Bokelskere.no

Vintermorgener er lagd av stål, de har en metallisk smak og spisse kanter. Onsdag morgen klokken sju i januar ser man tydelig at verden ikke ble skapt for Menneskene, i hvert fall ikke for deres glede og velbehag.

In Ian McEwan’s novel Amsterdam (1998) the protagonist, a composer, travels out of his arty west London bubble to confront the other side of modern urban civilization:

Square miles of meagre modern houses whose principal purpose was the support of TV aerials and dishes; factories producing worthless junk to be advertised on the televisions, and, in dismal lots, lorries queuing to distribute it; and everywhere else, roads and the tyranny of traffic. It looked like a raucous dinner party the morning after. No one would have wished it this way, but no one had been asked. Nobody planned it, nobody wanted it, but most people had to live in it.

To watch it mile after mile, who would have guessed that kindness or the imagination, that Purcell or Britten, Shakespeare or Milton, had ever existed? Occasionally, as the train gathered speed and they swung further away from London, countryside appeared and with it the beginnings of beauty, or the memory of it, until seconds later it dissolved into a river straightened to a concreted sluice or a sudden agricultural wilderness without hedges or trees, and roads, new roads probing endlessly, shamelessly, as though all that mattered was to be elsewhere.

Rousseau was also the first to air the suspicion, amplified for two centuries since, that commercial society with its appurtenance of government and law was designed to keep the majority in servitude to a tiny minority with illegitimate authority: ‘All these grand words,’ he charged, ‘of society, of justice, of law, of mutual defence, of help for the weak, of philosophy and of the progress of reason are only lures invented by clever politicians or by base flatterers to impose themselves on the simple.’

Årets varmeste dag. Jeg tror nesten det er det varmeste vi har registrert siden vi kom. 14 grader. Vi lå utslått og apatiske i den dirrende heten. Ikke et eneste tre å gjemme seg under. Jeg tok av meg stillongsen!

Aldri har jeg reist så lite som dette året. Aldri i mitt liv har jeg oppholdt meg så lenge på samme sted. Og aldri har jeg beveget meg gjennom mer natur. Austfjordneset er som en holme som blir vasket over av årstidene.

Men denne bjørnen var ikke så lett å skremme som de andre. Jeg gikk ut, slo i grytelokk og kastet stein på den. Den blåste bare i nesen og så på meg. Til slutt gikk den motvillig utover isen. Jeg likte den ikke. Og jeg hadde en sterk følelse av at det var gjensidig.

Men ute i saltsteppen lever en tistel under enda verre vilkår. Jorden den står i er av leire og salt, og vind og sol svir den - der står tistelen i små flokker. Den er hård, bustet, den er som metalltråd med ragg på. Man ser på disse småpletter med tistler med stor glede. De står der som små folk i tross. I tross. Får de regn bøyer de seg - som mennesker bøyer seg i takk for et mildt ord; men i den lange og ulidelige tørke reiser de seg bare mere opp og blir ranke, urokkelige, hårde - som mennesker i tørke.

En hest står i solsteken da vi kommer, den er mankebrutt, den har store sår og utallige fluer sitter i sårene. Hesten enser intet, den står der mager til det ytterste og henger med hodet dypt ned og lar fluene sitte. Den er fullkommen sløv; jager vi bort fluene av den synes den ikke å finne noe lise derved, den står bare og brenner opp i solen og blinker dorsk. Da den er forspent en arbeidsvogn venter den vel på sin herre. Det lukter av sårene på den.... Det er en overlegen hest, en stoisk hest. Ved å gå noen skritt kunne den frelse seg over i skyggen; men den står. Og heller ikke vedkommer det den at fluene sitter der, så toppmålt er dens ødeleggelse nu.

The two ways in which humankind can self-destruct – civil war on a global scale, or destruction of the natural environment – are rapidly converging. Today, global warming manifests itself in not just a rise in ocean levels, the increasing frequency of extreme weather events, the emptying of rivers and seas of their fish stocks, or the desertification of entire regions on the planet. It can also be seen at work in violent conflicts in Egypt, Libya, Mali, Syria, and many other places exposed to food price rises, drought and declining water sources. The large-scale flight of refugees and migrants from damaged areas, which has already caused wars in Asia and Africa, is now creating political turmoil in the heart of Europe.

[...] ideological conviction - the modern surrogate for religious belief -

Selv Moltke forvirredes litt i denne by, han skriver at Moskva er en by "som man kan forestille seg i tanken, men som man aldri får se i virkeligheten." Og da haddde han nettopp stått i Ivan Velikij-tårnet og sett på virkeligheten.

-Det meste i livet er kjedelig, sier Enzo Zanetti.
-Hvorfor gjør vi det da?
-Fordi det kjedelige skal lede oss frem til lykken, Jesper.

Tiden har med årene blitt min medsammensvorne, slik det skjer med enhver kvinne - jeg har blitt usynlig, gjennomsiktig.

Det bästa som vi äga,
det kan man inte giva,
det kan man inte säga
och heller inte skriva.

(Utdrag fra "Det bästa")

Og så var det hverdagen. Uansett hvor lite hverdagslige de oppleves, dagene og kveldene og nettene, så kommer man ikke utenom livet utenfor, at ingenting der ute venter eller stopper opp, at ingenting der ute i den grådige normalen får med seg engang, om det mangler et hjerte, om det savnes et smil.

Who Has Seen the Wind?

Who has seen the wind?
Neither I nor you;
But when the leaves hang trembling,
The wind is passing thro'.

Who has seen the wind?
Neither you nor I;
But when the trees bow down their heads,
The wind is passing by.