Bokelskere.no

Det er kjempeskummelt å være menneske, livet kan skli ut i alle retninger.

Det hjelper ikke å ha kunnskap hvis du ikke vet hvordan du skal formidle kunnskapen; kunsten er å lære den bort. Det hjelper heller ikke å briljere med faguttrykk og vanskelig språk; det kan rett og slett ha motsatt virkning på tilhørerne.

Skiftende er menneskers sinn — vanskelig å temme som villmarkas rovdyr.

For pengene regjerer verden og menneskene, både de fattige som savner penger, og de rike som lar seg gjøre til pengeslaver.

Har en glede av blomster, så har en da iallfall alltid litt trøst, om verden er aldri så full av bekymring.

Skjebnen gjør ingen forskjell mellom søndag og hverdag, mellom jul eller St.Hans. Lynet kan slå ned på en almindelig tirsdag, og det kan slå ned på en påskemorgen, på en fødselsdag, eller midt på natten. Og skjebnen kjenner ingen persons rang og anseelse, den nøyer seg ikke med å ramme landstrykere eller syke og gamle, den kan kaste seg over en samfunnsnyttig borger midt i hans beste år, på tross av tittel, yrke og inntekt; den kan gripe ham i nakken, vri ham som en vaskeklut, klemme kraft og livsglede ut av ham, såpevaske, vrenge og skylle ham ut, som kvinner som vasker tøy, og den kan henge ham til tørk efterpå eller slenge ham fra seg som en utslitt og utbrukt rest av noe som en gang har vært.

De som eier en hage og en boksamling, mangler intet.

Tanker, drømmer og prat er viktig, men de gir ikke praktiske resultater. Det er det bare hardt arbeid som gjør.

Hvis du ikke stiller krav til deg selv først, mister du retten til å stille krav til andre.

Barn trenger å klatre i trær nå mer enn noen gang. De trenger å leke Tarzan. Treet er også en lærer. Det lærer klatreren å overvinne frykten, opparbeide motoriske ferdigheter og etablere forbindelser mellom hjernen og kroppen. Det er naturlig læring. Noe de ikke får fra videospill. Barna vet ikke hva det er, de bare føler det. Og de elsker den følelsen. Trærne er levende organismer, og hvis barna klatrer i dem når det blåser, lever de med treet når det svaier i vinden. De føler dyp tilknytning, et slektskap. Det er sterkt. De må passe på og være veldig forsiktig, og det setter dem i kontakt med dypere lag av hjernen og kroppen. De blir ytterst sensitive, årvåkne, i harmoni med omgivelsene.

En skog er et paradis for barn med fantasien i orden

Den norske utenrikspolitiske «debatten» handler veldig ofte om å si de «rette tingene» framfor å skjære gjennom til sannheten.

Av og til lurer jeg på om Putin er et menneske og ikke bare et iskaldt metallbilde. Hvis han er et menneske, synes det ikke.

Russisk lov beskytter ikke de svakes interesser, men alle de mektige myndighetsinstansene.

Menneskene har ingen uavhengig eksistens, de er tannhjul i maskinen, og deres funksjon er å iverksette alle de politiske påfunnene som drømmes opp av dem som sitter med makten, uten å stille spørsmål. Tannhjul har ingen rettigheter. Ikke engang retten til verdighet i døden.

Unge mennesker er ekstremt opptatt av identiteter, men ikke av nasjonal identitet. Denne identitetspolitikken handler om tre fellesskap: kjønn, etnisitet og rase, men merkelig nok ikke om nasjonalt fellesskap. Men dette handler om det man bør kalle privatsfæren. Om jeg er litt same eller litt svensk, hva har dette med min borgerrettighet som norsk å gjøre? Vår tids identitetspolitikk handler ikke om en kamp om å bli anerkjent som likeverdig individ i et nasjonalt fellesskap. Det har bikket over og dreier seg om å få anerkjennelse for særbehandling og grupperettigheter.

Jeg vil aldri omtales som en «kropp med livmor». Da er jeg virkelig krenket! Og de som har fjernet livmoren, er de «kropp uten livmor»?
Dette tror man nesten ikke kan være sant. Men i Storbritannia ville Jordmorforeningen avskaffe «mother» og innføre «postnatal people», noe som førte til store protester. Noen ville innføre «human milk» i stedet for «mother’s milk» og «chest-feeding» i stedet for «breast-feeding». Dette er absurd.

Ivar liknar meir og meir på ein mink, med fangst som rekreasjon. Han blir lystig og livsglad av drap.

Fjellet har vore tolmodig lenge. Akseptert elleville påfunn. Sett mennesket miste bakkekontakt. Høyrt oss argumentere, imponere, introdusere, lage masterplan, snakke om Vårherre og evig liv. Synst synd på oss, håpa me skulle rydde opp ein dag. Undra seg over kva det var som dreiv oss, alltid svoltne etter meir. Såg tydeleg at me ikkje passa inn.