Bokelskere.no

Det du har opplevd, kan ingen makt i verden ta fra deg.

Det er sanninga du ikkje kan mæle mot, kjære Agaton; for å mæle imot Sokrates er ikkje vanskeleg.

Har du ikke indre trygghet, vil du gjøre ditt ytterste for å skaffe tryggheten på andre måter, for eksempel ved å binde folk til deg. Det kan gjøres ved kontroll, som ved sjalusi, eller ved å la andres forventninger til deg styre livet, som ved sosial angst.

"Bestemor satte av sted som vanlig, og som vanlig kom parykken på avveier. Bestefar stakk den innunder armen, så det så ut som hårveksten i armhulen hans var ute av kontroll."

Og jeg siterer Nietzsche: Det som ikke tar livet av meg, gjør meg sterkere.

Den unge turnuslegen som står over sengen og kikker ned på meg, kan neppe være mer enn tjuefire. Skråsikkerheten hans irriterer meg. Det er ingen logikk i at hukommelsen blir borte på grunn av et slag mot hodet, for deretter å dukke opp igjen. Har han empirisk forskning å vise til?

Nei, han snakker av erfaring. Han kikker faderlig på meg fra det rynkefrie ansiktet.

"I have learnt that a man who makes trouble for others is also making it for himself"

det er der, midt blant de lyttende ungdommene med de pene ansiktene,
at han ser henne for første gang. Rødhette. Det kjølige, litt skeptiske
blikket hennes - treffer ham midt i en setning, og han
føler seg som ulven.
Hun får ham til å rote det til for seg, akkurat når han føler seg
som mest høystemt, ja nesten som en Per Aabel i gang med et H.C.
Andersen-eventyr, i trygg forvissning om at publikum i salen vil
gråte og rope bravo. Det har skremt ham, hvordan han kan skru på
høytidsknappen, enda hans egen maskin ikke på noen måte har samme
størrelse som den riksforsterkerne Ole Paus og Erik Bye er i
besittelse av.
De kan bare begynne å snakke, de, så lytter folk.

Selv merker han at folk trenger tid til å finne ut om de gidder å
lytte til ham, eller ikke.
Skepsisen fra et fulltonende publikum er nesten like stille som
full hengiven oppmerksomhet. Likevel er det to forskjellige ting.
Et skeptisk publikum lager en lydvegg som står rett opp i rommet,
som en kniv, eller et jernteppe, mellom scenen og salen.
Publikum har stillheten bevart i sitt eget område. Den når ikke
frem til scenen. Likevel er den hørbar for artisten.
Det er en absolutt skeptisk, i enkelte tilfeller åpenbart fiendtlig
stillhet.
Den hengivne stillheten, derimot, beveger seg i rommet, selv om det
er helt uhørlig. Den kommer frem til scenen, omfavner artisten, og
nærmest trekker henne, eller ham, ut fra scenerommet og nærmere det
publikum som utøver den.

I dette tilfellet, i gymsalen på Torshus Folkehøyskole, hadde han den
hengivne stillheten fra alle de andre, men den skeptiske stillheten
fra Rødhette,
og det var ingenting annet som opptok ham, enn at hun satt der med
sitt lange, blonde hår, sin bleke hud, sin knallvakre, nærmest svensk-
tyske trutmunn, og var fiendtlig.

Selvsagt, tenkte han. Hun var en intellektuell trønder. Det fantes
ingenting verre enn intellektuelle trøndere. Per Egil Hegge var en
intellektuell trønder. Håkon Bleken også. Trønderdialekten hadde det
belærende element i seg. Tilsynelatende ufarlige ord som ventelig,
formodentlig, og det mer lokale og liksom-folkelige schjø, hadde
spåkonens, eller orakelet i Delfis ufravikelighet i seg.
De understreket det forutbestemte, det som bare en ekte trønder visste
hva var. Hvis en trønder sa: "Herren er vel fra Oschlo da, ventelig?"
var det ikke et spørsmål, men en konstatering. Han var fra Oslo.
For en trønder fantes det ikke spørsmål, bare konstateringer.

Og der satt Rødhette og tenkte at "den mannen er vel en snobb, han,
ventelig?" Og det var han kanskje. En liten, pløsete Frogner-snobb som
ventelig veide to kilo mer enn han var komfortabel med.

Han holdt sitt foredrag, spilte sine sedvanlige stykker på piano, og
var etter hvert så inderlig lei av seg selv at da han gikk av scenen,
gikk han bare rett bort til henne og sa, til sin egen forbauselse:
"Vi to må kanskje snakke sammen."

Det varierer litt om journalisten eller statsviteren i meg har overtaket. Ofte krangler de.

Når vi slutter å fornekte livet, lever vi til vi dør.

Men hva når jeg ble gammel. Ensomhet, alderdom, det er vel bedre å være to. Er det det, tenkte jeg. Er det virkelig bedre, i en alder av åtti, fortsatt å gå og rydde og vaske etter to, å tenke for to.

Hvis vi hadde justert forventningene ned til nivået i 1947, for ikke å snakke om 1927, ville vi ikke trengt halvparten av alle de fastlegene vi tror vi trenger nå, og i alle undersøkelser ville folk svart at de var overlykkelige og ubeskrivelig fornøyd med livet, bare fordi de har varmt og kaldt vann i springen.

Jeg vil åpne døren og rope, hvem er ikke impotent, hvem er ikke ensom, hvem er ikke sliten, hvem har ikke vondt i hodet? Hvem har ikke vondt i ryggen? Hvem er ikke søvnløs? Dra til helvete med all syting og klaging. Det er det samme år ut og år inn. De fleste smertetilstander og sykdommer går over av seg selv. Jeg gjentar: De fleste smertetilstander og sykdommer går over av seg selv.

Nå tenker jeg at man skal passe seg for den forfengeligheten som gjemmer seg i trangen til å hjelpe. Man skal i det hele tatt passe seg for forfengeligheten. Vil man ha det godt med seg selv, er forfengeligheten det første man bør kvitte seg med.

Skam er et signal fra ditt indre om at du ikke har blitt den du ønsket å være.

Uro og nevroser er ikke unntaket eller sykdommen, men selve grunntilstanden, for hadde vi hatt en naturlig, medfødt evne til å leve harmonisk her og nå, da ville forfedrene blitt spist og utryddet lenge før de rakk å krabbe opp fra havet.