Bokelskere.no

Det er mykje god krim; Dei bøkene som har fenga meg aller mest no i seinare tid er: Menn som hater kvinner, Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes.Bøkene tok heilt overhand dei dagane eg las dei.

Ti små negerbarn av Agatha Christie!!!

Hamsun budde ei stund på Raufoss, og vi har ein veg som er kalla opp att etter han. Eg ser ikkje dette som problematisk sjølv om han støtta okkupasjonsmakta under krigen - han var på en staden der eg voks opp, før førre hundreårsskiftet. I dag er eg nabo til ein bygning der haugianarane hadde møte som Hamsun referete frå i lokalavisa på Gjøvik. Så vi har begge eit geografisk nært forhold til ein stor språkkunstnar.

Så fint at du liker den. Tommy er veldig dyktig...skriver alltid så fine "leder-artikler" i Hagetidend også.

Mulig det har noe med hva markedet vil ha. Det er tydeligvis en forkjærlighet for de slitte, alkoholiserte politimenn. Det er litt klisje: "politimenn har en tøff jobb, derfor må de drikke". For noen år siden utga jeg to bøker med en krimhelt som var noe annerledes, Dara Singh var 35, edru og Sikh. Det slo ikke helt an, så enten var ikke markedet rede for en unorsk helt, eller så var det fordi Dara var for ung og for edru ...

På et bokarrangement på torsdag gikk Jan Mehlum også langt i å være enig i at det gis ut for mye krim i Norge hvert år, og med for dårlig gjennomsnittskvalitet.

Han mente noe av forklaringen er at mange gir ut på eget forlag. Da unngår forfatteren å få refusert noe som kanskje ellers aldri hadde blitt gitt ut, og h*n går glipp av den bistanden etablerte forlag kunne gitt, og som er svært viktig for kvaliteten på det ferdige produkt.

Dette påvirker dessuten konkurransesituasjonen i markedet, og gjør at etablerte forlag også føler seg "tvunget" til å gi ut et større antall titler enn man ellers ville gjort.

Hvorfor ikke bare godta Paasilinnas elleville univers? Han nekter seg ikke fornøyelsen av å trekke inn alle slags fantasifulle elementer - uten at den underliggende samfunnskritikken går tapt. Her er det bare å gi seg over!

Herlig humor igjen fra Paasilinna! Jeg liker bøkene hans veldig godt, han skriver lett og ledig, ingen overflødig bruk av ord (bøkene er stort sett på maks 200 sider), samfunnskritisk på en artig måte, setter søkelys på personer som skiller seg litt ut fra mengden.

Denne lignet veldig på En lykkelig mann, som kom på norsk nå i 2011.

Det som er synd er at det har tatt så mange år fra han skrev bøkene til de er oversatt til norsk. De bærer preg av å være fra "gamle dager".

Anbefales til alle som vil ha lett underholdning, flire litt, bli fort ferdig med en bok, ja som rett og slett vil kose seg!

DRivende god og viktig bok!

Deler flere av dine bøker her men vil gjerne legge til "I den skogen" av Harlan Coben som jeg husker som en fremragende krim som gjorde et veldig inntrykk på meg. Og hvis "forbrytelse og straff" av Dostojevkij kommer innunder betegnelsen krim, vil den rage høyt på listen min.

Personlig er jeg ikke så glad i den nye "hardkokte" krimen som de fleste skriver idag; dvs krim med polititeam som jobber med en sak og alkoholiserte, brutale etterforskere med ødelagte privatlig og ukonvensjonelle (og tidvis uetiske) metoder som likevel alltid for saken løst. Av disse moderne krimforfatterne liker jeg best Jan Mehlum, rett og slett fordi helten er advokat og ikke politimann, og han har et relativt stabilt privatliv.

For meg vil Agatha Christie alltid være på topp, men er også glad i André Bjerkes krimbøker (som de dødes tjern). Disse bøkene kommer jeg alltid tilbake til. J.S. Cooks bok A Cold-Blooded Scoundrel er også fin. Dette er krim satt til 1800-tallets London. Hovedpersonen er en homofil politietterforsker (i en tid da homofili ble straffet hardt). Interessant vinkling og verdt lesingen, selv om den langt i fra er den beste krimboka skrevet.

Nesser svikter aldri, ikke som andre krimbøker og gjetter ikke plottet så lett i Nessers bøker. Han er en stødig og bra krimforfatter. Håper det kommer flere bøker om Barbarotti, selv om jeg mener å ha lest at denne serien skulle bestå av 4 bøker....

Det er veldig deilig å høre, for jeg har de tre første bøkene i denne serien liggende(stående) på vent.

Jeg syns boka var litt tung å komme i gang med. Mange personer og historier uten sammenheng... Det var vanskelig å vite hvilken av karakterene som sto i fokus, hvem som sa hva... i tillegg til at den er på nynorsk.

Men når jeg kom skikkelig i gang må jeg si at det er en nydelig bok! Jeg elsker karakterene! Absolutt en bok som jeg vil anbefale.

:)

Paul og kona Claire er invitert ut på middag av Pauls berømte bror Serge og hans kone Babette. Serge Lohman er statsministerkandidat ved kommende valg og en absolutt alle vet hvem er. Derfor har Serge ønsket at de ikke skal møtes på et alminnelig sted, hvor han regner med å bli plaget av fansen, men på en svært dyr og eksklusiv restaurant der vanlige mennesker må påregne sånn ca. tre måneders ventetid på et bord, mens sånne som ham får bord på dagen.

Mens Serge og Claire venter på at broren og kona skal ankomme, fremkommer det med all tydelighet hvordan Paul irriterer seg over broren, som er kvalmt vellykket. Som f.eks. fra den ene dagen til den andre plutselig er blitt vinkjenner, fordi dette liksom hører med når man er berømt. Og som har en rekke politisk korrekte meninger, på tross av at broren Paul vet at dette bare er et spill for galleriet. Selv er Paul en arbeidsledig lærer på det niende året, men en nokså tung diagnose i bunn. Akkurat hva han lider av, får vi aldri vite, men impulskontroll og empati er kanskje ikke akkurat blant hans sterkeste sider ...

Det skal vise seg at middagen blir alt annet enn konvensjonell. At rammen for sammenkomsten er en - i følge Paul - latterlig dyr restaurant, forhindrer ikke at dette blir alt annet enn hyggelig. De skal nemlig diskutere sine barns skjebne. Deres tenåringssønner har begått en forferdelig forbrytelse som har vært mye omtalt i media. Et videoklipp fra et overvåkningskamera viser to tenåringsgutter i aksjon, uten at det er mulig å se hvem de er. Paul antar lenge at det kun er han som vet noe, men etter hvert viser det seg at han ikke er alene om å ha skjønt sammenhengen. Spørsmålet er hvordan de skal håndtere dette. Ja, om de blir enige om hvordan de skal håndtere det ... Skal hemmeligheten holdes innenfor familien eller skal de melde sine egne barn? Og varer ærlighet lengst?

Jeg strevde litt med å komme i gang med denne romanen, men etter 50-60 sider løsnet det for alvor. De siste 240 sidene leste jeg i løpet av en formiddag, ute av stand til å legge den fra meg. Jeg måtte hele tiden videre, videre ...

Boka er inndelt i sekvenser som refererer seg til en fem retters middag; aperitif, forrett, hovedrett, dessert og digestif. Handlingen foregår langs denne tidsaksen, og skrider frem etter hvert som rettene serveres. Underveis er det mange digresjoner til fortiden, og som forklarer forholdet mellom de to familienes medlemmer, store som små. Og ikke minst hvorfor jeg-personen Paul er så frustrert og skuffet over livet ... Viktige moralske dilemmaer som hvor langt foreldre er villig til å gå for å dekke over sine barns forbrytelser, samt hva dette i verste fall kan føre til av ansvarsløshet og mangel på samvittighet hos barna, tas opp i denne boka. Eplet faller kanskje ikke så langt fra stammen når alt kommer til alt?

Når en brors snobberi blir satt opp mot en annen brors følelse av mindreverd, skapes det en spenning i teksten som ga denne boka flere lag enn kun det ytre plottet som foregir å være bokas hovedtema. Dette i tillegg til at forfatteren generelt harsellerer med snobberiet innenfor gourmet-bransjen i sin helhet, gjorde mang en situasjon temmelig lattervekkende. Koch har både en skarp og vittig penn, og jeg antar også at oversetteren har en god del av æren for at denne boka fremstår som meget velformulert. Boka er ganske enkelt meget godt skrevet! Når jeg ender opp med å gi denne boka terningkast fem og faktisk ikke seks, er dette fordi jeg mener at spesielt starten på boka kunne hatt en noe strammere regi ved at noe av "pludderet" kunne ha vært fjernet. Ellers er oppbyggingen av boka glitrende, og den holdt meg etter hvert i et stramt grep som jeg ikke slapp ut av før siste side var vendt. Dette var virkelig en bok i min gate!

Jeg gleder meg allerede til å lese flere bøker av denne forfatteren!

Uten å ta stilling til moralen i boka, synes jeg "Tilværelsens uutholdelige letthet" er en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest! Jeg var Milan Kundera-fan så det holdt mens jeg var i 20-årene. Det begynner å bli atskillige år siden, og jeg burde sikkert ha lest noen av bøkene om igjen for å sjekke etter om jeg fremdeles er enig med meg selv. Jeg husker i alle fall at jeg tenkte at det handlet om stor litteratur. Kundera og Dostojevskij - deres forskjeller til tross - gikk liksom hånd i hånd i lesningen min en periode.

Jeg må ikke like personene i en bok jeg leser, og heller ikke stå for moralen for å kunne trykke den til mitt bryst. Noen av de bøkene jeg har likt best i mitt liv tror jeg handler om nokså usympatiske personer. Og ulykkelige mennesker. Det er som på film: de mest spennende rollene er ikke helterollene, men "skurkerollene". Det er der man kan bli vitne til karakterskuespilleri på høyt nivå. Det samme synes jeg om litteratur - kanskje fordi et splittet sinn gir mer interessant stoff enn en lykkelig sjel kan gi?

For øvrig tror jeg at man bør ha lest mer enn bare "Tilværelsens uutholdelige letthet" for å forstå Kunderas litteratur. Og selve tittelen angir på mange måter spenningen i boka - det uutholdelige som ligger i å ta for lett på ting (utroskap for eksempel) - og kontrasten til alt det alvorlige som er bakteppet i boka (russernes invasjon av Praha, flukten etc.)

Filmen "Tilværelsens uutholdelige letthet" med Lena Olin, Daniel Day-Lewis og Juliette Binoche i hovedrollene, har jeg sett noen ganger, og jeg anser den som stor kunst!

Bra bok detta. Godt med krim som ikkje er ein kamp mot klokka og ein makaber seriemordar som allerede planlegger sitt neste grusomme, blodige drap. Detta var meir av eit mysterium, blei litt langtekkeleg mot slutten, men så tok det seg opp igjen. Anbefalas.

Tilværelsens uutholdelige letthet er en av vår tids største filosofiske romaner. Det er leit du ikke klarte å lese gjennom den første dimensjonen. Det er ikke boken som er kynisk, og det er nettopp her boken beviser sin storslåtthet - den forteller oss nemlig ikke hva vi skal mene hovedpersonene, den tvinger oss til å gjøre oss opp en mening selv. Det er ikke en forherligelse av utroskap og kynisme. Og det er her den er provoserende, for vi blir så forvirret av hvorfor de handler som de gjør og tenker som de gjør - at vi egentlig ikke klarer å gi oss rett til å felle dom over dem. Det ligger kanskje noe der - det er uutholdelig lett å dømme andre. Lett fordi det er så enkelt å si hva som bør være rett og galt her i verden, uutholdelig fordi vi vet at dommen aldri blir rettferdig når vi dømmer ut i fra et moralsk ståsted.

Jeg har lest tre bøker av Cecilia Samartin. Señor Peregrino, Salvadoreña og Drømmehjerte. Jeg mener samtlige havner inn under denne kategorien. Spesielt Salvadoreña. Maken til søppel. Jeg er fortsatt irritert for at jeg brukte tid på å lese denne. I alle disse tre bøkene har slutten ødelagt hele boka. Utrolig skuffende. Minner om hastverksarbeid. Hvorfor jeg har lest tre bøker av denne forfatteren? Fordi jeg er interessert i alt som har med Latin-Amerika å gjøre, og jeg har veldig slak læringskurve.. :P