Bokelskere.no

Hadde ikke store forventningene, men satt som slukt og forelsket meg. En av de flotteste bøkene jeg har lest, og jeg kjente meg igjen i så mange meninger og avgjørelser at dette er en bok som skal forbli i bokhyllen.

Boka er godt skrevet, men skaper lite lidenskap hos leseren. Den turbulente tenåringstiden er muligens parallellforskyvbar til vår tid og passer kanskje best til dagens ungdom og de som var ungdom selv på samme tid som Tove i boka. Triste, men noe kjedelige hverdagsbilder fra forgangen tid skrevet uten kapitler som gir mulighet til pauser og ro i lesingen gjør den trå. For masse utbroderier av uvesentlige detaljer blir fulgt opp og historier som ikke fører noe sted (Hvor ble det av Kristians far og den hjelpen hun ga han i historien?) gjør at boken blir seig å komme gjennom og ikke akkurat en julegavebok til en venn. Midtseksjonen i boka er til tider litt fengende, men dette går raskt over. Boka er lyrikk i bokform for de som liker dette. (Min bokgruppe Leseheksenes bokomtale)

Har lest denne på ny nettopp. Og det slår meg at denne er helt i toppsjiktet i fløgstads bibliografi, helt oppunder fyr og flamme, dalen portland, kron og mynt og Det 7. klima. Blandingen av den tullete humoren og det dyptgripende alvoret får meg til å falle pladask...få andre forfattere klarer å levere like dype innsikter om samfunnet vil lever i.

Helt enig - og enda verre er Salvadoreña. Ser hun akkurat er kommet med ei ny bok nå.....den ligger langt nede på lista over det jeg har tenkt å lese...

Costanza Safamita fødes inn i en aristokratisk familie på Sicilia på 1800-tallet. Rett etter fødselen støter moren henne fra seg, og Costanzas oppvekst finner etter dette sted blant tjenerskapet på kjøkkenet. Hennes far Domenico elsker henne svært høyt, men skjønner tidlig at det er best for datteren ikke å ha noe særlig med moren å gjøre.

Forholdet mellom Costanza og ammen Amalia vokser seg sterkt i disse årene, men hun klarer ikke å slukke Costanzas lengsel etter kjærlighet og aksept fra moren. Morens kjærlighet er imidlertid forbeholdt sønnene.

Bakteppet i romanen er den politiske situasjonen på Sicilia. Adelens posisjon i samfunnet står for fall, og mafiaen er klar til å overta maktposisjonene. Føydalsamfunnet truer med å rakne i sammenføyningene, og det er av største viktighet å være inne med de riktige personene. Intrigering for å splitte og herske skjer over en lav sko.

Costanza vet svært lite om kjærligheten, men en dag forelsker hun seg voldsomt i markien av Sabbiamena. Han er forgjeldet og blakk. Han er imidlertid den vakreste mannen Costanza har sett, og hans gode manerer gjør sterkt inntrykk på henne. Ham vil hun ha! Hun får ham, men innser etter hvert at han er utilgjengelig for henne. Ikke elsker han henne og ikke synes han å ha til hensikt å fullbyrde ekteskapet. Men en dag snus rollene som den tilbedende og den beundrede, og det er ikke alle like glade for ...

Som sin fars øyesten kommer Costanza i konflikt med sine brødre, som synes det er dypt urettferdig at hun skulle få det meste av verdi etter Safamita-slekten. Misunnelse, sjalusi og stolthet ødelegger svært mye av Safamita-slektens siste rester av ære ...

Denne boka er enda bedre enn debutromanen "Mandelplukkersken", synes jeg. Hornby har en sjelden evne til å beskrive menneskenaturen i alle dens fasetter. Dessuten beskriver hun naturen og matretter på en slik måte at man nesten kjenner luktene. Dette er en historisk roman med virkelige hendelser som bakgrunnsstoff, og jeg nøt boka fra første til siste side.

Benoni Hartvigsen er postbud i en liten nordnorsk kystbygd. Som statsansatt har han en posisjon i bygda, selv om han ikke kan måle seg med de mer pengesterke. Han er svært betatt av prestedatteren Rosa, men skjønner at han ikke har noen mulighet til å oppnå hennes gunst.

På grunn av noen uheldige omstendigheter, hvor han selv bidrar til å nøre opp under rykter om at det har skjedd noe uanstendig mellom ham og Rosa, mister han stillingen som postbud. Men når det ser som svartest ut, kommer handelsmannen Mack ham til unnsetning. Plutselig er han i en posisjon hvor han faktisk er Mack sin kompanjong, og endelig blir også han invitert i selskaper på Sirilund.

Rosa er egentlig forlovet med unge Arentsen, som studerer juss, men Rosa svikter ham til fordel for Benoni. Med kløkt, dyktighet og ikke rent lite flaks blir Benoni etter hvert en velstående mann, og fremtiden ser lys ut. Men så kommer unge Arentsen tilbake til bygda og etablerer seg som prokurator, og nå har Rosa "glemt" sine forpliktelser overfor Benoni.

Dette er en av Hamsuns perler! Boka er fornøyelig skrevet, og jeg gleder med til å lese fortsettelen i "Rosa"! Riktignok savnet jeg Nils Johnsons oppleserstemme, men Wenche Strømdahl kom ikke så verst ut av dette.

Obsersten har ventet i 15 år på pensjonen sin. Hver fredag venter han i spenning på at det skal komme et brev med postbåten, men ingen skriver til obersten. Han vender hver gang like tomhendt tilbake til kona, som han lever sammen med i dyp fattigdom.

Snart har de solgt nesten alt de eier for å overleve, og det eneste de har igjen er en gammel kamphane. Skal de selge den også, eller skal de vente enda en uke på pensjonen?

I boka beskrives et totalitært og korrupt samfunn, der man ikke kan stole på et løfte. Obersten gir imidlertid ikke opp håpet om at han skal få den pensjonen han har fortjent for sin innsats under krigen.

Jeg likte boka svært godt, og det eneste jeg beklager er at den ikke var tykkere.

Bokas jeg-person er gift med Julie, som en dag forsvinner. Dermed begynner jakten på Julie - en jakt som leder ham til Tsjekkia. Underveis møter han Rein Skåde, en mann med en mystisk fortid og kontakter inn i den øst-europeiske mafiaen. Jakten skal vise seg å bli svært farlig. Vi får innblikk i mafiaens bordellvirksomhet på den tsjekkiske landsbygda, og blir kjent med råbarkede typer man helst ikke vil møte i det virkelige liv.

Boka er i og for seg godt skrevet og i og for seg spennende. Likevel var det noe som haltet, og som gjorde at jeg ikke helt lot meg rive med.

Etter 28. kapitler kunne ikke engang Bjørn Sundquist berge denne romanen for meg. Har alltid hatt på følelsen at Roy Jacobsen ikke er min type forfatter - og har så langt fått det bekreftet. Bevares: Et imponerende format over soga, en kunnskapsrik forfatter - men det blir for ordinært, han mangler den språklige estetikken og den reflekterende originaliteten som jeg søker - og f.eks her til lands finner hos Solstad, Fosnes Hansen og Kyrre Andreassen. Roy Jacobsen er etter mitt skjønn i dette mellomsjiktet av hardt arbeidende, men middels talentfulle forfattere som befolkes av Kjærstad og Ambjørnsen og co.