Smak er smak. Jeg liker ikke helt ordet oppskrytt for når en forfatter når ut til tusener så må det jo være noe ved det som folk kan kjenne seg igjen i eller liker. Ingen kan nå ut til alle, og det er vel helt greit det også. Men noe kred må vel disse forfatterne få når de klarer å skrive litteratur som når så mange. Selv har jeg bare lest Lars Mytting sin av disse tre. Det var i hvert fall en god bok etter min smak.

Som stor fan av Nesbø og Harry Hole universet, knytter det seg alltid spenning til en ny bok i serien. Nesbø skriver etter min mening bare bedre og bedre. Korrekte, kunnskapsrike detaljbeskrivelser rundt mørke obskuriteter som vi tidligere har blitt godt kjent med, kanskje spesielt i Panserhjerte, er tilbake. Mørkere og mer detaljert en tidligere. Karakterene vokser og skildres dypere og nærere. Nye bekjentskaper gir en fin tilvekst i karaktergalleriet uten at de hverken tar for mye eller for lite plass. Alt stemmer i denne fortsettelsen og man sitter limt til boka fra begynnelse til slutt.

Nesbø er blitt så stor at det nesten går sport i å gi kritikk fordi han er Nesbø. Med en sånn ubeskrivelig suksess som han har hatt er selvsagt fallhøyden stor, men suksessen er ingen tilfeldighet. Jeg velger å hylle Nesbø for at han er Nesbø. En Nesbø som på mange måter har definert sjangeren, en Nesbø som aldri svikter. Denne gangen har han levert en virkelig saftig godbit for blodfansen.

PS! For deg som aldri har lest Nesbø´s Harry Hole. Begynn med Flaggermusmannen og kos deg gjennom 11 bøker som stiger både i spenning og kvalitet.

Må si meg enig med deg, jeg har vært sååå begeistra for Ohlsson , men dette var ikke i samme klasse....

Er enig i at språket er lettvint, men synes samtidig hans skrivemåte bidrar til litt høyere intensitet og driv enn f.eks. Unni Lindell har i sine romaner. Det negative er jo selvfølgelig at man ikke blir like godt kjent med persongalleriet, og at man ikke bryr seg like mye om karakterene man følger.

Lenge siden jeg har lest en bok med så vakkert språk! Litteratur i 1.divisjon.

Begynte på boken med litt skepsis siden den var så oppskrytt. De første 50 sidene var vel sånn passe, språket var veldig godt, men handlingen ble litt uinteressant. Men etterhvert tok den seg opp og den siste halvdelen av boka gjorde den til en favoritt! Maken til bok skal man lete lenge etter. Vakker beskrivelse av håpløs kjærlighet og hjelpeløs mellommenneskelig forståelse. En blir så glad i denne gestalten i hans sårhet og oppriktighet..Han vil jo så gjerne, men får det ikke til! Alt går ham imot og troen på seg selv har han aldri hatt! Hvorfor jeg elsket denne boken kan jeg ikke sette fingeren på. Den var selvfølgelig knakende godt skrevet, men kanskje vi kjenner oss igjen i mislykkede forsøk som vi gjør i en vanskelig verden?

Lars Mytting har solgt til gull og vel så det med boken om ved. Ikke visste jeg at han kunne skrive så fantastisk godt i romanform som det han gjør i Svøm med dem som drukner. Det er en nytelse å lese denne boka. Mange passasjer er så fint formulert at jeg må stoppe og lese dem en gang til.

Boka handler om Edvard Hirifjell, som har vokst opp med bestefaren på en gård i Gudbrandsdalen. Når bestefaren dør, begynner Edvard å søke etter historien om familien sin - og etter hva som skjedde da foreldrene døde i en skog i Frankrike i 1971. Brikkene pusles sammen litt etter litt, og her ligger spenningen i historien. Samtidig behandles en rekke andre temaer; Hvordan det er å være annerledes i ei bygd, bestefarens bakgrunn som frontkjemper, splid mellom søsken, Edvards forhold til kvinner - hva som forener og hva om splitter. Vakre naturopplevelser både fra Shetland og Gudbrandsdalen.

Dette må være en av høstens største leseopplevelser. Dere som allerede er ferdige med Stoner og Innsirkling - dette er neste bok på ønskelisten. Favorittstempel fra meg!

Man blir kanskje en smule skeptisk når forlaget bruker så mye ressurser og energi på å pushe en bok fra 1965, men denne lever så til de grader opp til hypen. Alle gode ord du har hørt om denne er sannsynligvis sanne.

Jeg kan ikke huske sist jeg lå våken til klokken tre om natten for å bli ferdig med en bok. Vakkert, melankolsk, ettertenksomt og sårt, men ikke nødvendigvis trist. Språket er utsøkt nydelig.

At en så storartet roman nesten var glemt i så mange år kan jo få oss til å lure på hvor mye annet magisk som finnes der ute...

En essaysamling man absolutt bør få med seg!

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er en meget profilert norsk forfatter jeg uten videre antar at alle har et forhold til. Foruten romanene "Ute av verden" (1998) og "En tid for alt" (2004), har han utgitt romansyklusen "Min kamp" i seks bind (2009-2011). Essay-samlingen "Sjelens Amerika" utkom i 2013. Etter dette har Knausgård også utgitt en fotobok sammen med Thomas Wågeström - "Nakken" (2014). (Kilde: Wikipedia)

"Sjelens Amerika" er en samling av tekster utgitt i årene 1996-2013 - med unntak av noen få upubliserte tekster som også er tatt med. Under lesingen er det faktisk veldig interessant å få med seg hvor og når aktuelle essays ble publisert, fordi jeg opplevde at dette satte tekstene i en slags kontekst. En oversikt følger fra s. 396-397. Denne oversikten kunne for øvrig like godt å ha vært med i innholdsfortegnelsen, etter mitt syn.

Mitt utgangspunkt er at jeg er meget begeistret for Karl Ove Knausgårds fortellerstemme. Han pakker ikke inn noen ting, går inn til kjernen av hva det skulle være og formidler dette på en måte som fanger meg som leser fullstendig - selv om jeg skulle være uenig i det han skriver om. At dette har hatt sin pris, kommer tydelig frem i essayet om litteraturen og det onde (side 303 flg. - kanskje det beste essayet i hele samlingen) hvor han blant annet tar for seg noen av reaksjonene på hans romansyklus "Min kamp". Noe av kritikken handlet nemlig om ham som person, hvordan han behandlet sin kone osv. Hører dette hjemme i litteraturkritikken? Motstykket er jo at dersom all litteratur bare skal handle om høyverdig moral, blir det hele temmelig uinteressant og kjedelig. I god litteratur er det konflikter som dominerer, og det er såkalte "vedtatte normer" som utfordres - gang på gang.

"Jeg er ikke imot likestilling, men å skrive en roman om et likestilt forhold ville være meningsløst, hvis det var målet - for hva skulle det tjene til? Noen skulle likesom lese boken, og tenke, den der Knausgård, han er et rettferdig og godt menneske, og han ikke bare mener at likestilling mellom kjønnene er attråverdig og riktig, men han handler også bra i forhold til det! Det skal jeg også gjøre fra nå av! De deler på alt, de to i den familien. Mor er i arbeid, far er i arbeid, barna i barnehage, hjemmet ordner de i fellesskap. og mannen respekterer kvinnen, og kvinnen respekterer mannen! Han er ikke egoistisk, han er ikke eiesyk, han har ikke lyst til å ligge med alle kvinner han ser, for han objektiviserer ikke kvinnen, og ser med forakt på dem som gjør det. Han har sunne verdier, sunne holdninger, han er for det gode og mot det onde.

Nei, det er altfor lett å ironisere om dette, merker jeg. Skal man snakke om litteratur og moral, eller moralsk fordømmelse av litteratur, må man gå inn der det faktisk står noe reelt på spill, som med Céline etter krigen, da satt de med Célines antisemittiske pamfletter i fanget, han var en enestående forfatter, men burde han leses, i lys av alt det som kom frem om hans holdninger, etter utryddelsen av jødene under krigen? Og de satt med de tyskervennlige og reaksjonære romanene til landssvikeren Hamsun. Verre forbrytelse enn landssvik fantes ikke på slutten av førtitallet. Det er som om noen skulle skrive en pro-Breivik-roman i dag. Og det er der, der inne hvor det er alvor, at diskusjonene om moral og litteratur må føres. Der det virkelig betyr noe, ikke for de andre, men for deg.

Hvor går din grense? Finnes det en grense for hva litteratur får inneholde? ...." (side 312)

Og videre i artikkelen er han innom hva som vil bli konsekvensen dersom vi skulle fjerne alt som vi mener er skadelig og umoralsk i kulturen. Da ville f.eks. en roman som Madame Bovary aldri ha sett dagens lys - selv om vi i ettertid smiler av at boka en gang ble ansett som umoralsk. Som om madame Bovarys handlinger og forfatterens holdninger var de samme ... Det er i litteraturen som ellers i kunsten: den bryter grenser, tar for seg tabuer osv.

Nok en gang er Knausgård innom James Joyces roman Ulysses, som han mener best kan forstås ved å ta et steg tilbake fra den - "Alle de små bitene, alle de i nået oppløste strukturer samler seg i et større bilde, som er Joyces svar på spørsmålet: hva er det å være menneske?" (side 318) Ikke til å undres over at Knausgårds fascinasjon både for ham og Proust har gjort at også Min kamp-romansyklusen i bunn og grunn handler om det samme - hva det vil si å være menneske. Han har likevel gjort det litt enklere for leseren enn Joyce, ved at det oppi alle sidesporene, som til forveksling har stor likhet med flere av essayene i "Sjelens Amerika", i alle fall har gitt leserne en slags rød tråd man kan dra seg etter (nemlig hans egen livshistorie, slik den har fortonet seg for ham - men som alt annet er relativ eller subjektiv - hvem eier forresten "fasiten" på et menneskes livshistorie? Og hvordan måler man graden av selvinnsikt, som et slags parameter på troverdigheten av historien man selv forteller om seg selv).

Det er høy sitatfaktor i essaysamlingen, og jeg kjenner at jeg må holde meg kraftig i skinnet for ikke å la hele denne bokomtalen bli gjennomsyret av Knausgård-sitater. Det skal jeg ikke gjøre. Denne boka må man nemlig lese selv - og det ville være latterlig om jeg anbefalte andre å lese den sakte, siden jeg selv slukte den fra perm til perm, på rekordtid. Derimot tenker jeg at de beste essayene i samlingen med fordel kan leses om og om igjen. Alle essayene er nemlig ikke like gode, slik jeg ser det. Mine topp tre essays er uten tvil den om "Det monofone mennesket" (side 49 flg. - handler om 22. juli og Breivik-saken - trykket i Dagens Nyheter og i Samtiden i 2012), "Sjelens Amerika" (side 85 flg. - handler om noen av Hamsuns verker - den delen som omhandler Mysterier er tidligere trykket i boka Norsk litterær kanon, med Stig Sæterbakken og Janike Kampevold Larsen i 2007) og "Litteraturen og det onde" (side 303 flg. - tittelen er talende nok i seg selv - foredrag på Testrup Folkehlyskole og trykket i Samtiden i 2013). Dessuten må jeg ikke glemme essayet "Dit ut der fortellingen ikke når" (side 363 flg. - handler om forholdet mellom forfatter og redaktør - trykket i Samtiden i 2013). Det er mye annet bra i samlingen også, men disse nevnte essayene skiller seg helt klart ut i en helt annen liga sammenlignet med resten, synes jeg.

Som tidligere nevnt er mange av temaene i eassaysamlingen svært gjenkjennelig fra Min kamp-romansyklusen, og dette likte jeg godt, mens andre mener at dette svekker samlingen fordi den ikke forteller noe grunnleggende nytt. Man kan vel i grunnen bare konstatere at vi lesere er forskjellige og leser en essaysamling som dette med ulike briller. Objektivt sett kommer man nemlig ikke utenom at tekstene er gode, litterære og interessante! I den grad det finnes noen objektive kriterier for hva som skiller god litteratur fra mindre god litteratur, så er kriteriene for god litteratur her lett gjenkjennelige.

Knausgård har tidligere inspirert meg mye til å bryte noen barrierer i min egen lesning, selv om jeg pt. fremdeles ikke har klart å forsere Ulysses (og ja - jeg har prøvd). Nå er Homers "Sangen om Odyssevs" i alle fall innkjøpt, så jeg tenker vi begynner der. Dessuten ble jeg inspirert til å finne frem en bok jeg for lengst har kjøpt inn, nemlig Paul Auster og J-M. Coetzees "Her og nå - brev 2008-2011". Det blir neste bok på mitt sommerlese-program!

Karl Ove Knausgård skriver fantastisk godt, og han er i en helt annen liga enn de fleste andre norske samtidsforfattere. Noe av forklaringen er også at han er meget belest og har referanser til all verdens litteratur. Det gjør det selvsagt ekstra interessant for en bokelsker å lese alt han skriver. Dessuten endevender han på mange av mine oppfatninger - som at Hamsuns Mysterier er en mislykket roman. Jeg er ikke enig med ham (i alle fall ikke enda), men det blir likevel ikke det samme å lese Mysterier etter dette ... Det må innrømmes. Han byr på seg selv i sine tekster - på godt og vondt - og måten han analyserer selv kritikken av sine egne bøker, røper en høy grad både av modenhet og selvinnsikt, for ikke å glemme trygghet i forhold til hvem han selv er og hva han står for - på godt og vondt. Han legger ikke to fingre mellom, han sier ting som de er. For dette har han allerede betalt en høy pris, men så er han allerede blitt en forfatter å regne med - ikke bare i Norge, men på verdensbasis. Det gleder meg sterkt og inderlig at han nå har slått gjennom internasjonalt! Jeg tror faktisk at han kan bli enda større internasjonalt enn her hjemme på bjerget, fordi det lett smålige blir borte så fort man kommer over Norges landegrenser.

Det er helt umulig å lese "Sjelens Amerika" uten å ha særlig Min kamp-romansyklusen med seg - i alle fall når man faktisk har lest disse bøkene. Man får helt klart mer utbytte av denne essaysamlingen dersom man har lest Knausgårds øvrige bøker tidligere - uten at det nødvendigvis er et "must". Kanskje kan essaysamlingen til og med være en inspirerende inngangsport til Knausgårds forfatterskap for lesere som aldri har lest hans bøker?

Jeg anbefaler denne essaysamlingen varmt!

Gammel klassiker som fortjener oppmerksomhet!

Etter å ha lest Hans Falladas roman "Alle dør alene" i en nyoversettelse fra Dinamo Forlag i 2011, ble jeg oppmerksom på Falladas roman "Hva nå - lille mann?". Ikke veldig lenge etterpå kom jeg over en Bokklubb-utgave fra 1970 på et loppemarked. Likevel skulle det ta tid før jeg fikk lest boka - ikke før Dinamo faktisk på nytt hadde en nyoversettelse av denne boka klar - "Lille mann - hva nå?". Også denne gangen er det Nina Zandjani som har oversatt boka.

Siden jeg allerede hadde boka, som i sin tid ble oversatt av Arnulf Øverland, har jeg valgt å lese denne utgaven. Det er noen forskjeller mellom bøkene. Bl.a. er Emma Mörschel (Johannes Pinnebergs venninne og etter hvert unge kone) kalt Tuppa i Øverlands oversettelse, mens Zandjani har kalt henne Lille Lam (en direkte oversettelse av det tyske Lämmchen). Og barnet de venter som i Øverlands oversettelse konsekvent kalles Pluggen, har i Zandjanis oversettelse fått navnet Nurket.

Hans Fallada (f. 1893 d. 1947) har i følge Wikipedia en rekke romaner bak seg. Likevel er det sørgelig få av dem som er særlig kjente. Med romanen "Kleiner Mann - was nun?" slo han for alvor gjennom som forfatter, selv om hans berømmelse åpenbart må ha vært ha nokså forbigående karakter. Kanskje skyldtes dette at han var litt for ivrig etter å tilpasse seg nazi-Tysklands krav til litteratur, av frykt for å miste retten til å utgi romaner? Og at han derfor "mistet seg selv" og ikke skrev så ekte som han følte for? Gjennom et møte beskrevet mellom Hans Fallada og den amerikanske diplomaten William E. Dodd i Erik Larsons bok "I dyrets buk", er det ting som tyder på det. I så fall må det ha vært stikk i strid med Falladas natur, slik jeg oppfatter at denne kommer til uttrykk i den modige boka "Alle dør alene", hvor et forsiktig opprør mot nazi-styrelsen i Tyskland er hovedtema.

Min utgave av boka inneholder et forord skrevet av Arnulf Øverland, og her skriver han følgende:

"Hvis man ville skremme folk fra å lese den, kunne man bare fortelle, hva den handler om: En ganske alminnelig mann av den underordnede handelsstand og en ganske alminnelig ung pike av folket gifter seg og får et barn, eller omvendt. Og de er fattige, og han blir arbeidsløs, og de blir enda fattigere, punktum.

Og hva er nå dette? - Jo, det er ett av to, enten er det ingenting, eller også er det den alminnelige manns historie, som så mange forfattere har prøvd å skrive. Her er den. Og den er merkeligere enn hundre eksotiske romaner.

Et menneskes liv er aldri kjedelig. Det byr på en uendelighet av høyst interessante og for oss alle livsviktige og uløste problemer: Hvis vi kjente oss selv i all vår bunnløse og gåtefulle alminnelighet, ville verden med ett slag vært revolusjonert.

En annen sak er at en fortelling både om en helt og om en alminnelig mann kan bli mektig kjedelig, hvis forfatteren bare er dum nok. Og det skal ha forekommet." (side 6)

Og så kan man selvsagt legge til at jovisst handler romanen om en alminnelig mann, men i tillegg viser forfatteren hvordan det var å leve i Tyskland på begynnelsen av 1930-årene, i en tid hvor flertallet av menneskene som levde på vår jord var fattige, svært fattige, og hvor helt grunnleggende behov for trygghet hos arbeidstaker ble svært lite ivaretatt. Her var det kapitalen som rådde, og de små menneskene - også vår "kleiner Mann" - hadde å tilpasse seg. Ellers var det i arbeidsgivers makt å ta fra vedkommende tryggheten fra den ene dagen til den neste. For det finnes verre ting enn å være en underbetalt, hundset arbeider, og det er å ikke å ha en jobb ...

Innledningsvis får vi vite at der har oppstått en romanse mellom Johannes Pinneberg og Emma Mörschel - her kalt Pinne og Tuppa. Tuppa er gravid og paret gifter seg i full fart. Noe bryllup blir det ikke, for det har de selvsagt ikke råd til. Pinne har riktignok jobb, men så snart det kommer ut at han er blitt en gift mann, mister han jobben innenfor såvarebransjen. En jobb han i grunnen har fått utelukkende fordi sjefen hans håpet at Pinne skulle gifte seg med hans noe tilårskomne, ugifte datter ...

Paret reiser til Berlin, hvor Pinne har fått lovnad om en ny jobb via morens kontakter. Moren er åpenbart kun ute etter å flå det unge paret økonomisk og på andre måter, og de skjønner raskt at de ikke kan bli hos henne. Lønnen Pinne mottar i sin nye jobb er dessuten latterlig lav og egentlig ikke til å klare seg på. Jobben han har fått avhenger av at morens venn Jachmann og hans nye arbeidsgiver fortsetter å være venner. Men han har intet valg, og plutselig våkner det en liten økonom i Tuppa, som setter opp budsjett over hva de har å rutte med. Lite vet de da om at det absolutt skal bli verre tider med arbeidsledighet og uverdige forhold.

"Herregud, han er en av millioner. Ministre holder taler til ham, formaner ham, oppfordrer ham til nøysomhet, til offervilje for fedrelandets skyld, til å sette sine sparepenger i banken og stemme med de samfunnsbevarende partier.

Han gjør det, eller han gjør det ikke, alt ettersom det faller seg; men han tror ikke på dem, han tror ikke et ord av hva de sier. I dypet av sin sjel vet han at alle vil ha noe av ham, ingen vil gjøre noe for ham. Om jeg går til bunns eller ikke, det er dem likegyldig, om jeg kan gå på en kino eller ikke, det er dem meget likegyldig, om Tuppa kan få klær og mat og pm Pluggen kan få det godt, det er dem alldeles likegyldig.

Og alle andre som står her i lille Tiergarten - det er virkelig en liten dyrehave! - disse ufarlige, utsultede, elendige dyrene, dem går det iallefall ikke bedre. Tre måneders arbeidsløshet, så er det farvel til den rødbrune ulsterfrakk, farvel til ethvert håp om å komme fram i verden. Onsdag kveld blir kanskje Jachmann og Lehmann uvenner, og dermed er jeg ubrukbar, ferdig, farvel." (side 111)

Selv om "Hva nå - lille mann?" er en roman om en liten families vandring fra fattigdom til enda verre fattigdom, er boka full av humor - svart humor. Dette som uttrykk for en slags overlevelsesstrategi når alt annet synes håpløst.

Har boka aktualitet den dag i dag? Både ja og nei. Nei, fordi mennesker som havner utenfor det såkalt vellykkede i dag, blir stående sørgelig alene - i motsetning til i mellomkrigstiden hvor de aller fleste var like fattige. Dermed blir det dobbelt byrdefullt å være fattig i dag. Samtidig blir man ikke stående uten tak over hodet eller uten mat på samme måte i dag som den gangen. Ja, fordi det heller ikke i dag er noen som bryr seg - sånn egentlig - dersom man skulle havne utenfor det etablerte ...

Jeg kjedet meg aldri under lesningen av denne boka, selv om den handler om alminnelige mennesker med alminnelige problemer, sett med 1930-tallsøyne. Og det på tross av at det mangler et "spennende" plott eller en voldsom dramatikk. Det jeg fant interessant var beskrivelsen av hverdagslivet i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet, og dessuten også hvor prisgitt man var arbeidsgiver og hvor vilkårlig man ble behandlet dersom man som arbeidstaker ikke hele tiden gjorde som forventet. Desperasjonen som beskrives når Pinne ikke klarer å selge så mange dresser som det er forventet av ham, og som gjør at han går så altfor langt over streken og til slutt mister jobben - den er fantastisk beskrevet av Fallada! I sluttscenen står og faller alt på en opplevelse av verdighet, og akkurat dette aspektet har i aller høyeste grad en aktualitet den dag i dag. Romanen er meget godt skrevet, og jeg anser dette for stor litteratur! Her blir det terningkast fem! Og så må jeg medgi at jeg undres over at boka ikke har fått større oppmerksomhet i media i forbindelse med Dinamos nyutgivelse ... Jeg har kun funnet en anmeldelse av boka i Dagbladet v/Arne Dvergsdal 29. april 2013. Og ingen blogginnlegg overhode ...

Da er vi helt enige, en utrolig god bok. Som du kanskje ser så gav jeg også boka en sekser. Det fortjente den virkelig.

Aksel Størmer kommer til en nedlagt militærleir i ei skogsbygd og her skjer det flere små og store hendelser. Underlige ting som lokalbefolkningen ikke avslører med det første.
En meget god fortelling som det var vanskelig å legge fra seg. Miljø og personbeskrivelsene er helt fabelaktige, jeg ble så betatt, så betatt. Har blitt så begeistret for måten han skriver på, og hans evne til å få leseren med seg, i handlingen ligger presentasjonene og beskrivelsene av de mennesker og bygdemiløet der handlingen utspiller seg.
Så dette var bra, meget bra
Denne boka fortjener en sekser og det har den fått av meg.

Dette er vel den mest pretensiøse kommentaren jeg har lest her inne.

Jeg ble minst like trollbundet av denne som av Ifølge Sofia. Selv om jeg heller ikke her fikk helt grep på verken Simen eller Sofia, trer de etter hvert litt klarere fram. Skrivestilen er fortsatt den samme, fragmentariske, ordknappe, unnvikende, men her ser jeg tydeligere at dette gjenspeiler noe i personenes karakter: Det er mye man ikke uttrykker i klartekst, men lar være underforstått (eller kanskje uforstått?).

Før eller siden skal jeg skaffe meg den siste boka i trilogien. Jeg ser ikke bort fra at jeg da må repetere begge de første - men har ikke lenger noen forventning om å komme til bunns i mysteriet Sofia.

Jeg har nettopp fått i hus bok nummer to i trilogien om Sofia, og måtte dermed lese denne om igjen for å friske litt på hukommelsen. Jeg hadde glemt hvor spesiell den var! Fire hovedpersoner som fra ungdommen av har lovt å passe på hverandre, og som faktisk gjør det, enda de ikke helt vet hva som er galt. Både hoved- og bipersoner har ett eller annet tilnytningspunkt til Sofia; likevel er det hun som for meg blir den mest gåtefulle av personene.

God roman, det er jeg enig i, men vanskelig å bli klok på. Hovedpersonene glir unna hele tida, vi blir kjent med dem i "rykk og napp" gjennom hopp fram og tilbake i tid, samtaler av typen "god dag mann, økseskaft", og jeg fikk liksom aldri klarhet i hva som var virkelig og hva som bare eksisterte i personenes egne hoder. Språket er utsøkt presist og knapt, skrivestilen springende og tilsynelatende tilfeldig, svært poetisk iblant, og musikalsk som en jazzimprovisasjon. Fascinerende!

Jeg håper neste bok, Simens stormer bringer litt mer klarhet i Sofias verden.

Denne boken har jeg rast fort gjennom mens jeg har vært syk, og den har fått meg til å lure på hvorfor jeg blir ved å lese kriminalromaner. Enig med deg i OK plot men ellers flatt og klisjefylt. Men kan også forstå dere som har kommentert og vært engasjert av forskjellige grunner, har man vært borte i dette så er det jo historier som river en med.

Hvorfor?