altså nokså forskjellige.

Jeg må starte med å innrømme at jeg ikke har lest noe av Fosse før, - jeg har visst trodd han var for sær og vanskelig for meg. Men nå har jeg lest Trilogien, - og er blitt helt betatt! Underveis tenkte jeg at stilen minnet litt om bøkene til islandske Jón Kalman Stefánsson, som jeg er veldig begeistret for, men så måtte jeg jo sjekke, og det viste seg at det heller er omvendt, for Fosse var først ute! Det er noe utrolig fascinerende med de glidende overgangene mellom nåtid, fortid og fremtid, og mellom drøm og virkelighet! Den nesten tidløse historien dreier seg om det grunnleggende viktige her i livet, - kjærligheten mellom mann og gravid kvinne, og strevet med å skaffe husvære og mat, noe som innledningsvis gir assosiasjoner til Josef og Maria. Men fortellingen blir mer «creepy» etterhvert, før historien avrundes i et større perspektiv, gjennom flere slektsledd. Språket er korthugget og virkelighetsnært med suggererende gjentagelser, samtidig som det altså fører oss gjennom tid og rom, - mesterlig!

Det er et interessant grep Mona Ringvej har gjort her, ved å fortelle Norges tusenårige historie gjennom livene til 22 personer, - på 500 sider. Da er det naturligvis veldig mye som ikke kommer med, men vi får en slags overordnet sammenheng i hvordan samfunnet har endret seg, belyst ved enkeltskjebner som kan ha vært bestemmende for utviklingen eller vært rammet av den. Dette er ofte personer jeg overhodet ikke har hørt om, men som har levd liv som er typiske for sin tid og ofte i kontakt med kjente aktører. Hun har særlig skildret den historiske utviklingen gjennom endringer i lovgivning, religion og annet tankegods, og utviklingen her til lands blir også sett i sammenheng med hva som skjedde ute i verden.

Selv må jeg nok si at jeg synes beskrivelsene fra middelalderen var mest interessante, - der har jeg så store hull at jeg aldri kan få nok påfyll! Og så må jeg innrømme at jeg ble litt lei på 15-1600-tallet, - da syntes jeg hun ble litt for gjentagende og ordrik, - og hun lot i tillegg alle tre personene på forskjellig vis være berørt av heksebrenning! Heksebrenning har naturligvis vært en helt forferdelig affære, samt et interessant fenomen, men jeg synes nok at det skjedde så mye annet på 1600-tallet som burde kommet bedre med. Men der har forfatterinnen kommet kritikken i forkjøpet, - hun starter etterordet med å be om unnskyldning for alt som ikke er med. Og hun er tilgitt! Dette var en interessant bok som jeg er blitt litt klokere av!

Boken inneholder Sigrid Undsets brev til en såkalt brev-venninne, fra hun var 16 år og opp i voksen alder. Det har vært utrolig interessant å bli kjent med den unge Sigrid og følge hennes utvikling, - hennes tanker og liv fremstilt uten filter, nesten som i en dagbok. Hun var jo tidlig klar over at hun skilte seg fra de fleste andre unge kvinner, og følte at hun i den ukjente Dea fant en som forsto henne. Ved siden av tanker rundt sin egen natur og hverdagsliv, får vi skildringer av Kristiania rundt århundreskiftet og tanker om hva hun har tenkt å skrive, - hodet hennes boblet over av ideer. Særlig er det interessant å lese hvordan hun hadde hele handlingen i Olav Audunssøn klart for seg i ung alder, riktignok med andre personer i et annet land, men hele det kompliserte forholdet mellom personene og deres liv sto klart for henne i en alder av 20 år!

Etter hvert blir det lenger avstand mellom brevene, men vi får oppleve hennes rørende og forelskede beskrivelse av de første årene med Anders Svarstad. Så blir det mest julekort, mens det siste brevet er fra Stockholm i slutten av mai 1940, etter at sønnen Anders hadde falt.

Og jeg har fått ha et nært og personlig møte med den store forfatterinnen, - og et eksempel på livets gang.

Dessverre, - denne innfridde ikke forventningene og sank underveis fra terningkast fem til fire. Også denne ble for lang for meg (526 sider), til tross for at kapitlene var veldig korte og det derfor ble mye luft rundt dem. Men boken ble for springende, - kapitlene vekslet mellom å ha forskjellige hovedpersoner, og kapitlene ble så samlet i bolker som hoppet frem og tilbake i tid, og på den måten mistet historien mye driv. Og ellers synes jeg mye ved historien var for søkt, - og språket litt tungt og svulstig. Men, - det var jo en rørende historie, og jeg sitter igjen med mange fine bilder i hodet mitt, - og også mange forferdelige krigsscener!

Dette var en utrolig interessant og rørende biografi om en imponerende kvinne som vi alle står i takknemlighetsgjeld til! En kvinne som viet hele sitt liv til å forbedre tilværelsen for både gifte og ugifte mødre, og deres barn! Duckert har hatt et stort kildemateriale tilgjengelig i form av dagbøker og store brevsamlinger, så vi kommer tett på Katti gjennom hele livet og følger hennes utvikling. Mens de andre kvinnesakskvinnene kjempet for stemmerett og arbeid, kjempet hun en nokså ensom kamp for de ugifte mødrene og deres barn, i tett samarbeid med Johan Castberg, «barnelovenes far». Men ikke bare det, hun kjempet for seksualundervisning og prevensjon, som faktisk var forbudt! Hun møtte stor motstand, også fra kvinnesakshold, og sto nokså alene i stormen, - heldigvis godt støttet av sin ektemann. Det har vært en opplevelse å følge henne og hennes kamp gjennom livet, - veldig godt skildret av Hege Duckert. En klar sekser!

For å si det kort: denne er for lang, - 784 sider! Egentlig er den fin og interessant, men etter min mening blir den alt for lang ved at den gjentar seg selv for ofte!

Boken kan på mange måter minne om en amerikansk TV-serie, med skildring av en familie fra typisk høyere hvit middelklasse og konsekvensene for hver enkelt av dem når faren, «pater familias», dør. Det gjelder først og fremst enken, men også de fem barna. Skildringen av barnas innbyrdes forhold og utvikling er interessant og godt beskrevet, og det er også morens strev med å finne seg selv etter å ha blitt enke. Vi kommer dypt inn i personenes tanker, faktisk for dypt, for de gjentar seg selv til det kjedsommelige, - slik det vel egentlig er i virkeligheten - , men det blir altså for mye av det!

Det som blir stående som mest interessant, er hvordan den viser at endring er mulig, - selv for enken som, bokstavelig talt, slår ut håret! For hun treffer naturligvis en ny mann, - som imidlertid er litt for fantastisk til at jeg tror på ham!

Jeg må nok dessverre innrømme at jeg ble litt skuffet over denne, - jeg hadde jo ventet meg så mye! Etter at de to forløperne skåret topp hos meg, så ble det nok bare en femmer på denne. Etter min mening ble handlingen fra krigen for lang, og jeg kom dessverre heller ikke helt under huden på denne yngste Astrid, - det ble for mange «tekniske» fortellinger om hennes sabotørvirksomhet og for lite om henne selv. Hun kapslet seg jo på en måte inn, antagelig på grunn av skrekkopplevelsene hun hadde, - det var jo veldig naturlig, men da fikk ikke vi anledning til å føle ordentlig med henne. Men bevares, - det var helt fantastisk hvordan Mytting til slutt klarte å samle alle trådene i denne store vevnaden, - vi fikk møte både leinebrødre og tvillingsøstre og (dessverre) oppleve den forferdelige skråpånatta, - deilig!

Her møter vi detektivparet Cormoran og Robin igjen, og jeg må nok innrømme at det er forholdet mellom dem som opptar meg mest! Vil de innrømme overfor seg selv og hverandre hva de føler? Vi følger dem her gjennom mer enn 900 sider, og det er den femte boken om dem! Det kan jo bli i overkant langdrygt, men likevel hang jeg spent med gjennom det hele, selv om det også her blir veldig mange detaljopplysninger om dagliglivet, - men her likte jeg dem, i motsetning til i En svunnen tid av Kate Morton.
Cormoran og Robin prøver her å pusle sammen hva som skjedde med en kvinne som forsvant for førti år siden gjennom intervjuer med mange forskjellige folk og med flere alternative løsninger på gåten, pakket inn i noen forvirrende astrologiske opplysninger og tolkninger av tarotkort! Jeg må innrømme at jeg ikke klarte å følge med på dette, men lot det skure og fikk oppklaringen som en stor overraskelse til slutt!

Dette er en utrolig interessant, lærerik og god bok! Som det står sitert fra anmeldere på omslaget: «Virkelighetens Game of Thrones» og «Hvem trenger vel romaner med slik sakprosa»!

Mona Ringvej tar oss med tilbake til borgerkrigstiden i Norge på 1100-tallet, - en meget forvirrende tid som de fleste av oss vel bare har et diffust inntrykk av at besto av diverse mannlige kongsemner som sloss om makten. For hvem hadde vel hørt om dronning Ingerid midt oppe i dette, - ikke jeg i alle fall! Det viser seg imidlertid at hun var en svært sentral person i dette spillet om makten i Norge, - men typisk nok lite omtalt i sagaene, som er mennenes historie. Ringvej har lest, tolket og forstått kildene på en ny måte og oppdaget den rollen ekteskapsinngåelser og kvinnene hadde, - både som alliansebygger, ektefelle og mor. Dronning Ingerid var av svensk kongsætt og var gift tre ganger, - én av dem med den norske kongen Harald Gille, sønn av Sigurd Jorsalfar, og med ham hadde hun sønnen Inge Krokrygg, som ble norsk konge allerede som lite barn. Og hvem styrte så landet for ham og halvbroren, som han delte kongsmakten med? Ringvej viser oss kretsen av lendmenn rundt dem og finner at kongsmoren Ingerid må ha hatt den helt sentrale plassen der, - hun var selve navet.

Dette foregår som sagt under borgerkrigene hvor konger og kongsemner blir drept over en lav sko, - Ingerid mistet selv ektemake og flere sønner i denne kampen om makten i Norge. Det som gjør historien spesielt interessant, er at etter at han som skulle bli kong Sverre kom til landet, representerte hun den tapende part, dvs. Erling Skakke, Magnus Erlingsson og den kjente baglerbispen Nikolas Arnesson, - som faktisk var hennes sønn! Vi blir her presentert for historien sett fra deres side, og jeg oppdaget plutselig hvor forført vi har blitt av Sverre, denne mannen som kom fra Færøyene, talte paven midt i mot og hadde birkebeinere som kjempet for ham! Her fremstilles han nærmest som en sjarlatan!

Ringvej legger også vekt på andre sider av samfunnet på denne tiden, - både hva som ble utrettet i de gode periodene uten innbyrdeskrig, hvordan vanlige folk levde og kontakten med både naboland og den katolske kirken. Hun skriver i en lett fortellende og til tider litt humoristisk stil, og det har vært en fryd å lese den! Det eneste jeg savnet var en plansje over aller familiebåndene, for akkurat det var det litt vanskelig å ha klart for seg hele tiden.

Levi Henriksen er en svært produktiv forfatter, og jeg har lest mange av romanene, novellene og artiklene hans. Jeg kjenner og lar meg begeistre over hans verden som har sitt sentrum ved Kongsvinger, men han tar oss også med på turer ut i verden – særlig til Amerika – og inn i forskjellige miljøer, både blandt pinsevenner og rockidoler. Dette er en samling artikler med mange personlige fortellinger hvor vi møter forfatteren selv, også som musiker, samt mange referanser til hans forbilder, som Hemingway og Johnny Cash.

Det meste av det han skriver om er jo på mange måter fra en gutteverden med biler, fotball og rock i utkant-Norge, - fjernt fra min Oslo vest- og kulturkjerringverden, så jeg har fundert litt på hvorfor jeg er så begeistret for det han skriver. Hovedsakelig tror jeg det rett og slett er fordi det er veldig godt skrevet, samt at jeg får et møte med et ekte miljø og en sann sjel, godt og følsomt skildret, - et miljø som blir litt ekstra interessant fordi det nettopp er så fjernt fra mitt. Jeg opplever det imidlertid som en viktig del av norsk virkelighet som jeg gjerne vil vite mer om og nødig vil føle meg for fjernt fra. Skjønt alt i disse bøkene er jo slett ikke så langt fra min verden, mange av de kulturelle referansepunktene han har, er jo felleseie, - skjønt jeg må innrømme at det merkes på musikkinteressen at han er en del yngre enn meg. Men hans fortelling om Guy Clark bragte frem gamle minner, så for meg ble Guy Clark et lydspor til resten av boken, - noe som løftet lesingen til nye høyder!

Boken er jo også et interessant møte med forfatteren selv, hans tanker om og opplevelser av musikk og litteratur. Særlig én fortelling, «Om å fylle ut de hvite flekkene», traff meg med stor gjenkjennelighet. Der skriver han om hvordan omgivelsene i en bok han leser, kan bli projisert over på omgivelsene der hvor han leser boken, og derved gi et spesielt preg til det stedet, - en opplevelse jeg kjenner meg helt igjen i, men som er vanskelig å forklare. Men det var påminnelsen om Guy Clark og denne skildringen som var med på løfte boken fra terningkast 5 til 6 for meg!

Solvej Balle fikk Nordisk råds litteraturpris for denne medrivende studien av hvordan det oppleves når verden går av hengslene og stopper opp på én dag. Denne urovekkende tanken har streifet andre før, - det samme skjedde i filmen «Greyhound Day», på norsk «En ny dag truer», med Bill Murrey. Her blir opplevelsen fortalt og grundig analysert av den kvinnelige hovedpersonen, - som imidlertid opplever hendelsen annerledes enn mannen hennes. Hun opplever at hun aldri kommer videre, blir værende på den 18. november dag etter dag, men hun er klar over det og kan gjøre forskjellige ting den dagen, mens mannen hennes ikke er klar over at han gjentar de samme tingene dag ut og dag inn. Hun forteller ham det riktignok, og han er også nysgjerrig på å finne ut hva som foregår, - men han har glemt det neste dag! Det hele høres jo ganske spesielt og utrolig ut, men som hovedpersonen tenker i begynnelsen, - det er jo egentlig ikke mer utrolig enn enn at tiden vanligvis går så jevnt som den gjør!

Dette er første bind av et prosjekt som skal bestå av syv bøker, og bind 2 og 3 er allerede kommet ut. Jeg må bare innrømme at jeg ble veldig fascinert av boken, stupte inn i den og leste den på én dag, - den er bare på 200 nokså små sider. Men jeg skjønner man kan synes den blir kjedeligere hvis man leser den over tid og da ikke blir så revet med. Boken er full av detaljerte, og til dels repeterende, skildringer av ekteparets liv i en liten by utenfor Paris, - men så er den faktisk likevel spennende! Selv var jeg så tummelumsk av å ha vært i den verdenen ett døgn, at jeg tror jeg venter litt med å lese oppfølgerne, - men jeg ga den altså terningkast 6!