I Sigri Sandbergs bok Ro møtest sjølvhjelpslitteratur, kulturhistorie og reiseskildring midtfjords.
Sognefjorden er verdas lengste farbare fjord. (Det finst ein på Grønland som er lengre, men den kan ein ikkje segla i.) Forfattar og journalist Sigri Sandberg vaks opp ytst i fjorden.
No er ho midt i 40-åra, og kjenner på ei stigande rotløyse. Kvar høyrer ho eigentleg til, ho som deler tilværet mellom Svalbard, Oslo og Sogn? Svaret på grublinga blir å ro Sognefjorden frå vest til aust i ein båt av typen oselvar, med slekt og kjenningar som mannskap. Det vert ei reise innover, både geografisk og i overført tyding.
Lars Mytting var ikkje den første, men etter Hel ved vart folkelesnad, har det komme ei rekkje bøker som zoomar inn på einskilddelar av norsk kulturarv og historie. Dei siste åra har det kome bøker om snømåking, heimebrent og komler. Ro handlar mellom anna om båtar og tradisjonar langs Sognefjorden.
Boka har òg ein fot i samferdslelitteraturen, som er ein vital undersjanger i norsk sakprosa. Ro fortel Noregs-historia gjennom fjorden si historie, slik andre har fortalt ho gjennom bilen eller togets historie.
Og medan båten sig innover Sognefjorden, kjem teksten innom vikingar, ferjer, forureining, lunefulle vindforhold og historier om dei som rodde og segla før, medan Sigri Sandberg balar med tankane om kven ho er og kva som er viktig i livet.
I motsetnad til oselvaren, er teksten litt overlasta. Det vert litt om mykje. Det betyr ikkje all verda. Strikkebøker skal gje deg lyst til å strikke. Kokebøker skal gje deg lyst til å koke. Turbøker skal få deg ut på tur. Fekk eg lyst til å komme meg ut i naturen snarast råd av denne boka? Ja.
Men, mine damer og herrer, ekskluderte vi miss Clark fordi hun var annerledes, eller ble hun annerledes fordi vi ekskluderte henne?
"Ingen fortjener noe som helst," sier Evelyn. "Det handler mer om hvem som er villig til å gripe mulighetene som byr seg...."
Pressen serverer bare den historien de selv har lyst til å fortelle. Det har de alltid gjort. Og det kommer de alltid til å gjøre.
Jeg trodde jeg lagde et hjem,men det ble aldri noe mer enn et hus.
Som en hjelp for meg selv hadde jeg laget en slags sirkelteori. Ethvert menneske har en sirkel rundt seg selv, og ingen annens sirkel skal uten ditt samtykke ha rett til å overdekke din egen. Sammenfall av sirkler må være gjensidig akseptert, og - fremfor alt - du er ikke slem om du passer på og vokter din egen sirkel så lenge du respekterer andres.
Hvor inderlig vi enn føler med en virkelig person, så oppfatter vi ham for en stor del gjennom sansene, hvilket betyr at han forblir ugjennomtrengelig for oss, han tynges av en dødvekt som vår følsomhet ikke har styrke til å løfte. Om han rammes av en ulykke, er det bare i en liten del av den samlede forestilling vi har om ham at vi kan bli beveget over det; det er til og med bare en liten del av den samlede forestilling han har om sin egen person at han kan bli beveget selv. Romanforfatterens funn besto i å erstatte disse deler som den menneskelige ånd ikke kan trenge igjennom, med et tilsvarende antall immaterielle deler, det vil si deler som vårt sinn kan assimilere.
De sier at det verste er å ikke vite. Men noen ganger er det like ille å vite. Å vite er å finne den flyktige nålen i høystakken og oppdage at nålen var det som hindret hele høystakken i å kollapse og begrave en.
Selv om vi egentlig aldri kan viske ut et traume, er vi gode på å reparere dem, legge lag av ny erfaring over den gamle, som ny hud som vokser over et gammelt sår. Arret vil alltid være der. Det gjør bare mindre vondt og er ikke lenger så synlig.
...jo rausere vi er med gleden, desto rikere blir vi på den selv.
Det motsatte av lek er ikke arbeid [...] Det er depresjon.
: et lite hus som ville ha vært ganske pent pent om det ikke hadde vært for at det er helt skjevt, noe som får det til å se ut som om det prøver å stikke av, murstein for murstein.
Man beveger seg ikke alltid i takt med utviklingen. På et eller annet punkt drar livet fra oss. Vi kjemper oss frem med gåstoler og elektriske kjøretøyer, men vi klarer ikke helt å ta det igjen. Hvis jeg holder det gående til jeg er sytti eller åtti, kommer jeg antakelig til å stirre på verden rundt meg med den samme følelsen av forvirring, og lure på hva i all verden som har skjedd med alle tingene jeg trodde var sanne.
Jeg lar stillheten råde. Noen ganger kan stillheten bli tyngre av at man forsøker å fylle den.
Gripende og kritisk om Nordsjø-katastrofe.
Boka om Aleksander L. Kielland-ulykken 1980 består av to deler. Første del, «Katastrofe,» gjengir førstehåndsberetninger fra oljearbeidere som overlevde og noen av deres redningsmenn. Det er gripende lesning selv om minnene først ble samlet av Marie Smith-Solbakken flere år etterpå. Fanebust har redigert dem på en nennsom måte som gir et godt bilde av katastrofens omfang.
I andre del, «Korrupsjon,» foretar historikeren Fanebust en kritisk gjennomgang av granskingsarbeidet og oppgjøret som fulgte i kjølvannet av ulykken. Han retter kritikken både mot myndighetene og oljeindustrien som han mener samarbeidet om å begrense konsekvensene av ulykken ved hjelp av hemmelighold og fortielseskultur. Tilgangen til en rekke nye dokumenter, både norske og utenlandske, underbygger konklusjonene han trekker.
Boka er solid, lettlest og velskrevet.
Omtalen bygger på anmeldereksemplar levert av forlaget.
Glemselen er større enn minnene.
Likevel: Bak enhver stor konspirasjon finnes en mindre sannhet.
«(…) Som alltid så svikter ordene når man mest av alt vil si det rette.»
«Folk tror de må si noe, og det får meg aldri til å føle meg noe bedre.»
«Ikke sant. Jeg har funnet ut at språket ikke er så avansert som vi tror det er. Vi er fremdeles aper som prøver å uttrykke følelsene våre med grynting, mens mesteparten av det vi faktisk vil kommunisere, er innelåst i hjernene våre.»
Alle oppegående mennesker roper høyt om krise og katastrofe når Akerselva eller Donau blir forurenset, men svært få bryr seg om hva de fyller sine kanaler i kroppen med.
Vitenskapelig bevis er selvfølgelig greit å ha i ryggen. Men når det gjelder målinger på hvordan mat og medisiner virker på kroppen, er det alltid bare gjennomsnittsresultater som oppgis. Våre individuelle forskjeller blir aldri vist. De forskjellene er ofte meget store.