Bokelskere.no

Dette kommer av at den norske bokdatabasen har endret eksportformatet sitt (og distribusjonsmåten). De har skrudd av det gamle eksportformatet. Vi kan derfor ikke importere nye bøker med det gamle importverktøyet vårt.

Jeg er ikke ferdig med nytt importverktøy ennå, fordi det er en uhyggelig tidkrevende og omfattende jobb. Jeg har jobbet ettermiddager og helger med dette i flere uker.

Jeg kan ikke love noen dato for en fiks på problemet, men det er en fiks på vei.

Bøker som vi legger inn selv, har aldri kommet opp via søk her inne. Du kan imidlertid som regel finne dem ved å google. Jeg har av og til gjort det med bøker som jeg vet er lagt inn manuelt av andre, slik at jeg kan legge inn den samme hos meg selv. Da blir det også mulig å følge oppdateringer for boka for de som har lagt den inn.

Håper problemet med bokdatabasen løser seg snart, for det blir for tungvint at vi ikke får hentet nye titler derfra.

Ubehag er vel ordet som passer på følelsen jeg fikk av å lese denne lille romanen. Jeg ser alltid fram til en ny bok av Seljestad, og denne var ganske annerledes enn hans tidligere, synes jeg.
Mørkere, uten humor denne gang. En genreblanding av poesi og prosa. Det er sterke krefter han berører. Hovedhandlingen er om en gutt som mister hele sin familie i et ras eller skred, og hans vei videre etter denne hendelsen. Synsvinkelen er guttens og innimellom selve den mektige naturen - isberget eller snøskavlen som brister og ødelegger alt som kommer i dens vei. Naturens ødeleggende krefter gjenspeiles i den fortvilelse og den råskap som ødelegger gutten etterhvert. Boka er godt skrevet, men for meg ble det for mye smerte forbundet med å lese den. Men jeg liker godt Seljestads språk.

Så var det altså et annet menneske som synes som meg. Enig i alt! Også etter å ha lest Norwegian Wood (er på slutten nå..)

Jeg hadde enorme forventninger til Murakami, og var helt sikker på at han skulle være forfatteren for meg. Alle med samme smak som meg skrøyt ham opp i skyene, og Kafka på stranden skulle være den beste boka.

Jeg skjønte veldig fort at Kafka på stranden ikke er mi greie. Likevel fortsatte jeg å lese, jeg skulle lese hele boka, siden dette skulle være den perfekte boka for meg.

Dersom du liker svulstige beskrivelser av en tenåringsgutt tanker, er betatt av tanken på at mennesker har en sjel, liker overtydelighet og karakterer som har fått døtta inn kulturelle referanser i brorparten av replikkene, er Kafka på stranden romanen for deg. Det er den ikke for meg.

Det kan hende jeg en gang prøver meg på noe annet av Murakami. Kanskje Norwegian wood (jeg likte filmen ganske godt) eller kanskje noen noveller, Etter skjelvet, for eksempel, men det blir nok lenge til.

Én ting har jeg i hvert fall lært av å lese Kafka på stranden: Å stole på min egen smak. Det er greit å avbryte bøker jeg skjønner ikke er mi greie, uansett hvor store forventninger jeg har hatt på forhånd. Det finnes jo alltid en alt for stor haug med andre bøker og venter på meg.

Harry er død, men ikke borte. Når tilbudet om å dra tilbake til vår verden for ordne opp i noen ting dukker opp, slår han til. Men aberet er at han kommer tilbake som en ånd, ingen fysisk tilstedeværelse og få om noen kan se ham. Og så var det magien da, den er også borte, tror han.

På dagtid må han gjemme seg fordi solen vil skade ham som alle andre ånder, og hvilket bedre sted å gjemme seg enn i sin egen grav? :)

Til syvende og sist finner han også ut hvem som myrdet ham og hvorfor, en aldri så liten aha-opplevelse for både ham og leseren:)

En røver-historie av beste sort. Nesten 1000 sider å komme igjennom, men god underholdning til mørke høstkvelder. Jeg sier bare "yrrrr" :-)

Fforde har beveget seg litt bort fra sitt normale univers denne gangen. Vi befinner oss i et post-apokalyptisk Storbritania(?), der menneskene har mistet evnen til å se alle farger. Din plass i samfunnet, hva du kan jobbe med, hvor langt du kan nå, hvem du kan gifte deg med og til og med forventet levealder bestemmes ut fra hvilke og hvor mye farge du kan se. Samfunnet er strengt regulert og reglene bestemmer til og med hvordan fritiden skal benyttes. Ethvert brudd på reglene straffes med tap av "merits" (mens god oppførsel da, naturlig nok, belønnes), og får man for få "merits" sendes man til "reboot" - en form for omskolering som vi vel ville karakterisere som hjernevask.

Jeg må innrømme at jeg er håpløst forelsket i Ffordes prosa. Jeg trodde det hang sammen med hans gjennomsyrende bruk av literære referanser, men denne boka viser klart at det ikke var så enkelt. Dette treffer meg på absolutt alle punkter og det eneste negative jeg kan se er at det er så langt mellom hver gang han kommer med ny bok.

Utrolig at ingen har skrevet noe om Breakfast of Champions før. Denne boka er i en spesiell kategori nettopp fordi ingen skriver som Kurt Vonnegut. Leste den for første gang på nattoget til Bodø og måte virkelig holde meg i selen for å ikke le høyt av alle de absurde situasjonene.

Bokas sterkeste sider er de merkelige replikkvekslingene, forfatterens egne avbrytelser i teksten og bokas uforutsigbare plott som svirrer frem og tilbake hele tiden. Vonnegut er spesialist på antihelter. Skadede, paranoide, ustabile, usikre mennesker som tar valg tilsynelatende basert på tifeldigheter. Du finner smarte replikkvekslinger på nesten hver eneste side og du blir inderlig glad i alle de ustabile karakterene.

For mange virker det kanskje litt vanskelig å finne en direkte mening og struktur i denne boka, men jeg synes Vonnegut klarer fint å illustrere hvor gal vår verden egentlig er og hvor langt vi kan strekke vår galskap uten at noen bryter inn og stopper oss.

Dette var boken som fikk meg til å bli bibliotekar.