Bokelskere.no

-Og på julaften sluknet kjøleskapet, sa Kåre.
-Det er entropien, det, sa jeg. -Alt går mot kaos. Vi må kjempe mot det hele tida.
-Ikke i skogen sa Kåre. -Der ordner alt seg selv, bare man lar det i fred.
-Det er fordi den er levende, sa jeg. -Tingene våre er jo ikke det.

Jeg tok fram Bibelen fra nattbordskuffen og bladde i den, en fullstendig dødfødt idè, naturligvis. Det var ikke relgion jeg trengte, men opium.

NOVEMBER

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Det er bare folk som gjorde noe en bestemt dato, som kommer inn i historiebøkene. De som gjorde alt imellom, de som kjempa alle de små kampene i sine små samfunn eller familier, forblir navnlause i et større perspektiv.

Et nytt år med flinkhet og faenskap og tro og håp og kjærlighet i verden.
Men størst av alt er skogen.

Ufattelig hva mennesketanken kan holde atskilt, undret Saladin seg dystert. Og hvilke motstridende selv som skubber og knuffer om plassen inni disse hudsekkene. Neimen ikke rart om vi ikke kan konsentrere oss om noe i særlig lang tid; neimen ikke rart om vi har funnet opp fjernstyrte kanalskiftere. Hvis vi snudde disse instrumentene mot oss selv, ville vi oppdage flere kanaler enn noen kabel- eller satelittmogul noensinne kunne drømme om…

Faktisk viser mange ulike studier at vi voksne, som ikke er vokst opp med en skjerm i hånda, er like digitalt kompetente som yngre generasjoner. Heller ikke de som har laget all teknologien vi omgir oss med, hadde den da de var barn. De klarte å lage den likevel.

Argumentasjonen fra teknologioptimistene som dytter apper og dingser inn i livet til ungene våre, er ofte levert med andpustenhet, som om noe haster. Teknologien har ikke bare "kommet for å bli", men er et "tog som går fra oss" og er noe vi, og særlig barn og ungdom, "er nødt til å lære oss å bruke".

Jeg forstår ikke hvor hastverket kommer fra.

Ytterst lite av det man er med på blir minner, ytterst få av minnene man har er noe man selv har vært med på.

Sjøl om jeg kan ta med meg noe av innboet, noen av bildene, noen av tingene til en ny bolig, så kan jeg aldri få igjen et sted der mannen min har levd og barnebarna har lekt. Det er kanskje ensomt å bo i et stort hus alene. Men det er også ensomt å flytte til et hus uten minner.

Vi får stadig høre at det ikke er hvordan en har det, men hvordan en tar det, som er avgjørende. «Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere», er et «visdomsord» fra filosofen Friedrich Nietzsche. «Av skade blir man klok», lyder et ordtak. Alt dette er, med respekt å melde, i hovedsak tull. Riktignok er det forskjell på folks evne til å møte motgang uten å bli knekt. Men det er bare å ta en titt på dødelighetsstatistikken oppdelt på sosiale klasser, så ser en at det avgjørende er hvordan en har det.

Å skape en tekst gir så enormt stor glede. Ved å sette ord på papiret og fange tankene våre i et format som kan bevares for ettertiden, skaper vi også mening for oss selv, i vårt eget liv. Hver gang vi skriver noe, setter vi spor etter oss selv, gjør oss selv litt udødelige.

Skal vi virkelig gi det til maskinene?

De tre jentene som ser ned i skjermen på vei hjem fra skolen, ser ikke naturen rundt seg, oppdager verken ekornet på strømledningene eller meitemarken på bakken, er ikke i kontakt med den kroppen som er verden, og dermed heller ikke med sin egen kropp.

...glede og slit er et skjørt skille.

«I alle fall, så kommer vi fra ingenting og går til ingenting og det er det heller ingen ting å grue for.»

Men der noen samles, blir den som er alene, på sitt mest alene.

Jeg respekterer mennesket for det det må gjennomgå i løpet av sitt liv, og noen ganger for måten det gjør det på, men det har forandret seg lite siden det begynte å late som om det var sivilisert, og det samme kan sies om samfunnet.

Takk for alt som aldri skjedde i en verden der alt kan skje, sa Eddie høytidelig.

Han bodde som vi skjønner fremdeles hjemme, og var således mønstergyldig, det vil si at han foreløpig var en mindre utgift, og døde han hjemme også, ville han nesten gå opp i opp.

Hvis han falt for fristelsen tiå stirre inn i de store grå øynene hennes ville han synke til bunns og vøre fullstendig fortapt.

Hun så bøker i stabler fra gulv til tak.
"Den beste utdannelsen du kan få," sa han. "Se gjennom en annens øyne, så forstår du mer av alt."