Tekst som har fått en stjerne av Neda Alaei:
Viser 21 til 40 av 54:
Sterk og skildrene bok om vold i familien. Lettlest (leste boken på en time), men likevel så kraftfull at jeg sitter igjen med en vond klump i magen, samtidig som jeg føler en glede over de to gode vennenes relasjon.
Herlig bok nr to i serien om Billie! Billie begynner å finne seg til rette og folk liker henne for at hun tør å være annerledes. Men Billie er bare seg selv og synes alle uskrevne regler og normer i lille Bokarp er det som er merkelig! En super blanding av humor, alvor og dype tanker :)
Anbefales for mellomtrinnet og oppover!
Ps: barne- og ungdomsbøker er undervurdert som underholdning for voksne ;)
Etter Pride Paraden i Tromsø i November 2016 begynte jeg å lese den skeive boka „Nærmere kommer vi ikke“ av Monika Steinholm. Jeg motsto bare knapt fristelsen til å kjøpe boka på ARK i storgata hvor forfatteren jobber. Jeg satt i stedet på biblioteket i to dager. :-)
Hovedpersonen Jens er 17 år gammel da han erkjenner at han er forelsket i sin barndomsvenn Niklas som nettopp har forelsket seg i deres beste venninne.
Jeg liker allerede bokas begynnelse når Jens er i ferd med å fortelle foreldrene sine at han er homofil. Denne blandingen av skam og lettelse, særlig godt beskrevet (jeg kjenner følelsen…)! Han må gjennom dette to ganger fordi han først snakker med faren og på kvelden med mora. Og da hjelper faren litt. Så bra!
Dette sitatet liker jeg veldig:
„Pappa strekker hånda ut mot meg, og jeg lar ham hale meg opp på beina. Jeg kan ikke huske sist papa klemte meg. Ingen av oss er klemmere. Nå holder han rundt meg, hardt. Jeg forsvinner nesten i armene hans. Er fire år og har fått skrubbsår på kneet. Jeg har ikke noe sår pappa kan blåse på, men har stryker det svette håret mitt vekk fra panna. Selv om han ikke blåser på noe, er det som han setter på et plaster så det slutter å svi.
– Men Jens, da, sier pappa. – Kjærlighetssorg er noe alle får.
Jeg er så letta. Pappa sier ikke at det er helt ok å like gutter. Pappa skjønner at det ikke er derfor jeg griner. Det gjør bare så jævlig vondt at det er Niklas.“
Jens bestemmer seg å kjøre til Finnsnes der hans skeive onkler Torstein og Phil bor. Begge to er i ferd med å organisere Senjas første Pride Parade og da må Jens med. Ikke så lett når en bare har vært „ut“ i noen dager!
Denne anmeldelsen blir publisert først på bloggen min.
Om dette var en bok jeg likte eller ikke, det var ikke lett å bestemme seg for det. Gjennom nesten hele boken var jeg ganske forvirra, og etter halvlest bok var jeg klar til å si at denne likte jeg ikke. Men det var noe som hele tiden dro meg videre, og jeg må bare si at NÅ når jeg er ferdig så er dette en bok som absolutt er verdt å lese. Forvirrende og utfordrende, men det er vel slik forfatteren viser hvordan det kan være å ikke være helt A4. En bok vi voksne skal være klar over, og formidle videre til dagens ungdom.
Hvordan er det mulig å skrive en barnebok som er så trist, nydelig, skremmende og rasende morsom på samme tid? Hovedpersonen sliter med noe som begynner å likne tvangstanker, men familiens ubesværede kjærlighet til hverandre og fullstendig sinnsvake sans for humor tar brodden av det. Elsker denne boka!
Fantastisk samling mikronoveller på 140 tegn. Man blir glad og trist av å lese denne boka. Nesten umulig å skulle hente ut sitater, for hele boka er full av gullkorn.
PiaChristine siterer Allegiant (Divergent) av Veronica Roth
20:01, 20. juni 2014 2 har det som favoritt.
There are so many ways to be brave in this world. Sometimes bravery involves laying down your life for something bigger than yourself, or for someone else. Sometimes it involves giving up everything you have ever known, or everyone you have ever loved, for the sake of something greater.
But sometimes it doesn't.
Sometimes it is nothing more than gritting your teeth through pain, and the work of every day, the slow walk toward a better life.
That is the sort of bravery I must have now.
Herlig morsom og fin bok. Passer for de som liker personer som Sheldon Cooper og elsker situasjoner som involverer mennesker med dårlige sosiale antenner.
Mina Lilleberg siterer Eleanor & Park av Rainbow Rowell
11:15, 6. april 2014 Ingen har det som favoritt.
He’d stopped trying to bring her back.She only came back when she felt like it, in dreams and lies and broken-down déjà vu.Like, he’d be driving to work, and he’d see a girl with red hair standing on the corner – and he’d swear, for half a choking moment, that it was her.Then he’d see that the girl’s hair was more blond than red.And that she was holding a cigarette … And wearing a Sex Pistols T-shirt.Eleanor hated the Sex Pistols.Eleanor …Standing behind him until he turned his head. Lying next to him just before he woke up. Making everyone else seem drabber and flatter and never good enough.Eleanor ruining everything.Eleanor, gone.He’d stopped trying to bring her back.
Å ja! Dette er bare helt fantastisk nydelig! Og vondt. Og vakkert. Og morsomt. Og trist. Og... Liker aller best hvordan vi gradvis blir kjent med personene. Mine holdninger til Eleanor endrer seg samtidig som Park (og jeg) får vite mer om henne, bakgrunnen og familien hennes. Godt gjort!
Og for de ungdommene der ute som ikke har opplevd den store kjærligheten på samme altoppslukende måte som i denne boka; for noen av oss kommer den først når vi er voksne. ;-)
Eva og Simon snakker ikke om fortida. Hvorfor skal de belemre seg selv, eller enda verre, døtrene med det fortida? Den er ubehagelig og er jo over uansett. Stillheten og alt de unnlater å si, pakkes inn i bomull, og uten at det egentlig skjer så mye er dette en skikkelig spennende roman, man lurer og lurer på hvorfor dette ekteparet ikke snakker om tingene som har skjedd tidligere i livet, og gradvis får vi små drypp, eller snarere sjokk, som sakte, men sikkert oppklarer hvorfor hushjelpen de var så glad i plutselig måtte slutte, hvorfor Simon aldri har klart å fortelle døtrene om fortida, hvorfor Eva har bygd en slags mur av likegyldighet rundt seg.
Dette er en utrolig god og velskrevet roman. Stille og sterk. Les den.
En helt annen bok enn "Saman er ein mindre aleine" . Fint språk nynorsk som alltid, men syltynn historie .
Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.
Gunnar siterer Parissyndromet av Heidi Furre (side 20)
15:06, 7. oktober 2013 4 har det som favoritt.
Bestemor sa ein gong at Paris er Amors by, sjølv om ho aldri hadde vore der. Ho pleier å seie at livet går så fort. Ein vaknar opp ein dag og ser hendene til ei gammal dame ligge over dyna, i staden for sine eigne hender.
Du kunne fått den globusen eg kjøpte til bursdagen din. Eg gav den til Fretex. Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg.
heyingvild siterer The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky
19:57, 10. desember 2012 2 har det som favoritt.
I think that if I ever have kids, and they are upset, I won't tell them that people are starving in China or anything like that because it wouldn't change the fact that they were upset. And even if somebody else has it much worse, that doesn't really change the fact that you have what you have.
ritaoline siterer Jeg er Prableen av Prableen Kaur (side 33)
00:00, 5. november 2012 Ingen har det som favoritt.
Jeg opplevde to former for ensomhet . Den ene var ikke å få være med, å være fysisk alene eller føle seg utenfor. Den andre var opplevelsen av å sitte i et klasserom, en forsamling eller være blant familie og venner, og likevel føle seg ensom.
Kristoffer har fortalt en historie. Den er både vakker og trist. Han ble kjæreste med Guro Vartdal Håvoll 21. juli 2011, og vi vet alle hva som skjedde den 22. juli på Utøya. Guro var dessverre ei av dem som ikke overlevde terroren. Tilbake sitter en ung mann som prøver å få fotfeste og skjønne at han ikke lenger skal være Guros kjæreste her på jord. Ung kjærlighet er skjør, lengtende og uendelig. Jeg føler meg til tider litt som en kikker mens jeg leser denne ærlige kjærlighetserklæringen fra en elsker. AUFere har ofte sagt at vi skal glemme nidingen og huske dem vi mistet. Dette er Kristoffers måte å huske og ære Guro. En filosofisk og ærlig bok som mange kan ha glede av, men husk lommetørkle i nærheten.
Julie Eilén siterer Looking for Alaska av John Green (side 234)
13:03, 4. juli 2012* Ingen har det som favoritt.
Some day no one will remember that she ever existed, I wrote in my notebook, and then, or that I did. Because memories fall apart too. And then you're left with nothing, left not even with a ghost, but with a shadow. In the beginning, she had haunted me, haunted my dreams, but even now, just weeks later, she was slipping away, falling apart in my memory and everyone else's, dying again.
Sist sett
