Bokelskere.no

En klassisk Brekke. Har man lest noen av hans tidligere bøker, blir mønsteret i fortellingen og bokas oppbygging nokså gjenkjennelig. Til tider spennende nok, men det blir likevel nokså uvirkelig til tider. Og når troverdigheten glipper, blir det ikke spennende for meg. Slutten synes jeg dessuten ble litt ...daff?

Dessverre kjøpte jeg "Uglen", og det angrer jeg veldig på. Suicidale, drikkfeldige og kjederøykende politi, det er blitt gjort før. Bestialiteten fra "Det henger en engel alene i skogen" er vitterlig til stede i "Uglen" også, men like spennende er den langt i fra. Språket er fremdeles dårlig og Øien trenger å lære noen grep om dialoger. Styr unna folkens.

Synd at boka ble for forutsigbar etter en skikkelig pangstart ...

30 år gammel forsvinningssak
Max Fjellanger har i de siste årene bodd i USA, og han drar tilbake til Telemark for å delta i en venns begravelse. Han er privatetterforsker, og han skal nå ta farvel med en gammel venn fra fortiden. Etter hvert finner han ut at vennens dødsfall er mistenkelig og han setter i gang sin egen etterforsking tilfeldigvis sammen med bibliotekaren, Tirill Vesterli. Med hverandres kunnskap tvinnes de i et samarbeid og samtidig må Max slite med sine indre demoner. Det var en grunn til at han forlot Norge, i håp om å glemme. Etter hvert som de forsker på saken, tar det stadig mørkere vending. Hva har kameratens død med en stavkirke, folketro og et gammel sagn med hverandre å gjøre og har de noe med hverandre å gjøre i det hele tatt? Max blir møtt av tung taushet fra hjembygda. Vil noen fortelle noe eller er de for redde?

Mange hadde lest denne boka før meg og rost den opp i skyene. Det gjør meg ekstra skeptisk til bøker som får mye skryt, for som regel når jeg har lest en bok som er hauset opp så har jeg ikke samme syn på saken. Det er sjeldent jeg liker bøker som andre liker og omvendt. Til tross for at jeg ikke ble like overrasket og begeistret som andre, så var dette god underholdning. Djevelens giftering består av sagn, overtro og mystikk, elementer som jeg har sansen for og en del undertoner som bygger opp historien, men dessverre blir det for lite av det i lengden. Det er heller ikke noe nytt å bruke en etterforsker som sliter med sine indre demoner, men denne karen var dog ikke alkoholisert, noe som manglet. Fleste etterforskere i bøker generelt har en god dose indre demoner å håndtere og hiver inn en mengde alkohol for å glemme. Så det er litt uvant å lese om en etterforsker som er nykter. Max minner meg litt om etterforskeren til Karin Fossums bøker, Konrad Sejer. En person som er varm, realistisk og tålmodig.

Ikke alle karakterene passer inn
Til tross for at boka inneholder både mystikk og sagn, var det noe som manglet. Personlig savnet jeg mer driv og overraskende vendinger. Det gikk noe tregt i enkelte partier og mye var altfor forutsigbart. Savnet også mer liv og bekjentskap med noen av karakterene som hadde lett for å havne i bakgrunnen. Skulle ønske at noen av dem kom tydeligere frem. Noen av dem ble nærmest som skygger. Selv om Max er en utadvendt fyr som har lett for å prate med folk, så føltes samarbeidet med bibliotekaren på en måte litt malplassert. Hverken personligheten hennes eller kunnskapen hennes er ikke nok til at samarbeidet deres blir troverdig. Det hele blir vel tilfeldig og de passer ikke helt sammen som team. Forskjeller kan styrkes som et team, men ikke i dette tilfellet.

Bokas styrke
Bokas høydepunkt er begynnelsen, og jeg skulle ønske fortsettelsen beholdt den samme tonen utover innholdet. Samme mystikken og den intense oppbygningen, men istedet dalte det ned og ting ble rolig, litt vel rolig. Skulle ønske forfatteren beholdt den samme gåtefulle undertonen hele veien. Men som leser kan man jo ikke få alt. Savnet også å få vite enda mer om sagnet som ble nevnt. Vet at sagn ikke nødvendigvis er sant, men det er et spennende tema; folketro og sagn. Spesielt elsker jeg japansk folketro og sagn fordi de er skikkelig ekle og mørke, og skulle ønske også at vårt land hadde like spennende sagn. Jeg skulle ønske at sagnet i boka fikk større rom for å bygge opp enda mer uhygge. Fikk også sansen for hvordan forfatteren beskrev den norske skog i begynnelsen. Det var nesten som å være der selv. Skulle bare ønske at resten av boka var like levende.

God underholdning
Djevelens giftering er ingen minnerik bok som setter sine spor, men gir god underholdning der og da. Forfatteren er dyktig til å beskrive sted og omgivelser. Skulle bare ønske at persongalleriet var sterkere. Levende og intens begynnelse, og mystikken burde få større plass.

Ny Bjørk-krim uten mål og mening - uten litterære ambisjoner/kvaliteter! "Byggesett-krim" etter bruksanvisning: er folk og handling bestialske nok, pirrer det leselysten hos dem som ellers ville sett nettporno eller tyvende gangs reprise av motorsagsmassakren!

Her var det mye å henge seg opp i, som gjorde dette til en variert leseopplevelse. Les gjerne på bloggen, hvis du er interessert

Denne synes jeg var motbydelig og urealistisk med altfor mange gjentakelser, debutant eller ikke. Er lei politietterforskere med misbruk og en ubearbeidet forhistorie. Ønsker ingen oppfølger med denne gruppen etterforskere.

Ikke alle krimsaker er like enkle å løse, eller? ...

En drept mor. Et kidnappet barn. Opptil flere mistenkte og to gutter som er veldig glad i voldelige dataspill. Hva er det som egentlig skjer og hva har de til felles?

I flere år har jeg lest Unni Lindell kriminalromaner. Hvorfor? Fordi jeg liker politietterforskeren hennes, Cato Isaksen så godt. Grunnen er at han er en veldig ærlig og rett frem. Og han er ikke redd for å vise sinne og frustrasjon. Han er den han er. Sånn er det bare. Og jeg som leser har fulgt med oppturer og nedturer i hans liv. Så det har blitt en vane å følge ham videre samt hans nyeste kollega, Marian. Samarbeidet deres er som kjent en berg og dalbane. Det går fort opp og ned.

Lindells bøker har vært veldig variert de siste årene. Hun har levert mange gode og sterke kriminalromaner, og også noen svake, lite engasjerende bøker. Men slik er det vel med alle forfattere. Noen bøker er virkelig gode, mens andre er de litt uhelige med.

Djevelkysset hadde jeg store forventinger til. Selv om jeg ikke har lest U.Lindells forrige bok, Sukkerdøden, ennå (den står ulest i hylla), så tenkte jeg å lese den tidligere år før Djevelkysset kom ut, men rakk det aldri. Det var andre bøker som fristet mer, og da Djevelkysset kom ut ville jeg heller lese den før Sukkerdøden. Syns coveret til Djevelkysset er utrolig stilig og pirret nysgjerrigheten. Jeg måtte bare lese den. Dessverre brukte jeg noen måneder på å lese den ut. Hvorfor? Den var ikke så spennende og engasjerende som den trodde den ville bli. Dessuten var det andre bøker jeg heller ville lese. Derfor ble denne boka litt tilsidesatt av den grunn.

Djevelkysset var en bok jeg var glad jeg ble ferdig med. Jeg liker ikke å avslutte et forhold med en bok slik (vet jeg høres gal ut ...), men vil jo så gjerne like alle bøkene jeg leser, men det er som sagt håpløst. Det går rett og slett ikke an. Syns denne ble svak i forhold til Lindells tidligere bøker. Jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns mange som var involverte i saken (Bortsett fra Cato og Marian da selvfølgelig), ble for likegyldige for meg. Jeg fikk ikke helt tak på dem. De ble for flate og til tider kjedelige. Det endte med at jeg brydde meg ikke noe særlig om hva de gjennomgikk. Syns også det ble altfor lett å finne ut hvem som sto bak alt sammen. Det er skuffende. Jeg vil ikke vite det så tidlig. Deilig å ha rett angående slike ting når man først leser en krim, men jeg vil ikke finne svaret før langt uti boka. Dessuten var det ikke skikkelig spenning før de siste 100 sidene startet. Boka ble litt for langdryg for min del, dessverre

Auau, Lindell. En planteskole er IKKE en skole for gartnere, men en "skole" for planter, altså et sted hvor det blir dyrket planter for salg (hvor plantene blir store nok før de sendes ut i verden). Det engelske "plant nursery" er kanskje vanskeligere å misforstå enn den norske.

Å ekle er ikke et norsk ord i følge bokmålsordboka.

At äcklas er derimot et svensk uttrykk, og finnes sikkert i visse dialekter på norsk. Men jeg hadde aldri hørt det (på norsk) før og hang meg derfor opp i det.

Og visst smaker jern som blod. Det synes i alle fall jeg. Men jeg gikk ut fra at hun refererte til blodsmak nettopp fordi "å få blodsmak i munnen" i forbindelse med fysisiske anstrengelser er et vanlig uttrykk. Fullt mulig at hun mente noe annet, å bruke et litt uvanlig uttrykk fire ganger i løpet av en roman er likevel overdrevet.

Jeg irriterte meg også grenseløst over den hyppige bruken av ordet eklet. Tror også jernsmak ble for mye brukt. Jeg tenker at en forfatter må kunne variere språket mer for at det skal bli lettere, bedre og få finere flyt. Slike gjentakelser vitner for meg enten om dårlig ordforåd eller lite originalitet. En forfatter skal kunne bedre. Dessuten synes jeg historien var dårlig. Som tidligere nevnt her, er det for mye fokus på privatlivet til Cato Isaksen. Altfor mye! Fint at "helten" har et privatliv, for all del. Men synes at det ble for mye fokus på det vanskelige forholdet til eksen og ungene.

Det som likevel irriterte meg mest var hvor mye Lindell gikk inn for å lure leseren. Jeg har ingenting imot at slutten snur avsløringen litt på hodet for at vi skal få oss en real overraskelse. Men da må det likevel legges noen hint ut her og der i løpet av boka, slik at vi likevel forstår og aksepterer avsløringen.

Spoiler: Slik det er i denne boka, nevnes morderen i en setning. Vedkommende blir aldri nevnt igjen, hverken før eller etter dette. Deretter forsøker Lindell hardt å overbevise oss om at det egentlig er en annen morder for å skape litt spenning i boka. Greit nok det, om den virkelige morderen hadde blitt nevnt oftere, og faktisk var en reel bifigur. Den gang ei: i stedet ble jeg sittende å tenke på slutten av boka: "Morderen var hvem?" Og måtte nesten bla bakover for å friske opp hvem vedkommende var.

Og det er dårlig plott det.

Denne likte jeg ikke noe særlig, og ble veldig forundret over det. Vanligvis liker jeg Unni Lindells bøker veldig godt, men denne synes jeg var langtekkelig. Hørte den på lydbok og kjente jeg gled stille vekk i tankene og irriterte meg litt over at "kan vi ikke komme videre" og da var det flere cd-plater igjen..

Skjønner godt din irritasjon. Vil man lese bra krim og bra norsk krim så velger man ikke Unni Lindell. Det som ergrer meg mest med hennes bøker er hennes etterforsker Cato Isaksen. Syntes alle hennes bøker handler for mye om han. Hans kone, hans ekskone, hans barn med første kone, hans barn med nåværende kone, bøkene beskriver han vel så mye på hjemmebane som på jobb. Trenger vi å vite om hvordan det går på skolen med sønnene hans eller hans problemer med henting og bringing av barn??? Selv katta i huset har Lindell gitt mye plass.....

Denne boka irriterte meg grensløst når jeg leste den. Ett problem var at Lindell har et par språklige finurligheter som ble gjentatt akkurat ofte nok til å bli plagsomme. Et annet, og viktigere, problem var at bokens tema - menn som slår - ble undergravet av at "helten" mister besinnelsen og slår eksen, slik at alle mennene vi fikk vite noe om i boka slo. For det første er det selvsagt vrøvl at alle menn slår. For det andre: Hvis det nå var sånn at ALLE menn slår, kan man da helvde at det er galt?