"Vi vil ikke ha noe mer melodrama nå." (side 409)
Denne boka på ca 440 sider er 200 sider for lang. De siste 200 sidene fortsetter på akkurat samme måte som de første 200, og det blir litt for mye "Unnskyld!" og "Jeg elsker deg!"
Hadde boka vært halvparten så lang, ville den ikke vært så verst, men for mye og for lite forderver alt, og i dette tilfellet blir det for mye. Det blir en litt for svulstig følelsesorgie, helt på grensa til det melodramatiske.
Det vil ikke overraske meg om romanen Evil Grandma av Line Baugstø blir film eller teater (komedie). Romanen er utgitt i år, og jeg leste romanen på 251 sider i løpet av noen timer.
Det er ingen «dødtid» i handlingen, her skjer det mye. Til tider ellevilt. Det er lett å leve seg inn livet til hovedpersonen Mona. Romanen er lettlest, og jeg synes forfatteren har beskrevet en del av «tidsånden» på en varm og humoristisk måte. Innimellom ble jeg litt trist og oppgitt over Mona.
Det fine med å være deprimert er at du slipper å ta hensyn til andre mennesker. Du kan si hva du vil og gjøre hva du vil og melde deg ut i det øyeblikket du føler at noe blir vanskelig. Hvis du vil ligge hjemme hele dagen, har folk bare å respektere det. Du kan ingenting for at du føler som du gjør, og når du i et lyst øyeblikk får for deg at du er klar for tilværelsen igjen, må alle kaste det de har i henda og se deg, høre på deg, for alle skal være glade for at du er glad, og det som gjorde Svein mest glad under depresjonen, reint bortsett fra å snakke om egne plager, det var hvis han hørte om andre som sleit.
Nok en gang oppdaget jeg en bok som ble omtalt her og sannelig var det en liten perle av en bok. Det er ikke alltid humor fungerer, men denne historien hadde både humor og snert. Tror sannelig jeg triller en sekser.
Her må eg prøve å halde hodet kaldt. Dette er godt skrive og boka er spanande oppbygt, bra handverk. Innhaldet riv eg meg i håret av, og blir SÅ irritert på hovudpersonen. Har vi ikkje kome lenger? Er det verkeleg så ille å vera lesbisk i dag? Sier eg som kom ut av det berømmelege skapet på 80-talet. Men alle har jo rett på si historie. og som eg skjøner ut frå intervju med forfattaren er dette ein ganske sjølvbiografisk basert roman. Ikkje oppbyggeleg, men heller opprivande lesing. Eg ser fram til fleire bøker av Edvardsen,
En flott oppfølger dette her! Språket er godt og handlingen fascinerende.
Mamma hengte seg på loftet. Jeg arvet julepynten.
Har kost meg med de fleste bøkene i serien, selv om enkelte av de siste har vært litt langtekkelige deriblant denne. Litt for sukkersøtt var det også til tider.Men godt å få en oppklarende avslutning på en alt i alt underholdende serie.
Ubegripelig for meg at et anerkjent forlag kan anta et slik manuskript.
Ei langsom bok som jeg ikke klarte å legge fra meg. For en leseropplevelse! Jeg ble helt tatt på senga av denne boka. Fortellinga er urovekkende og sår, og den pirrer nysgjerrigheten. Mesterlig bygget opp. Samtidig er språket vakkert og sanselig, og tidskoloritten, 1960-tallet på bygda i Nord-Norge, er til å ta og føle på.
En bok om å være kvinne og barnløs, om å vokse opp og å finne sin identitet. Hva gjør egentlig du når mora di forteller deg noe som snur opp ned på alt du trodde du visste om din egen barndom? Hva kunne vært annerledes?
Det er eventyr, det er usannsynlig og et persongalleri av en annen verden, men det ble litt av en finale. Ingen dødpunkter, og mange timers underholdning. Jeg fikk bekreftet noen teorier og synes Whittaker har fullført Lucindas verk på en fortreffelig måte.
Noen ganger er ord for lite til å beskrive en bokserie, og denne serien om de syv søstrene av Lucinda Riley er i denne kategorien. Tusen takk for mange lesetimer.
Jeg sjekket forfatterens navn på Gyldendal og hun var ukjent der.
Gjestene synes jeg er morsom og spennende. Ikke til å legge fra seg. Jeg fikk opp pulsen flere ganger. Det er det ikke alltid jeg får av bøker som kategoriseres som spenningsbøker. Ser at anmeldere kategoriserer romanen som et kammerspill (et skuespill som er skrevet for en liten, intim scene). Helt klart at handlingen i romanen hadde passet som et skuespill
Ravatn skuffer aldri! Hun tar behovet for sammenligning, følelsen av misunnelse og selvpisking på kornet. Godt språk og drivende handling.
Eg må innrømme at alt Agnes Ravatn skriv fell i smak hjå meg og at det kanskje gjer meg litt inhabil. Men eg står for det!
Denne boka er skikkelig god!
(Slutten var eg ikkje heilt fornøyd med og derfor vart det terningkast fem.)
Fortsett gjerne å dele leseropplevelsene dine. Denne var rett på!
Svært underholdende og spennende bok.