Bokelskere.no

Redsel, hjelpeløshet, avmakt, sorg, fortvilelse og skam, det kan vi alle forstå, og der kan vi møtes. Da er vi forbi diagnosene og symptomene og kategoriene og begynner å være mennesker. Og mennesker og menneskelige følelser, det er gjenkjennelig for andre mennesker, og kan deles.

Det er en ruskete dag i Stavanger, himmelen er tung og grå, og regnet har lagt seg over byen helt siden mørket slo lyset på.

Verden lever, men pappa er død: Over skyene finnes det ikke hus, det finnes ikke biler, det finnes ikke trær, og det finnes ikke påskeliljer. Der oppe er det ikke små gutter i fløyelsbukser som forsøker å knytte skolissene på gulvet i gangen. Der oppe finnes det ikke barn som får margarin i ukedagene og meierismør i helgene. Det finnes ikke jenter som vil kysse deg, og det finnes ikke foreldre som vil passe på deg. Det er bare luft, de dødes tålmodige luft? Kanskje er de der ute, alle de vakre døde. Svever omkring, gjennomsiktige, usynlige, døde for de levende, levende bare for seg selv. Av og til lar de seg synke til jorda, lander mykt på en asfaltert gate i en liten by, oppsøker et hus de selv en gang bodde i, setter seg i en sofa de en gang kjøpte, før de ble levende døde. Og så puster de på deg når du går forbi.

Da hun mistet balansen og sykkelen veltet overende, var det som om nedoverbakken ble levende. Den slo og klorte og beit og dengte løs på henne.

Havet er et stort speil som fjellene synker inn i. Når vannet ligger så rolig, kjennes det ut som om alt er dobbelt opp. Det er før det begynner å regne. Da blir verden til mosaikk. Da blir de store fjellene til småstein i havet.

Jeg skulle ønske jeg kunne spare den lille rest jeg har igjen av livet inntil jeg vet hva jeg skal gjøre med det.

Ord vever og lever og svever så lenge, at de når dit hvor de gjør vondt.

Sånn er bildet av våren 1969: Uklart, for lite lys, slurvete fremkalling.

Telefonen ringte. Muttern tok den. Hun kom lattermild tilbake. - Ringo Starr vil snakke med Paul McCartney, sa hun. Jeg blei litt flau og tusla ut til røret.

Eksamen gikk med et skrik. Ola hadde med seg skolens største matpakke, han hadde rissa inn formlene i geitosten.

Men hun smilte, og hun hadde så hvite tenner. Kanskje sto hun hver eneste kveld foran speilet og slipte og slipte emaljen med jernfilen fra hobbyrommet, mens tårene trillet.

Hei, sier jeg. Er du her. Ja, sier broren min. Han lener seg tilbake i baksetet og stirrer på meg. Øynene hans er blitt mørkere blå, himmelblå som himmelen i bestefars øyne. Hvorfor la dere meg ned i det hullet i dag, sier broren min. Firfislegutt, sier jeg, det forstår du vel. Du er jo død. Er jeg det, sier broren min og klør seg på kneet. Han piller på en pæreformet skorpe han sikkert har hatt i ukesvis. Han ser på meg. Sofie, sier han, hva betyr det å være død. Jeg ser på ham. Jeg lenge på ham. Så mye har han aldri sagt til meg før. Det betyr at du ikke kan være sammen med mamma og pappa og meg lenger, sier jeg. Jeg hører at stemmen min er annerledes. Boren min ser fremdeles på meg med det samme blikket, det forandrer seg ikke. Da må vi si ha det da, sier han. Ja, sier jeg. Nå må vi si ha det.

Glem ljåen. Pokker heller, jeg trengte en kost eller en mopp. Og jeg trengte en ferie

Hvordan folk dør tar nesten livet av meg nå og da.

Et liv er uro. Uroen må sorteres. Hvis ikke, blir det uutholdelig.

Hvis jeg lever til jeg blir åtti og det tar cirka fire minutter å re opp, så blir det litt mer enn åttien dager. Én dag i året på å re opp sengen, det synes jeg er for mye når du bare roter det til igjen om kvelden likevel.