Bokelskere.no

Bloggen til Linnéa Myhre, som nå er avsluttet, har vært en av mine favorittblogger. Jeg har digget sarkasmen, alle sparkenne i hytt og vær mot alt hun ikke liker (som er omtrent alt bortsett fra taco og mammaen hennes), galgenhumoren og ærligheten. Jeg fikk også med kommentarene til serien La Linnéa leve som gikk på NRK nett-TV i fjor vinter, hvorav mange kommenterte at var det ikke bare å skjerpe seg, trengte hun å være så sur, hva vet hun om livet, hun er bare tjueén år, get a grip, livet er verre for andre, du har ikke noe å klage på. Det tenker jeg ofte selv når folk griner over småting. Jeg tenker det når jeg ser jentene på Top Model grine etter at de har fått klippet av alt håret sitt (noe jeg forøvrig gjorde selv da jeg var seks år og mamma hadde lovet meg at vi bare skulle klippe litt av luggen, men sagt noe annet til frisøren; selv om jeg riktignok da gråt av at hun hadde løyet og lurt meg, ført meg bak lyset, ikke fordi håret var blitt kort), for å nevne et eksempel. Noen ting er faktisk små.

Andre ting er ikke små. Selv om man tilsynelatende har alt, kan livet være deprimerende og meningsløst. Jeg kjenner på den selv med jevne mellomrom, men fortsetter likevel fordi jeg klarer å lage en mur hvor jeg bak den stuer det faktum at livet er meningsløst (fordi det er den jo) så jeg slipper å la det ta helt over tankesettet mitt. Ikke alle klarer det. Det er såvidt Linnéa klarer det. Hun har selv sagt at boka startet som et selvmordsbrev. Hvor den slutter å være det, vet jeg ikke. Kanskje det er da hun bestemmer seg for å gå til psykolog, for det gjør hun, hun begynner å gå til Finn. Slik begynner boka som følger henne og spisefortyrrelsen gjennom et år. Den sarkastiske tonen fra bloggen er tonet ned, men fortsatt er hun gjenkjennelig. Hun kommer med en refleksjon over ordet 'hverdagslykke', sier hun ikke forstår den, for hvordan kan en kaffekopp være lykke, er den ikke heller en glede? Noe mindre en lykke. Som om lykke er noe vedvarende, noe som varer lenger, noe større. Siden skriver hun om hvordan hun ser over et visst landskap og føler et øyeblikks lykke ved dette synet, ja, virkelig et øyeblikks lykke, for i neste sekund, når hun går derfra igjen, er alt som før. Så hva er lykke?

I serien La Linnéa leve prøver Linnéa en ny ting for hver gang i et forsøk på å føle seg bedre. I en av episodene tar kameraten hennes henne med på healing, og skeptiker som hun er, funker ikke det. Hennes livsgledeskala som går fra 1 til 10 stiger aldri over 5 (som jeg kan huske, kanskje ikke dét en gang), og høyest stiger den i den episoden hvor hun rir på hest og i den episoden hvor hun går tur i fjellet. Det er helt logisk for meg, og det er forresten gjort vitenskapelige studier på at psykisk syke føler seg bedre sammen med dyr og av å være i naturen. Akkurat som forventet, sa en venninne til meg, som forøvrig også syntes det var unødvendig av programmet å rakke ned på alternative behandlingsmetoder, yoga, healing o.l., mens jeg sa at pfft, hva skal vi med dét når så basic ting som å bare være sammen med dyr og ta en tur opp et fjell funker best. Men om det nødvendigvis er lykke, er et annet spørsmål.

Jeg har lest svært mange (mer eller mindre selvbiografiske) erindringsromaner om jenter med spisefortyrrelser, og de fleste suger. De fleste suger på den måten at de fort fokuserer på bare sykdommen, det blir ofte som å lese i en legejournal eller en pensumbok i psykologi, mens mennesket bak forsvinner. Det føler jeg ikke skjer i Linnéas bok. Hun forteller ikke bare om at det er to ting som besetter henne: mat og det å få tiden til å gå raskest mulig. Hun forteller om sparkesykkelen som hun transporterer seg rundt med. Hun forteller om hvor glad hun er i sin mor. Hun forteller om pakken som kommer fra USA. Hun forteller om at hun skal dra til Costa Rica og at hun gleder meg, selv om det blir med det, hun skriver aldri noe om hvordan det var på turen. Dette er i slutten av boka, og her synes jeg det går for raskt, som om hun har skyndtet seg litt for å bli ferdig og nøste opp trådene. Jeg har lest flere omtaler av boka hvor omtalerne har ment at Linnéa fokuserer for mye på seg selv og for lite på hvordan menneskene rundt henne forholder seg til henne og hva hun snakker med Finn om. Det synes jeg er irrelevant. Boka handler om henne, det er ikke en tittebok for nysgjerrigper-er. At den handler så mye om hva hun gjør når hun er alene, om vanene hennes som hun må holde (hvis ikke er det krise), om hva hun planlegger å gjøre til de nøyaktigste tidspunkt, og om hva hun tenker, forsterker bare bildet av hvordan det ofte er når man lider av en spisefortyrrelse, og også en slags følelse av forlatthet, fravær. Selv om det finns folk som bryr seg om henne, for eksempel hennes mor, som, når Linnéa sier at hun vil dø, sier at i så fall skal hun (moren) dø med henne. Det er vanskelig å si om det er boka alene som klarer å fortelle hvordan forholdet dem i mellom er, eller om jeg noen ganger leser inn det jeg tidligere har lest på bloggen til Linnéa, men jeg velger likevel å påstå at ut av det lille i boka som Linnéa skriver om sitt forhold til moren, får vi likevel vite en del. Om ikke mye, så nok.

Jeg liker også at bokas forfatter ikke prøver å lage et utgangspunkt for spisefortyrrelsen, dvs. en såkalt begynnelse. Det var da den begynte, etterfulgt av hendelsesforløpet siden den gang, men at den fokuserer mer på nåtiden, dog med noen tilbakeblikk til hvordan sykdommen har vært tidligere. Altfor mange bøker om spisefortyrrelser prøver å finne en løsning i Freud-style: noe skjedde i barndommen som har skylda. Det trengs ikke her. Evig søndag har verken en klar begynnelse eller en klar slutt, det er rett og slett en skildring av et år, en evig søndag.

Bøker i lite format som egner seg godt å lese på farten, og som er små nok til å ligge blant nøkler, mobil og andre essensielle ting i vesken.

Morsom og trist på samme tid. Minner om "Svendsens catering". Begge bøkene har hovedpersoner som sliter med livet og menneskene rundt seg. De havner oppi situasjoner og samtaler som blir veldig morsomme for oss som står utenfor og betrakter, men som for den det gjelder egentlig er vonde og viser hjelpeløsheten til hovedpersonene.

Oppvekstroman fra 1970-talls California. Vakkert om en tenåringsjente søken etter å finne sin plass, både i familien og i verden forøvrig.

Denne boka skuffet meg enormt. Er det ingen som ser likheten? Den minner mistenkelig mye om en annen vampyrserie med like mye suksess, om ikke mer. Det er utrolig mye merkelig i denne boken, handlingen er helt ok, skrivemåten ganske bra, persongalleriet vel utført...men likevel, den er slettes ikke noe særlig bra, sammenlignet med andre vampyrbøker. Skulle kanskje tro jeg forelsket meg totalt i den mannlige vampyren (en av hovedkarakterene) i boka, men det gjorde jeg dessverre ikke....

Jeg vender stadig tilbake til disse fire, vemodige fortellingene og selv om et par av dem er litt banale fremstår dilemmaene som realistiske. Boken utgjorde mitt første møte med Tomine, og etter min oppfatning er Summer Blonde hans beste verk så langt. Uten å skjule karakterenes patetiske sider dannes bilder av mennesker som formelig skjelver av sosial angst uten å lykkes med å undertrykke tørsten etter menneskelig kontakt. Brutalt ærlig om ensomhet.

Meget meget bra novellesamling. Morsom, samtidig som den har noe å komme med. Veldig lettlest og kan anbefales til alle.

Det er sikkert flere enn meg som har lagt merke til den voksende tendensen mot lengre titler i moderne samtidslitteratur. I denne listen har jeg samlet sammen de mest poetiske, nye som eldre. Og i tråd med temaet er listen også ganske lang.

Enig i at første halvdel var best. Allikevel satt jeg klistret til boka i to dager. Lindqvist har en måte å skrive på som hekter meg fast og gjør at jeg glemmer mine daglige sysler. Leiligheten skulle vært rydda for et par dager siden, først nå ser jeg rotet. Da boka var utlest ville jeg ha mer! Så alt i alt; en god bok, men ikke min Lindqvist-favoritt.

En bok om å være på interrail og ha ei jente som ikke lenger er jenta di, en bok om å være alene på fremmede steder, stasjoner og hjertesmerte, en bok om å besøke antikvariater uten å kjøpe en eneste bok, en bok om kjærligheten og lange samtaler om den med jenta i skranken på hotellet i Paris, men også om det å høre på Eels Manchester Girl og Cowboy Junkies 200 More Miles, en sang som forøvrig er "[e]n låt som sier at det å være på veien er som å være satt i parantes", hvilket også beskriver denne boka. Ja, i tillegg til ordet fin altså.

Tja, hva skal jeg si. Boka var over all forventning når det gjelder å skape leseglede hos mine 3IFA-elever, mange formelig slukte boka. Tror vi kan si at "sex selger - også på nynorsk"! Boka gir et usminket bilde av oppvekst på små steder. Minner mye om "Fucking Åmål", som jo også Sandahl refererer til i boka. Her er ingenting overlatt til fantasien - akkurat som ungdommen er ujålete og direkte, skildrer forfatteren vennskapet mellom 4 ungdommer i Fallköping i Sverige på godt og veldig vondt. Ulike skjebner skildres brutalt og usminket, og avslutninga er både overraskende og åpen.

Åh, denne boka er så FIN. Elsket den som niåring og synes fortsatt at den er fornøyelig å ta opp igjen. Elsker at boka benytter seg av en humor som er hakket smartere enn den som vanligvis finnes i barnelitteratur, at den klarer å skape karakterer som er litt stereotype samtidig som det verken gjør dem forutsigbare eller kjedelige, at narrativet hopper frem og tilbake i tid og at den rett og slett er litt spennende!

Det er lenge siden jeg har lest noe som har truffet meg så veldig i hjertet. Alt er på plass i denne boka, den rommer så mye. Forfatteren har et godt språk, det er ganske poetisk, men samtidig ujålete. Det er fine og sammensatte karakterer i boka. Det gjør at vi kan lese om tematikken på nytt (vi har kanskje lest nok fortellinger om 2. verdenskrig og motstandskampen uten at nye perspektiver introduseres). Lillegraven gjør menneskene fulle av motsetninger og overraskelser, og hun skildrer menneskene så utrolig godt. Så nært, så nært, men samtidig uten å avsløre for mye. Her finner vi mesterlige og komplekse karakterskildringer. Samtidig forteller hun en spennende historie. Jeg klarte ikke å legge boka fra meg. Jeg har omtalt boka på bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2011/01/11/mellom-oss-ruth-lillegraven/

Denne handler om Roskilde, og det mest om Roskilde i 2008, hvilket er det eneste året jeg noensinne har vært på Roskilde og det er jo litt gøy. Boka er litt fin, men mest ok og litt rotete og av og til også litt irriterende. Pluss hun skjærer alle som hører på hip-hop under en kam og det synes jeg alltid er teit, men det synes sikkert ikke Strømsborg, for hun er jo en sånn indie-jente og det er jo mye kulere og mye mer sjarmerende. Not. (Ok, jeg var kanskje litt vel harsh der.) Jeg hadde også et inntrykk av at denne boka skulle handle om Roskilde, men jo mer jeg leser av den, jo mer synes jeg den handler om forholdet med han fyren hun bare henger med én uke i året i flere år - hvert år fra hun er atten år og henger på Roskilde, helt til året 2008 altså.

nils-øivind haagensen altså! hadde ikke fått med meg at haruki og jeg var kommet ut før jeg så den i et utstillingsvindu og visste at den måtte bli med hjem. spesielt fin diktsamling fordi den blander ulike litterære univers jeg elsker å være i. å være både hos nils-øivind og hos haruki på en og samme gang - herremin så fint.