Når man legger noe ut på internett kan selvsagt hvem som helst lenke til det. Det har ikke bokelskere.no noe kontroll på. Hvis Norli hadde importert teksten på sin side ville dette vært annerledes.

Ser heller ikke noe galt med dette.

Synes det bare var positivt jeg :) Norli linker inn til siden her, noe som kanskje gir enda flere brukere og lesere!

Hele poenget med å lage en bokomtale er vel å inspirere flest mulig folk, og da er et jo veldig bra at kanskje enda flere ser omtalen!

Heisann Lillevi, takk for innlegg!

Vi er klar over denne funksjonen hos norli.no.

La meg fortelle om hvordan den kom til:

Norli kontaktet oss i fjor og spurte om et samarbeid.

De ønsket å bruke anonyme terningkast fra bokelskere.no på sine nettsider.

Vi takket ja til dette.

De mottar i praksis en liste fra oss om hvor mange terningkast 6, 5, 4 osv som er trillet for en gitt bok.

I retur gir de oss et månedlig vederlag. I tillegg lenker de tilbake til oss slik at brukere fra norli.no kan klikke seg til bokelskere.no.
Disse lenkene fra norli.no fører til bokdetaljsider på bokelskere.no. Bokdetaljsidene våre inneholder bokomtaler.

Norli mottar ingen brukerdata og ingen bokomtaler fra bokelskere.no. De henter heller ikke noen bokomtaler.

Vi har tre inntektskilder: Bannerannonser, "kjøpeknapper" som fører til ulike bokhandlere, samt utleie av anonyme terningkast til norli.

All disse inntektskildene er kommersiell virksomhet.

Jeg skjønner skepsisen til til denne delen.

Terningkastene og bokomtalene som deles på bokelskere har en stor verdi for oss her inne.

I tillegg vet vi at de brukes av biblioteker, i bokhandlere, forlag, og at de leses flittig av mange forfatttere.

Denne verdiskapningen er det altså mange som nyter godt av.

Samarbeidet med norli gir oss en flott mulighet for få en liten del av disse verdiene som vi kan bruke til drift og utvikling av dette nettstedet.

Bokelskere.no skal være er et vennlig og åpent nettsted som det er gratis å bruke.
Nettstedet er imidlertid ikke gratis å drive.
Dette gjør at vi er nødt å ha inntekter.

Praksisen kan selvsagt diskuteres, men er det ikke til selve boken de linker til?
og den boken (Reisen til Cadillac) er det du som har omtalt (den eneste i følge linken).
Altså ikke direkte til deg. Hvis det hadde vært meg som hadde omtalt boken, så var min omtale som kom opp. Det kan ha noe å si forhold til rettigheter, bare så vi er oppmerksom på det.
Ikke at det nødvendigvis blir bedre av det.
Vi omtaler bøkene til glede for hverandre (for andre bokelskere), ikke for at Norli skal bruke dette som reklame. Det burde i så fall vært tydelig opplyst.
Håper Admin kommer på banen her.

Jeg syns det blir litt for enkelt å gi religionen æren for de fine tingene, men ikke de stygge tingene. I stedet for å erkjenne at religonen også har blitt brukt til å undertrykke og gjøre uetiske ting, av dypt troende mennesker som har trodd de gjorde det rette.

Jeg mener mange av dem er gode, og opplever dem nok som ganske universelle/humanistiske verdier.

Så er det også viktig å påpeke at de etiske verdiene knyttet til kristen tro har endret seg. På et tidspunkt mente de kristne lærde at det var etisk riktig å brenne kjettere på bålet og torturere dem man mente motarbeidet kristen tro. Eller at det var riktig å la kvinner blø ihjel av svangerskapskomplikasjoner heller enn å utføre en abort. Eller at det var riktig å hindre voksne mennesker i å få leve ut sin kjærlighet, at det var bedre å fengsle eller til og med drepe dem for det. Det viser jo om noe at alt kan tolkes inn i sin samtid, og at mennesket unnskylder mye, men fremdeles ser på seg selv som etiske skapninger. Dette filosofiske dilemmaet mener jeg er veldig interessant. Jeg tror de fleste mennesker kunne ha drept noen, for eksempel, selv om de sier - og tror - at de aldri kunne gjort det. Det handler om hvilke situasjoner man er i. Det er et privilegium å aldri havne i en situasjon hvor du føler deg truet på livet, at enten du eller den andre må dø, hvor du må gjøre valg du aldri hadde gjort i en annen situasjon. På samme måte velger de fleste mennesker å redde noen de er glad i over fremmede hvis de må velge, selv om det ikke er mulig å begrunne etisk at dette ene mennesket er viktigere enn det/de andre. Det er bare at du er glad i det ene og ikke de andre.

Jeg mener de fleste mennesker har etiske instinkter, at dette ikke kan tillegges én spesifikk religion. Fordi det er noen impulser som er naturlige for oss - å ta vare på andre, å elske, å beskytte flokken. Selv ukjente stammer av urfolk som ikke har vært i kontakt med/vært i lite kontakt med andre mennesker har etiske koder som til forveksling er ganske like våre egne (viser det seg når man først oppnår kontakt): du skal ikke drepe unødvendig, voldtekt har stort sett vært ansett som galt i alle samfunn (likevel med unntak, f eks ofte akseptert innenfor ekteskap, eller der man har hatt slaver osv.), du tar vare på syke og svake (i en normalsituasjon/når det ikke er krise, i hvert fall), osv. Dermed tenker jeg at slik etikk ikke først og fremst er kristen, eller jødisk, eller noe du kan koble til én spesifikk religion - men mer humanistisk, noe de fleste mennesker opplever som intuitivt rett og galt.

Så kan man sosialisere grupper av mennesker bort fra disse prinsippene - f eks ved å utnytte en annen menneskelig egenskap, behovet for å ha en flokk, å være en del av en gruppe, slik at du klassifiserer noen som inngruppe - verdige - og andre som utgruppe - uverdige. Da vil du likevel oppleve at selv om folk oppfører seg grusomt mot dem i andre grupper vil de stort sett ha disse prinsippene og etisk oppførsel overfor folk i egen gruppe.

Om noe mener jeg vel at kristendommen tok etiske prinsipper som allerede lå naturlig for veldig mange og som mange religioner delte og formaliserte dem.

Jeg prøvde. Jeg lover. Jeg prøvde å finne lyspunkter i denne romanen.

Et knippe virkesløse engelskmenn og -kvinner omgås jevnlig, i en slags 1800-talls dating-reality med ekstremt lav intensitet. Å finne en ektefelle, eller "et godt parti" som Jane Austen så herlig kynisk formulerer det, er det alt kretser rundt.

Siden heller ingen av disse Austen-figurene heller har jobb eller interesser utover å treffe hverandre, skrive til hverandre og analysere de to nevnte aktivitetene, blir Emma et omstendelig maraton av "hva tror du han/hun mente med det han/hun gjorde/sa". Jeg falt av.

Plottet er ikke all verden. Emma er ei geskjeftig ung dame som (av kjedsomhet?) prøver å spleise andre par. På side 535 finner hun ut hvem hun selv er forelsket i og vil gifte seg med, noe leseren skjønte ca. 500 sider tidligere.

Boka er for kynisk til å være en romanse og for lite frekk til å være en satire.

Neste bok: Persuasion. Den er nødt å bli en opptur!

Bilar frå boka;

Fiat 1100, det var ein slik ein Solara-brørne ragga rundt i:

På side 318 fer nokre av ungdomane i veg med "Giardinettaen". Dette tyder rett og slett "Stasjonsvogna".

Solara-brørne kjøper seg etter kvart ein "Giulietta". Dette er ein modell frå Alfa Romeo, '57- og '58-modellen kunne sjå slik ut:

Her er jeg litt uenig med deg. Hvorfor skal vi niholde på ord og uttrykk som andre opplever som sårende? Når det gjelder ord og uttrykk vi bruker i dagligtale så synes jeg vi skal rette oss etter de det gjelder. Ordet "neger" har kanskje ikke så stor betydning for deg, men for mange andre betyr det så mye mer. Det blir nå betegnet som et skjellsord på sitt verste, mens på sitt beste oppfattes det som ignorant eller ufølsomt.

Når det gjelder kritikken av Pippi så blir det en helt annen sak. Det er nok ikke våre "nye landsmenn" som har bestemt at negerkongen må bort. Det er andre som har bestemt at det kan oppleves som støtende for noen og derfor har de valgt å fjerne det eller bytte til noe mindre omdiskutert.

Et sammensurium av fortellinger som til slutt utgjør en mer eller mindre enhetlig roman kretsende rundt det jeg vil kalle romanens hovedperson Sasha. Jennifer Egan selv vil ikke sette verket sitt i bås og kaller boken noe mellom en novellesamling og roman. Hun veksler mellom intern og ekstern synsvinkel, hopper i tid og sted (for så vidt ikke nok til å kalle innholdet for noveller) og benytter seg av grafiske spesialeffekter i form av en 75 sider lang power point presentasjon som utgjør et av sluttkapitlene i boken. Hun er så "up to date" at hun også fletter inn sms-språk i bokens siste kapittel. Stilistisk sett nyskapende og absolutt forfriskende, hun holder heldigvis (for lesevennlighetens del) sms-språket til et minimum.
Jeg holdt på å oppgi boken tidlig ettersom detaljene omkring musikkmiljøet i California med enorme mengder "name dropping" ble for smalt, men med rask skumming over totalt uinteressante band-opplysninger lyktes det meg å komme forbi dette hinderet.

Sasha utgjør sentrum i historien. Denne selvdestruktive, unge kvinnen med kleptomaniproblem , rusmisbruk og formålsløs omflakking i alle verdenshjørner er romanens kjerne og hun dukker opp i bolker av historien og er også tilknyttet andre fortellerstemmer. Musikkprodusenten Bennie Salazer er den andre sentrale personen som kommer og går i , flettet inn i andres historier , men også som hovedperson i bokens midtre del.

Til tross for enkelte vanskjebner går det godt for de fleste, oppløsning blir aldri riktig permanent og dette er jo fin mat for Hollywood må man anta. Safariscener i Afrika og pr-møte mellom diktator/krigsforbryter og filmstjerne med nykker, er krydder som filmindustrien liker vil jeg tro.

Miljøbeskrivelsene er detaljerte, humoren ligger på lur både i personkarakteristika og situasjoner, språket varierer mellom et muntlig preg og større passasjer med rik billedbruk. Jennifer Egans roman gir sterke assosiasjoner til Jonathan Frantzen og ser ut til å være et nytt bilde av dagens Amerika.

Springende smakebiter og situasjonsrapporter om et utvalg mennesker vagt tilknyttet hverandre. Noen av personenen og situasjonene engasjerer langt mer enn andre, og det hele er såpass løst at det nesten føles som en novellesamling heller enn en roman. Alt i alt er det fint skrevet, med noen fine observasjoner om mennesklighet, men uten at helheten overbeviste.

Dette var en ganske så tynn suppe som var et godt stykke unna å leve opp til alle lovordene jeg har lest. Jeg har syslet en hel del med musikk selv, og det er for så vidt lett å kjenne seg igjen i deler av situasjonene. Problemet er at de mange karakterene ikke får tid eller plass til å utvikle seg. Det er mange gode tilløp, men jeg synes ikke Egan gir de potensielt interessante figurene en fair sjanse. Det skrapes bare lett i overflaten. Mange gode idéer, men i sum synes jeg den er litt for smart for sitt eget beste.

Overraskede avhengighetsskapende og ganske rørende. Skjønner god at det er en bestselger.

Jeg var aldri i tvil om at personen bak åpningsinnlegget også var digglitts bakmann, og allerede i hans neste innlegg fremgikk det enda klarere at dette ikke var noe han hadde intensjon om å legge skjul på. Om han så hadde kamuflert dette kunne man kommunisert hvorfor man synes det er en uting på en langt bedre måte enn å si "du driver snikreklame, vi vil ikke ha noe med deg å gjøre". Man kunne sagt "hei, kult at du har startet en nettside for litteratur, men det kan virke som om du har startet en profil her inne bare for å reklamere for den, noe jeg ikke synes er så kult, fordi blablabla". Det skal sies at jeg personlig ikke hatt noen problemer med det om han hadde bedrevet snikreklame. Man kan jo velge å ignorere det. Å presse noen på defensiven fører sjelden noensteds hen.

Videre synes jeg det virker som mye av den "konstruktive kritikken" fyren ble møtt med er svært farget av ovennevnte "inntrenger"-sentiment. Hadde det vært et etablert forummedlem som ønsket å dele dette med oss så hadde vi vært svært forsiktige med å kritisere sidens oppbygning, funksjon og innhold og i hvert fall formulert kritikken på en måte som gjorde personen oppmerksom på at man også applauderte initiativet.

"stille vann har dypest grunn"

Fornøyelig og absurd!

Året er 1980 og Bernhard Hval nærmer seg åtti år. Han skjønner at han ikke har lenge igjen, og nå sitter han altså sentralt i Oslo og memorerer over det som har vært hans liv. Utdannet lege, tvangsnevrotiker og med et udiagnostisert Tourettes syndrom som arter seg slik at det kommer ukontrollerbare tirader - såkalte tics - med ukvemsord trillende ut av ham når det aller minst passer seg ... Med en eneste sann venn - Notto Fipp - som hadde det med å gå av seg sine frustrasjoner, og med en kone som det må ha vært besværlig å elske ...

Nokså tidlig i Bernhard Hvals liv viser det seg at han er alt annet enn gjennomsnittlig. Vi forstår også at han ikke har vært et spesielt høyt elsket barn - med en mor som var nokså livsfjern og en far som stort sett kritiserte ham så snart anledningen bød seg. Det var kanskje ikke så rart at han og Notto Fipp fant hverandre - noen merkelige skruer som de begge i grunnen var, hver på sin måte.

Gjennom et helt liv lever Bernhard på at han var den beste i sitt kull på medisinen. Når livet blir for hardt og uutholdelig, er det dette han klamrer seg til - at han tross alt var den beste i sitt kull. Blant annet øker hans aksjer i forhold til Sigrid, som finner ham attraktiv og gifter seg med ham. Etter hvert kan man saktens spørre seg hva som egentlig binder dem sammen - hun en kvinne av det virkelig giftige slaget, besk og forbitret, han en mann som er livredd for å sette barn på henne og som gjør alt som står i hans makt for å unngå å gjøre henne gravid ...

Vi følger Bernhard Hval, hans kone Sigrid og vennen Notto Fipp gjennom mange tiår. Verdenskrigene og spesielt den siste, som får et nokså trist endeligt for noen ... Bernhard gjør karriere som rettsmedisiner, men ender etter hvert opp som det han har hatt mest lyst til etter krigen, nemlig som allmennlege.

Mange har slitt med denne kolossen av en bok, og det er ikke få som har gitt opp underveis. Om det var det forhold at jeg hørte den som lydbok med Kim Haugen i sin kanskje aller beste oppleserrolle noen gang, eller om det var humoren i boka som traff meg spesielt, er jeg ikke helt sikker på, men faktum er at jeg elsket denne boka fra første stund! Noen ganger ga jeg meg ende over og lo så jeg hikstet. Oppi all humoren er det likevel en del tristhet. Oppleser Kim Haugen tolker Bernhard Hval så glitrende, toppet av rasende utbrudd med tics, at jeg aldri har hørt maken! Beskrivelsen av Hvals forsøk på å holde sine skammelig tics i sjakk, er rørende.

Det er slett ikke første gang Lars Saabye Christensen skriver om skrudde personer, men denne gangen gjør han det så til gangs at jeg ble fullstendig oppslukt i Bernhard Hvals univers. Og selv om han er totalt annerledes alle jeg noen gang har kjent, og også var veldig spesiell - på grensen til det uspiselige - likte jeg ham og følte godhet for ham. Kanskje særlig når hans kone Sigrid drev ham til det ytterste med all sin urimelighet ... Historien er absurd, på grensen til det urealistiske, og sånn sett minner denne romanen lite om hans foregående romaner, som stort sett har hatt mer hverdagsrealisme i seg. Det får meg til å tenke at Lars Saabye Christensen virkelig er en forfatter som er i stand til å fornye seg! Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at denne boka er for lang eller at det blir for mange gjentakelser. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!