Bokelskere.no

Sjuhundre+ siders murstein her også. En bønn for Owen Meany av John Irving. Har holdt på i en måned nå, det går frykteligmlangsomt. Koser meg med boka da, så det er ikke så farlig. ENeste minuset (og det kan kanskje skyldes på min manglende kunnskap, eller evt generasjonsskifte, eller begge) er den stadige langedryge ordflommen rundt presidentvalgt og krig. Skjønner at det har sammenhenge med handlingen, men det blirntilmtider litt vel mye. Har likte mye av Irving, men denne tror jeg faktisk jeg ville likt langt bedre dersom den var strengere redigert/hadde færre sider. Andre av hans bøker - Hotel New Hampshire, feks - var også lang uten at det plaget meg, tvert om elsket jeg den boka.

Jeg leser "Også dette går over" av Milena Busquets. Denne boka er utgitt i år, leste anbefalingen i KK for en stund tilbake.
Lettlest, så jeg blir nok ferdig før hælja er over. Er halvveis i "Kongens nei" og i "Ringenes Herre"; kanskje få lest ferdig de :)

God lesehælj!

Muleum er en lettlest bok om sorg, skrevet så humoristisk som bare Loe får til. Anbefales!

Jeg leser også en murstein. Ikke i størrelse, ikke i antall ord, men derimot i tid. Havboka til Strøksnes er fabelaktig god, men når tida ikke strekker til.... :-(

Gled deg ellers til Marit Eikemo fra Odda. Har sjøl lest Samtale Ventar og hadde stor glede av den. Samtidsruinar holder visstnok samme gode kvalitet :-)

God lesehelg enhver med ei bok foran seg!

Her går det i Bob Dylan. Først ble jeg nesten ferdig med hans egne memoarer, del 1, før jeg gikk videre med "Fortellingen om Bob Dylan" av Howard Sounes. Dylan er en sammensatt kunstner og absolutt en poet, og først oppfattet jeg hans selvbiografi som litt flat, den har noen glimt av humor, kjærlighet og takknemlighet til navngitte personer som gjør at jeg leser Sounes' versjon med en liten motstand, siden han her fremstår som mer beregnende, i mangel av et bedre ord. Det er vel lett å tenke at andre, og særlig de som blir anerkjent, har mer kontroll over tilværelsen enn oss vanlige lønnsmottakere. Men slik er det altså ikke. Det virker slitsomt å være en stjerne. God helg til alle som leser.

Lesehelgen er i gang! :-)

Jeg lar meg underholde av en murstein (Dangerous Lady) skrevet av britenes krimdronning Martina Cole. Den er svært lettlest og akkurat det man trenger når formen er bare så der. Jeg hører den på lydbok via Audible og fryder meg over oppleseren som er god på å etterape cockney-dialekten til protagonistene.

Marit Eikemos Samtidsruinar ligger ellers klar til å åpnes. Jeg gleder meg til å gjøre bekjentskap med denne forfatteren som jeg har sett at får gode omtaler av litteraturkritikerne.

Snøen laver ned - til barnas store fryd. Vi voksne synes vel også at det er litt stas med den første snøen :-)

Riktig god lesehelg til alle!

Jeg er enig at boka er dyster, grov barnemishandling og fyllekuler er ikke oppbyggende. Boka gjorde likevel like stort inntrykk på meg denne gangen som når jeg leste den for nærmere 30 år sia. Godt (men ikke helt enkelt!) komponert og skrevet.

Alle tre hovedpersonene har en bakgrunn som vi får vite bare noe om, men det er tydelig at de sliter med tidligere minner alle tre. Det er fascinerende at det går an å få sympati med Joe, men jeg synes det er troverdig at Simon, tross alt, også er svært knyttet til han. Men dette er langt unna mitt fagområde, så om det kunne vært slik i virkeligheten veit jeg ikke?

Og i siste del av boka blir det jo et visst håp om bedre tider!

Jeg har også prøvd å se etter diverse stedsnavn fra New Zealand på nettet, og sett mange fine bilder! Ser ut til at hun bruker en del reelle stedsnavn, men ikke alle steder i boka er der de er i virkeligheten. Har ellers lært litt om aikido og en tvilsom lære om fargeutstråling fra personer (?) som jeg allerede har glemt hva het....

Prologen blir LITT klarere når en leser den etter at boka er ferdiglest!

Huff. Kerewins liv hadde ikke vært min ønskeversjon. Kommer i ganske dyster stemning når jeg leser.

Eg må tilstå at eg har vore på biblioteket og lånt boka, men den ligg uopna i bokhylla. Av ein eller annan merkelig grunn freistar den lite.
Det er mulig at eg tek fullstendig feil, at den kanskje viser seg å vere ei bok som gir mykje.
Så eg får vente og sjå på vurderingane som kjem undervegs.......

Den er temastyrt. Det er på en måte verden og ideologiene som er "hovedkarakterene" som skal følges. Den handler om drakamp mellom ideologier og verdenssyn, og hvordan det meste kan forandre seg, sånn at man kan ende opp på andre sida av bordet for å forsvare akkurat det samme som man alltid har forsvart. Banditter går plutselig i uniformer, og politiet gjemmer seg for ikke å bli tatt ( tenk på Snowden). Kapitalismen fungerte bare når den var pressa av en opposisjon og et konkurerende system. Hvor er verden på vei, og hva skal vi innbyggere tenke og gjøre i situasjoner hvor ting ikke lenger er hva de var, er temaet i boka. På sida av det er det en skattejakthistorie, men det er den lille sidehistorien.

Da er jeg ferdig med The Sellout. Nå har jeg jo ikke lest The White Boy Shuffle, så jeg har ikke noe grunnlag for å sammenligne, men jeg må si jeg syntes årets Man Booker-vinner var helt grei, verken mer eller mindre.

Jeg danner muligens baktropp og har lest omlag 120 sider. Ble veldig forvirret til å begynne med, men nå klarer jeg å henge med. Begynnelsen bør sannsynligvis leses på nytt. Jeg liker både stilen og språket. Bruker litt tid på å slå opp maori ord og har sett fantastiske bilder fra New Zealand.
Sliter for tiden med å lese en utgave på iPad og håper jeg får tid til å hente en papirutgave på biblioteket i morgen og at boken er stabil og ikke hopper fra side til side og endrer skriftstørrelse helt av seg selv. Hilsen Ingunn, 100 år.