Elsker du kvalitetsfantasy som har alt ; drama, kjærleik, snørr og tårer, spenning, er denne en must read. 'nuff said.

Herrens, jeg trodde aldri jeg skulle bli ferdig med denne boken! Historien er fantastisk, hjerteskjærende, håpefull, og til tider humoristisk. Og ALT forsvinner i den norske oversettelsen. Det er flere som visstnok har påpekt den dårlige oversettelsen, men jeg merket ikke så mye til dette helt i begynnelsen. Bortsett fra ett parti, hvor det ble gjort et poeng av sørstatsaksenten og oversetteren valgte å trekke denne direkte til sørlandsdialekten her. Gud bedre.....Og etter det ble det egentlig bare verre og verre. Vanligvis er bøker hvor handlingen er lagt til Afrika skrevet i et helt eget tempo med en flyt og nerve som treffer deg, som å svømme i et poetisk driv, og det tror jeg denne boken også er. På engelsk. Derfor strevde jeg litt med å bestemme meg for hvilken kategori og hvilket terningkast denne skulle få, for hadde jeg lest den på orginalspråket hadde den nok fått topp terningkast og blitt markert som favorittbok. Men jeg velger å ta utgangspunkt i den norske, og den er rett og slett for dårlig.

Denne boken virket veldig spennende og jeg gledet meg til å lese den, og ble egentlig litt skuffet. Historier om troll og andre skapninger er vanligvis helt i min gate, dessverre klarer forfatteren å ta livet av noe som kunne ha vært en braksuksess. Den er tung å lese, unødvendige detaljer er stappet inn som sidefyll og man mister fokuset gjentatte ganger. De siste hundre sidene skumleste jeg raskt gjennom bare for å komme til poenget. Jeg har kategorisert den som "God bok" og gitt terningkast 4 ene og alene fordi selve storyen er kjempespennende, hvis man klarer å tråkke seg gjennom boken. Siden jeg ikke har lest Stallo på orginalspråket kan jeg heller ikke ute om det er den norske oversetteren som har punktert den, eller om dette bare er en forfatter med en forkjærlighet for kronglete og langdryge formuleringer.

Anette Moe er en norsk krimforfatter verdt å følge med på! Boka er velskrevet og tempoet flyter i perfekt tempo. Jeg elsker at det innimellom er egne kapitler hvor fokuset er sentrert på gjerningspersonens tanker og handlinger. Jeg har ikke lest den første boken om Ernst Lier, men det var noe med han og hans opplevelser fra forrige bok, som vi får et lite innblikk i, som minnet meg om Achie Sheridan fra Chelsea Chains bokserie om Sheridan og Gretchen. Jeg vil absolutt anbefale denne, spesielt til nybegynnere på krimfronten. Handlingen er skrevet slik at man lett holder følge, det er ikke for mange personer og boka er ikke grotesk, som det er blitt en trend at mye av dagens krim er.

Som jeg holdt pusten da jeg åpnet Råta, oppfølgeren til Odinsbarn i Siri Pettersens trilogi Ravneringene. Oppfølgere er alltid skumle saker, hvor skjebnen til både førsteboka og kommende bøker avgjøres. En annen ting er at dette er norsk fantasy og selv om Odinsbarn la seg inntil hjertet mitt som en malende katt, og jeg malte tilbake, lå det en agg av tvil der i mørket. Norsk fantasy. Hvor bra kan det egentlig være? Som om ikke det var nok, er disse bøkene kategorisert som bøker for "unge voksne" og ungdom.
Mange forfattere undervurderer yngre lesere og legger seg på en så basic linje når de skriver ungdomslitteratur at det er til å grine av. Denne forfatteren gjør noe uventet og veldig gledelig; hun tar både norsk fantasy og så kalt ungdomslitteratur til et helt nytt nivå.
Råta er en naturlig fortsettelse av Odinsbarn. Der Odinsbarn var myk og litt forsiktig med både språk og handling, tar Råta deg inn i en verden uten rom for sentimentalitet. Og allikevel er det rom for håp.
Der Odinsbarn svirvlet seg inn i hjertet og lot deg sakte komme inn i Rimes og Hirkas verden, griper Råta tak i skjortekraven din og røsker deg inn i seg. Nå er det faen meg alvor!

Hjølpes, jeg ble så skuffet over denne boken! Det er det første jeg leser av Margit Sandemo siden jeg leste Sagaen om Isfolket, og hadde muligens for høye forventninger. Den eneste grunnen til at den får en 3'er og havner i "Helt OK" hyllen min, er fordi selve historien kunne ha vært kjempespennende, om den hadde vært skrevet med flyt og innlevelse. Språket er stakkato og rett og slett dårlig, som å lese stilen til en 7.klassing. Tror dette er den siste Sandemo boken jeg leser.

Etter å ha bergtatt meg med første bok i Kongedreperkrøniken, var jeg kjempespent på hvordan bok nummer to ble. En Vismann Frykt er delt opp i to bøker. Hvorfor det norske bokmakerlauget, eller hva det nå faktisk heter, gjør dette med en del utenlandske bestselger serier og trilogier kan man diskutere seg svett om. Noen mener det er for å flå norske bokelskere; betale full pris for to bøker istedenfor fullpris for den ene boka. Andre mener at det norske språket er videre i den forstand at vi har flere ord og uttrykk for samme mening, og at det derfor blir tungvint med én bok på masse herrens sider. Hvorfor det da er bedre med to bøker på størrelse med mursteiner er jo også et underfundig spørsmål.
I alle fulle fall er jeg nå ferdig med andre bok i Kongedreperkrøniken, del 1.
Første bok, Vindens Navn, er så fantastisk at jeg lurte på hvordan Patrick Rothfuss kom til å følge opp, om han i det hele tatt ble å klare det. Og det har han virkelig gjort. Og jeg skjønner hvorfor dette ikke er bok nummer én. Den er overhodet ikke kjedelig, men kanskje ikke fullt så dramatisk og actionfylt (hvis man kan si det) som den første. Hvis man ikke er fan av fantasy, eller ble sugd rett inn fra starten på denne utrolige trilogien, kan den fort fortone seg som en smule langdryg. Jeg elsker alle krumspringene og detaljene forfatteren har valgt å bruke for å ta oss enda lenger inn i settingen.
Hele den første delen av boka satt jeg med en følelse av at jeg hadde lest den før, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva som gjorde det. Kanskje personlighetene, beskrivelsen av disse, settingen, egenskapene. Midtveis gikk det opp for meg hvorfor. Jeg fikk sterke assosiasjoner til Robert Jordans Tidshjulet. De av dere som har lest noe av en av vår tids største fantasykonger, vil kanskje forstå hva jeg mener.
Alt i alt befester Rothfuss seg som en å følge med på i bøkenes verden, og jeg er herved en fangirl.

En av de vakreste bøkene jeg vet om, og det sjeldne tilfellet hvor jeg synes filmen er bedre enn boka. Ikke fordi den er dårligere, men jeg føler at filmen formidler historien bedre. Uansett, både bok og film er favoritter.

Helt fantastisk bok som virkelig river i hjerterota! Jeg kviet meg for å lese denne, jeg prøver å styre unna bøker jeg kan relatere meg til på et så grunnleggende nivå, hvor temaet ligger så nært mine egne livserfaringer. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg leste Ut i elvestrømmen. Boka er rett og slett vakker. Vakker, rå og brutal, øm. Her har forfatteren virkelig funnet nerven i å nå leseren på et personlig plan, uansett hvilken bakgrunn man har. Verdt å lese for de som kjenner seg igjen i storyen. Absolutt verdt å lese for de som ikke gjør det. Man får en ny forståelse for at man aldri vet hva andre bærer med seg. Selv om andres handlinger kan virke "helt bak mål" og uforståelige, kan det å få et annet perspektiv gi nytt, og forklarende, lys på tingene.

Fantastisk, creepy, Neil Gaiman i sitt ess! Illustrasjonene er helt utrolige, og jeg måtte dobbeltsjekke underveis at det faktisk kun er samme tegnekunstner som har jobbet med de forskjellige tegningene. Skal du bare lese én graphic novel i år, må det bli denne.

Verdens søteste bok om hvordan det er å være forelsket når man går i fjerde klasse. Første gang jeg leste denne var på barneskolen, og jeg synes aldri denne går av moten. Den tar barndommens dramatiske kjærlighet helt på kornet. Herlig!

Jeg er en stor fan av Kepler duoen og var veldig spent på denne femte boken med Joonna Linna. Den var helt "mind blowing", over all forventning. Voldsbruken og skildringene er økt betraktelig fra forrige bok, men samtidig skiller ikke dette seg ut fra mønsteret. Bøkene har blitt hakket djervere for hver bok siden starten. Det føles ut som en befrielse å endelig lese skjønnlitteratur som klarer å skildre Stalkersyndromet på en troverdig og til tider faglitterær måte. Her er ingen romantisering av psykopaten en stalker faktisk er. Så heftig at jeg innimellom måtte ta pauser, forsikre meg om at den virkeligheten jeg omgir meg med ikke er bokens. Da snakker man om forfattere som treffer blink med formidling, flyt og story!